Demian Vitanza Nå

Kine:
Hei
Jeg heter Kine
Jeg er også med i denne ungdomsteatergruppa
Så ja, da står jeg vel også her for å … føle at jeg lever

Jeg vet ikke
Jeg synes mye er flaut
Jeg synes det er flaut å stå her nå og bli sett på
For eksempel
Eller, egentlig synes jeg det er flaut bare å være menneske
Det kommer til å bli verre og verre
Når jeg blir tjue, orker jeg nesten ikke å gå ut lenger
Jeg vil aller helst forsvinne, fade ut

Men så, om ti år, får jeg meg en skikkelig oppvekker
Vi skal ha reunion med teatergruppa

Ester:
Det er jeg som sender ut invitasjonene

Kine:
Det er vel det eneste forsøket på å samles igjen alle sammen

Ester:
Men det er ikke så mange som dukker opp
De sier de er opptatt
Almir er i London
Vilde er også i utlandet
Espen kommer til å ha barn, så han orker ikke
Miriam ga opp skuespillerdrømmen
og er midt i innspurten til eksamen i psykologi
Ja, så da blir det kanskje ikke noe …

Fredrik:
(kommer fram)
Jeg kommer

Ester:
Fredrik
Så bra
Hva med dere andre?

Hva med deg, Kine?

Kine:
Jeg vet ikke
Jeg kommer til å sitte på kjøkkenet med invitasjonen på mobilen
Kjøkkenet mitt
En stol
Et bord
Jeg lever enkelt
Det eneste jeg har spist den dagen er en agurk og et knekkebrød
Og nå er klokka snart sju på kvelden
Jeg har bare på et lys i hjørnet av rommet
Det er november, mørkt ute, sludd og vind
Inne på kjøkkenet er det så stille at jeg hører min egen pust
November
November
Jeg kommer til å tenke at i hjertet mitt,
er det alltid november
Men så overrasker jeg meg selv
Tar på meg jakke og sko
Jeg går ut i novemberværet
Jeg skal på reunion

Ester:
Så bra

Fredrik:
Vi sitter innerst i en bar, Ester og jeg

Ester:
Vi kommer ikke til å kjenne deg igjen

Kine:
Hva mener du?

Ester:
Nei, du har blitt så … æh, glem det
Er bare lenge siden
Hvordan går det med deg?

Fredrik:
Ja, hva skjer?

Kine:
Fint
Det går fint

Fredrik:
Hva vil du drikke?

Kine:
Jeg vet ikke

Fredrik:
Da blir det øl
Jeg går og kjøper
(Fredrik går litt vekk)

Ester:
Har han ikke blitt kjekk?

Kine:
Hva mener du?

Ester:
Fredrik
Han ble nesten valgt inn på Stortinget nå sist

Kine:
Oi

Ester:
Ja, oi, ikke sant?
Han gjør det sykt bra
Og så har han blitt skikkelig, jeg vet ikke, mann

Kine:
Mann?