Sonja Evang Utro

SIGRID
Det handler jo mye om flaks eller uflaks, husker jeg at jeg tenkte… Altså, at noen har flaks med den partneren de treffer i den perioden hvor det er naturlig å etablere seg.

Jeg tenkte alltid at jeg og Nicolai var blant de heldige. Så da jeg kjente en dragning mot en annen, så skjønte jeg virkelig ingen verdens ting.

Jeg møtte Nicolai da jeg var 24. Var helt på knærne da vi giftet oss. Jeg sa til ham forleden - han var innom for å hente ungene - at det var så godt den dagen han innrømte at han hadde tatt meg for gitt. Men da så han bare rart på meg og sa at det kunne han ikke huske at han hadde sagt. Og da tenkte jeg bare - å nei liksom, endelig et glimt av erkjennelse, og så bare poff – borte vekk. Men samme det – jeg vet jo hva som er sant.

Lenge tok jeg faktisk skylden på meg selv… jeg tenkte at det var jeg som hadde vært for mye. Jeg er jo en ganske lidenskapelig person… jeg kunne si sånn: Åh, du er så flott, jeg elsker deg så høyt… men det gjorde han alltid litt brydd. Kanskje ikke helt i begynnelsen… da tenkte han nok at jeg satte litt farge på tilværelsen, men etter hvert begynte det å irritere ham mer og mer. Hvis jeg begynte å ta på han på butikken for eksempel, beføle han på rompa i all offentlighet, så kunne han liksom snu seg sånn strengt mot meg og si: Hva er det du driver med? Slutt, liksom. Da ble det jo nesten nesten bare enda mer moro. Men det er klart - jeg sluttet jo med det etter hvert.

Men når begynte dette med Christopher? Altså, jeg husker jo veldig godt første gang jeg så han. Det var en mandag i begynnelsen av mars…

NICOLAI
Jeg forsto det først da jeg fant en kvittering på to små flasker rødvin og chillinøtter i jakken hennes. Kvitteringen var fra en minibar, på lørdagen. Det er jeg som stort sett vasket klær, mens Sigrid tok inn og ut av maskinen.

Da jeg senere på kvelden, sånn i forbifarten, spurte hva hun hadde gjort på lørdagen da hun var ute med venninnene, sa hun at de hadde vært ute og spist. De fant ikke noe sted å dra etterpå, så de gikk hjem til en av dem. Hun nevnte ikke noe hotell.

Jeg kunne ha konfrontert henne da, men det virket rart at jeg hadde sjekket kvitteringene. Det var ikke fordi jeg mistenkte noe, det var bare en vane jeg hadde, fordi jeg ikke liker rot. Jeg liker at kvitteringer og nøkler blir lagt på riktig plass.

Etter det passet jeg ekstra godt på, og en kveld hun sovnet tidlig gikk jeg inn på mobilen hennes og sjekket tekstmeldingene. Jeg trengte ikke å lese så mange av dem, før jeg forsto at hun hadde møtt noen. De hadde sendt hverandre bilder.

Fra da av sørget jeg for å være vennlig og ryddig. Jeg gjorde mer hjemme, og sluttet å klage over rot og sånne ting.

Etterpå er det uklart om jeg gjorde det fordi jeg håpet at hun skulle bli, eller om jeg skulle sørge for å ha ryggen fri hvis vi gikk fra hverandre. Det var kanskje litt av begge deler.

Jeg hadde aldri vært så glad i noen, som jeg har vært i Sigrid. Ikke på den måten.

I noen uker sjekket jeg mobilen hennes med jevne mellomrom, og de bare fortsatte. Så jeg forsto at det var noe som ikke gikk over.

Jeg flyttet noen penger fra en sparekonto, sånn at de ikke skulle bli en del av oppgjøret når vi skilte oss…