Jesper Halle Levende begravet

1. SKUMRINGEN

De er i huset der alt skjedde. De forsøker å forklare for oss og hverandre. Far er en skygge i halvmørket bak dem.

RAKEL
Hva er begynnelsen? Jeg husker bare mørket.

MOR
Begynnelsen er vinduet. For oss som var en familie, var det å sitte sammen ved kjøkkenvinduet det viktigste.

BETTINA
Far fortalte om verden, og vi hørte.

RAKEL
Du satt på en voksenstol. Der. Du hadde to puter på setet.

SIGURD
Jeg hadde barnestol. Jeg så ut likevel. På skrikende kråker. Det husker jeg.

MOR
Og skumringen. Den husker vi.

BETTINA
Og far, vår egen far, fortalte om verden, og vi hørte på hvert ord han sa.

SIGURD
Hvor satt pappa?

MOR
Pappa satt litt her og der. Men du hadde fast plass.

RAKEL
Han så ut av vinduet. Hva så han etter?

Far kommer til syne.

FAR
Vi satt i skumringen. Vi så. Vi var. Vi er det vi ser.

RAKEL
Hvis Sigurd sitter hos mamma. Og du sitter på den beste vindusplassen med silkepute under stjerten, hvor sitter pappa?

BETTINA
Ved siden av meg.

FAR
Det høres rimelig ut. Jeg antar det.

MOR
Kan du ikke bare sette deg.

FAR
Det kan jeg, absolutt.

RAKEL
Sett deg, vær så snill.

FAR
Det kan hende jeg satt ved vinduet. Jeg tror nesten det.

SIGURD
Det er mammas plass.

FAR
Hun får den hvis hun vil ha den. Jeg sitter hvor som helst.

RAKEL
Jeg vil så gjerne vite hvordan det var.

MOR
Han hadde en plass han likte best.

RAKEL Hvor da?

FAR
I hjørnet, men der så dere meg ikke. Eller i lysekronen, der skinte jeg som en sol. Noen ganger var jeg i speilet eller satt på en stol. Hvilken satt jeg på?
Den? Den? Den? Jeg forsvinner hvis dere ikke svarer.

BETTINA
Du satt her! Jeg lover.

FAR
Jeg satt i teppet, det gjorde jeg. Jeg var en del av teppet. Og av tapetet.

SIGURD
Men egentlig stod du i entreen og tok av deg yttertøyet. Hvor kom du fra?

FAR
Ingenstedland, svarte jeg da.

MOR
Kan du ikke bare sette deg.

FAR
Jeg stod langs veggen, ved siden av vinduet. Det var det jeg gjorde. Holdt pusten og betraktet dere, mens skumringen langsomt tok dere.
Nå bor jeg i mørket. Tårene mine faller som regn.

Far går fra dem.

RAKEL
Det er som å fange en drøm.
Jeg fanger den, og hver gang er den annerledes.
Jeg vil holde den frem, og si sånn er det.
Sånn er det med oss. Vi er en familie.
Eller kanskje sånn. Eller sånn. Eller sånn.
Jeg fanger en drøm. Den er om en familie, og det er oss. Sånn er det.

2. FORTELLING

De er samlet i det hverdagslige og opplyste. Det er morgen.

RAKEL
Hvorfor forsvant han?

BETTINA
Vi står i huset der vi vokste opp og forsøker å forstå faren vår. Står i stuen med de blanke vinduene og den store natten utenfor.

MOR
Vi forsøker å forstå ham. Det er ikke sikkert vi lykkes, men det er mulig å forsøke. En kopp kaffe, Rakel, mens vi forsøker? Kaffe, Bettina? Sigurd? Dette har vært en lang natt.

SIGURD
Vi spiser frokost og forsøker. Spiser rundstykker og forsøker, skinke og forsøker, marmelade og forsøker. Mens faren vår ligger på sykehuset seks kilometer unna.

RAKEL
Men hvorfor forsvant han, og hvorfor kom han nå?

MOR
Han valgte å flytte ut for en periode. Vi hadde diskutert det en stund, men det kom brått på likevel. Særlig for dere.

SIGURD
Det var den vinteren det store leirraset gikk. Den våren.
Leirraset der kona til kornbonden døde. Levende begravet i iskald grå leire. Knust, og likevel. Den våren forsvant han.

RAKEL
Var det et leirras? Jeg trodde det var noe jeg hadde drømt.

MOR
Far trengte et arbeid, så fikk han det. Det var heldig for ham.

BETTINA
Han var lei seg, det så man på ham. Han var helt hvit og tynn.
Han visste han kom til å savne oss. Han sang for oss hver kveld. Han gråt mens han sang. Noen ganger kysset han meg på pannen.

MOR
Pappa dro i mars. Han sa adjø og ga alle en stor klem og en fin gave. Nå setter vi oss ned, og så skriver vi til han.

SIGURD Må vi?

BETTINA
Bare de som vil. Jeg vil.

MOR
Tenk på han. Han sitter helt alene langt borte og savner dere så veldig. Skriv at dere savner han, så blir han glad.

SIGURD
«Jeg savner deg jeg også.»

RAKEL
Jeg vil ikke.

BETTINA
Savner du han ikke?

RAKEL
Alle sier at pappa har rømt.

BETTINA
Pappa har ikke rømt?

SIGURD
Pappa har rømt. Pappa har rømt.

MOR
Hvem sier at pappa har rømt?

RAKEL
Alle sier det, alle sier det.

MOR
Han har ikke rømt. Han har ikke noe å rømme for!

RAKEL
Alle sier det likevel.

Mor gir Rakel en ørefik. Du ga meg en ørefik.

MOR
Jeg ga vel ingen ørefik.

RAKEL
Du ga en ørefik.

SIGURD
Du ga en ørefik.

MOR
Han lovte å komme tilbake.

BETTINA
Vi ble boende her. Rakel hadde en del problemer på ungdomsskolen. Jeg spilte i korpset og turnet. Sigurd ble engstelig en periode. Han sov inne hos mamma.

MOR
Livet ble aldri helt det samme. Det kan vi vel si, uten at det virker for selvmedlidende. Det kom brått på.