Kathrine Nedrejord Nesten et menneske

JENTA
Dette er ikke mi historie.
Jeg er ikke engang fortelleren.

KVINNA
Jeg mangla noe. Nei, vent. Det var ikke det. Jeg trengte noe. Det var derfor jeg kontakta flyktningmottaket. Jeg hadde lest og sett og hørt så mye fælt. Det var derfor jeg spurte dem. Jeg vil så gjerne gjøre noe, sa jeg. Hva kan jeg gjøre?

MANNEN
Det er alt det snakket hennes, hehe... Hele tida, konstant, som om stillhet er farlig. Jeg har sagt det til henne. Pust med magen.

JENTA
Og jeg, jeg blei en del av denne historia, uten egentlig å ville det.

KVINNA
På mottaket spurte de om familien min. Jeg sa at jeg var gift, men hadde vært hjemme med sønnene mine. Og at jeg hadde fått dem i et tidligere ekteskap. Jeg sa at mannen min tjente godt nok for oss begge. Jeg sa at jeg likte å være mor. Jeg mener det også. Jeg liker å være mor. Det er meningsfullt. Selv nå, nå som de er større. De gir så mye mer mening enn et arbeid ville gitt.

MANNEN
Hun klarer ikke holde styr på dem. Hva hun legger i ordet oppdragelse, er for meg et mysterium... Kort latter

Det er i alle fall ingen korrekser, så vidt jeg har sett. Hun lar dem holde på som de vil.

YNGSTESØNNEN
Han trur han er faren vår.

ELDSTESØNNEN
Jeg orker ikke trynet hans lenger. Jeg sover andre steder.

JENTA
Det er alt jeg er.
En del av ei historie som tilhører andre.

KVINNA
Kanskje noen synes det er gammeldags, men vi er flere, faktisk, i dette nabolaget, som er hjemme med barna.

MANNEN
Det verste er at hun fortsatt kaller dem for barn. De har skjeggvekst og mørke stemmer. Det er bare et spørsmål om tid før de flytter hjemmefra.

ELDSTESØNNEN
Jeg har aldri skjønt hva hun ser i han.

YNGSTESØNNEN
Pengene, vel.

JENTA
På mottaket sov jeg lite. Veggene var for gule. En sånn inntrengende nyanse, en sånn som gjorde vondt å stirre på.

KVINNA
På senteret spurte de hvor gamle barna mine var og jeg sa at han yngste er seksten og han eldste atten. De spurte om jeg kanskje, kanskje kunne tenke meg å ta noen inn. De sa at de hadde flere enslige mindreårige som kunne trenge noe mer stabilt enn det ett mottak var.

JENTA
De på mottaket lurte på om jeg kunne tenke meg å bo i en familie i stedet.

KVINNA
Jeg var usikker helt til de nevnte at det også var ei jente blant dem. Ei jente! Det er noe annet, tenkte jeg. Jeg har bare hatt med gutter å gjøre. Jeg har savna mer, ja, kvinnelig nærvær, mener jeg... Jeg er jo i mindretall. Blir nedstemt i alle store avgjørelser.

MANNEN
Hun bare skravler og skravler og skravler. Som om det å putte ord ut i verden er meningsfylt i seg sjøl.

KVINNA
Jeg spurte mannen min hva han syntes om å ta imot noen.

MANNEN
Det der er en dårlig idé.

KVINNA
Men hun er bare fjorten. Hun trenger et hjem, ikke en institusjon.

MANNEN
Hun? Jeg trodde det var mest gutter som kom alene på den måten?

KVINNA
Jo, men dette er ei jente. Hun er fjorten.