Trosterudstiftelsen Magnum opus

Jeg går bort til Olav for å kysse ham. Han viker unna, det virker som om han vil snakke med meg om noe. Han er målrettet. Jeg klemmer ham, og han gjengjelder svakt. Jeg holder ham på armesidene og ser smilende mot ham.

Gud:
Så sykt fint å se deg! Går det bra?

Han viker ikke. Jeg føler han er sur på meg. For det virker ikke som han egentlig er gira på småprat, eller å le, eller å ha det hyggelig. Det er noe, og jeg hater det.

Gud:
Gått opp for deg at jeg skaper ting? At ting skjer fordi jeg vil?

Olav:
Jeg trodde at det på et eller annet vis var utenfor din kontroll, bare.

Gud:
Men herre-meg, Olav!

Jeg ser bekreftende etter et smil hos Olav, han er helt stille.

Gud:
Det er ikke slik at jeg alltid bestemmer alt.

Olav:
Det er jo det!

Gud:
Jeg har faktisk… Det er jo sånn at noen ganger så lar jeg ting bare skje… Det er jo deres skyld!

Olav:
Men det er jo du som gjør det! Du skapte oss? Du veit. Jeg elska Mamma, og nå er hun død!

Jeg blir letta. Jeg trodde det var mitt Mad Max X Juleevangeliet-eksperiment som var grunnen til at han var så pissed. Mamma død? Dette kan jeg jo fikse.

Gud:
Men dette fikser jeg, Olav.

Mammaen til Olav dukker opp. Hun ser forfjamset ut, men ikke ulykkelig. Hun får noen år til.

Olav:
Mamma?! Men….

En gjenforening følger. Klemmer. Forklaringer. Han forteller hvordan han holdt henne i hånden da hun døde, og hvor vondt det var å si farvel. Hvor vondt det er å se henne igjen nå, godt ment. Men virkelig. Tårer fra øynene hans. Spruter ut som knust glass. Han ser på meg. I sinne. De klemmer, Ruth, hans mor, ser redd ut. Livredd. De ser begge på meg i frykt og vantro. Dette var jo snilt gjort. Nå gjorde jeg en bra ting.

Ruth:
Hvem er du? Hva vil du?

Gud:
Jeg vil bare gjøre det bra igjen!

Hele den avdøde familien til Olav og Ruth kommer tilbake. Forvirringen er total. Olav koker. Ruth derimot er veldig glad, og en familiefest a la den åpningsscenen i Gudfaren er et faktum. Bryllupet, med “Luna Mezzo Mare!”, jeg gir dem mat og drikke. De får en real kule. Olav følger etter, og jeg blir med på festen. Det blir taler, nydelige møter, eufori. Jeg tar Olav på låret under middagen, men han tar den vekk. Han er pissed. “Royally pissed”. Jeg går ut av festen og tenner opp en sigg. Olav står bak meg. Jeg vet det.

Olav:
Det er slutt.

Alt blir mørkt.

Gud:
Men… Hva?! Nei!

Olav:
Dette kan ikke jeg leve med. Nå er jeg fucked for livet. Gjør meg en tjeneste.

Olav ser på meg, med de øynene jeg snakka om. Jeg får et kjapt flashback til elskovsnatten. Jeg skjønner alt. Han har ikke kontroll. Ingen har kontroll. Bare jeg, men jeg har jo ikke kontroll, jeg heller. Menneskene er så flinke, men det stopper jo et sted. Jeg ser tilbake på Olav.

Olav:
LA MEG DØ, OG IKKE VÅG Å GJENOPPLIVE MEG!

Gud:
Nei. Å. Nei.

Olav:
Jeg kommer til å ta repern, om og om igjen.

Gud:
Du kan ikke! Du er jo...du er min!

Olav:
Ja. Og det er det som er problemet.

Godt poeng, Olav. Men du tar feil. Det er jeg som er problemet. Jeg lar ham dø. Og min verden knuses og gjenfødes.

Men denne verdenen er min. Hva faen gjør dere her? Hva faen ser dere på? Hva glaner dere på?