Julian Karenga Snøbrun

Æ ekke herifra. aldri vært det egentlig. aldri hørt hjemme i munnan som navnesett og rette mot mæ. Swipe vekk frykt og kaldt kjøtt- swipe vekk frykt og kaldt kjøtt – FOR DET E DET DET E - frykt e kaldt og bleikt kjøtt som kranse rundt enslige pupilla - lage krater, det e langt ned der! IKKE FALL/ IKKE DÆTT/ Stå å se på oss som om sjøen sprætt/ Alt som kommer imot/ kommer også tilbake/ Kunna fremmedgjort en jævla lysestake.

Æ går i mørke/ Langs hardt asfalt-slafs/ Veia som aldri ende/ Lange skritt gjør ikke en evig tur bedre/ Ei dama går foran mæ/ Ei pen ung dama/ Kanskje på min alder/ Kanskje litt eldre/ Kanskje vi kjente hverandre/ På ett sted/ Eller en gang/ Før vi bynte å komplisere.

Her og nu, i det ene splitte sekundet; vi e så nærme vi kan ta på hverandre, vi dele samme sfære. Kjøtte lukte, øyan flykte, arman opp i høyspenn, pusten opp av halsen, mens verden går ned i hastighet.

Kem e han?/ Kor e ho fra?/ Ho har rynke/ Han e brun/ Stresse ho mye?/ E ho en sånn en?/ E han en sånn en? eller e han snill?/ Kordan smerta har ho kjent på?/ Stjæl han veska mi nu vess han får sjangsen?.

Vi driv å balansere på ett knivsegg begge to, og ser hverandres helvete.

Kåpa sitt sånn stramt på/ Tulla inn i ulla/ Albuan pressa inn mot veska/ Som lås å slå.

Ho går så fort ho kan for ikke å bli tatt på/ Æ går langsomt/ men uten å la ho være/ Hold tritt som toern i ett passivt sykkelritt/ Faens dritt/ Ho skal ikke tru at æ e ei apa / Bare ute etter galskap/ Æ e hverken utlending/ Eller drapsmann.

Ho har mobilen ute/ Og æ tenke drit i det.
Når ho øke farta/ E det som om æ har magnet på kassa/ Og følge me.

Bynn å tenke på alle de tingan æ skulle gjort/ Kordan det her sku spiltes ut/ At alt folk sir om store mørke menn/ Dem e sint, voldelig og har diger kuk

Og da senke æ tempo/ Forstyrra/ Nesten så æ ser en anna versjon av mæ/ Fortsette me ho/ og forsvinn bort i gatemørket.