Ibrahim Fazlic Mamma Masochist

Hun kjenner at barnet skrur seg ut av henne, men det er ikke en smerte som advarer henne om at hun er i fare eller smerte hun helst vil unngå. Denne smerten er så selvfølgelig, den er nesten til og med deilig. Den kommer innenfra kroppen hennes. Barnet hun har grodd inni seg og beskyttet med hele sin kropp vil ut – eller er det hun som vil støte det ut, det vet hun ikke og det makter hun heller ikke å tenke på for smertene er så intenst deilige og altoppslukende. Nå kan hun ikke lenger tenke. Nå skal hun bare oppleve det som skjer for dette har hun ingen makt over. Barnet. Skrur. Seg. Ut. Av. Henne. Hun har aldri vært så nære livet og døden på samme tid og det topper seg i en deilig forløsende fødsel av den vakreste ungen hun noen sinne har sett og den puster og den ser og den lukter så fantastisk og den reiser seg opp og tar sine første steg opp mot kjertelknuten som pulserer i livgivende, ren melk som er både tykk og gul av fett og næring. Den nybakte jomfrumoren er så utmattet og så lykkelig på samme tid for endelig å få møte dette barnet som hun føler at hun allerede har kjent i hele sitt liv og nå søker den til spenen hennes for å ta i mot de aller første og mest næringsrike dråpene melk. Det kiler litt i brystvorten i det leppene til barnet klumsete smatter på enden av den for den har enda ikke begynt å drikke når bonden kommer og drar det nyfødte barnet hennes vekk fra henne og hun hyler. Hun kan ikke kontrollere det, men hun skriker (melodiøst rautende som en ku med språk. Kvinne imiterer melodien i et lukket skrik.) «Ikke ta barnet mitt! Neeeei! Den er sulten la den spise! La den drikke meg! Den må være med mmmmammen sin!». For når jomfrufødsler er blitt hverdagskost behandles de ikke lenger som mirakel.

(den fastbundne kvinnen gir fra seg et inneklemt skrik på bokstaven M)

Brystene hennes er gråtkvalte av råmelk som skulle gi barnet en konsentrert hypernæringsrik munnfull av immunsystem, vitaminer og fett. Hun er skapt for å gi liv og vil så gjerne gi fra seg denne melken så når hun blir koblet opp til en maskin som melker henne for disse edle, første, mest næringsrike og livsbeskyttende dråpene er det deilig, men barnet er borte. Det er ikke dét som har fått dråpene ... Det er oss.

...

Etter de første skvettene er melket ut av henne bindes hun fast og låses inne sammen med sine jomfrusøstre og før hun vet ordet av det kommer de på nytt med armen tredd inn i en lang latexhanske som de igjen lar penetrere dypt inn i henne. For denne sølibate moren skal ikke bare gi ett liv. Hun skal føde mange og selv om det ikke er livsnødvendig – skal hun også opprettholde våre liv. For en mor er ikke bare mmmamma for de hun selv føder. Hun er også mor for arter som ikke er hennes egne og voksne som ikke forstår at det kanskje er perverst å drikke morsmelken til kvinner av en annen art.

Og hun bindes fast og låses inne med sine sølibat-søstre som regelmessig blir melket og på nytt befruktet og fratatt barna for å holde kjertlene frodige og fulle og hun blir avhengig av det. Jomfruen blir avhengig av å oppfylle sin morsplikt, men ikke ovenfor barna hun har født og blir hun ikke melket – dør hun – så hun melkes og melkes og melkes og melkes og melkes så brystene hennes ikke skal sprekke.

...

Og barnet hennes følger enten i hennes egne fotspor om det er som henne. Om det ikke er det og blir en vakker voksen blir ungen kanskje også melket i blant for å befrukte sin mors jomfrusøstre. Om det viser seg å være et helt ordinært barn, som jo de fleste er og det er jo selvfølgelig ikke noe skam i å være helt middelmådig for mamma elsker deg uansett – blir morens ofring av sitt eget barn enda større.

...

Uansett så det skjedd en ofring. En mors ofring. Og hun fortsetter å ofre og ofre og ofre for en mmmmammas viktigste oppgave er å ofre seg.

....

Noen mødre lar barna sine dø for våre synder, andre lar de dø for vår frokostblanding.

Men det er egentlig ikke noe forskjell for deres offer er ikke deres eget. Ofringen skjer på vegne av moren for mamma kan ikke ofre sine barn frivillig. Det er det som er så vakkert med å være mor. Mamma kan ikke skade deg frivillig.

Du kan føle at mamma skader deg, men i så fall er det til ditt eget beste. Mamma kan ikke skade deg frivillig.

Kom til mmm-

Mmm

Ma

Mamma