Simen Formo Hay Mannen og kråka

ved kirka

en blodrød stavkirke
øverst på den øverste toppen
mannen følger kirkestien
han åpner dørene til kirka og trer inn
koret synger
han arbeider med å heve kirkebåten opp i taket
han klatrer opp til toppen
han fester nakkjen
og det blir stille

mannen:
jeg har levd et liv
jeg har drukket
spist
sunget
og danset
jeg har arbeidet hardt
jeg har vært glad og trist
men nå
er det over

jeg vil sørge
gråte
og si:
det er så vondt
å måtte dø
hvorfor kan vi ikke bare slippe
det er så trist at alt det vakre må dø

jeg vil lyve
og si
at vi skal leve evig
at vi skal synge viser sammen
og drikke oss fulle
og sovne i lyngen

men jeg må forsvinne
jeg må inn i skogen, ned i fjorden, inn i fjellene, luktene, sagnene, kvistene
jeg må forsvinne
jeg må forvandles, bli til stein, bølger, lyng
jeg rope, synge, gråte, slå, sparke, og så må jeg forsvinne
dere må ikke lete, jeg blir en stein, en fisk, en kvist
dere må ikke lure, for jeg er sikker
jeg må forsvinne
i høsten
i mørket

jeg gråter
og gråter
det blir en dam

det er så godt
å måtte leve
det er så vondt
å måtte dø

mannen setter fakkelen sin mot kirken
hele byggverket tar fyr
koret synger
korpset spiller

kirka
mannen
og
kråka
brenner