Ole Mads Vevle KJære G-d

Kjære G-d.

De sier at Du aldri skapte Himmelen og Jorden.
At Din ånd aldri svevde over det store dyp.

At Du aldri sa:
«Bli lys!»

At Du aldri sa:
«La det bli en hvelving midt i vannet,
den skal skille vann fra vann.»

At Du aldri sa:
«Vannet under himmelen
skal samle seg på ett sted!»

At Du aldri sa:
«Jorden skal spire frem grønne vekster»

At Du aldri sa:
«Det skal bli lys på himmelhvelvingen
til å skille dag fra natt!»

At Du aldri sa:
«Vannet skal myldre av levende skapninger!
Fugler skal fly over jorden.»

At Du aldri sa:
«Jorden skal bære frem levende skapninger,
hvert etter sitt slag.»

At Du aldri skapte meg i Ditt Bilde.
At Du aldri skapte meg, mann og kvinne.
At Du aldri pustet i meg en udødelig sjel.

De sier at universet har blitt til av seg selv,
at det spontant oppstod ut av ingenting.

At universet må ha begynt i en slags singulær tilstand,
at alt som eksisterer befant seg i ett enkelt punkt,
et punkt med en uendelig tetthet.

At universet på et veldig tidlig tidspunkt
gjennomgikk en uhyrerask ekspansjon.

At det under denne inflasjonsperioden oppstod kvantefluktuasjoner,
og at det er disse kvantefluktuasjonene
som har gitt opphav til vår eksistens, vår bevissthet.

De sier at det første mennesket, Homo,
trolig oppsto foromkring 2,7 millioner år siden.
At det er han som er vår stamfar.

At det er naturlig utvalg, som er den styrende kraften, og ikke Du,
en kraft som fjerner de som ikke passer inn.

At livet er en blind konkurranse.
At vi ikke må tro at det er noe spesielt med oss.
At vi kun er dumme primater, bakkelevende pattedyr.

At vi er små karbonbaserte organismer
som er ubetydelige i det store bildet.

At vi er et resultat av tilfeldigheter og nødvendighet.
At vi er forhåndsprogrammerte.

At vi ikke har fri vilje til å velge mellom
rett og galt,sannhet og løgn, godt og ondt.

Kjære G-d.

De sier at Du er en nevrose,
en undertrykkelse av kjønnsdriften
og ambivalente følelser ovenfor far.

At Du var vår far.

At samtidig som vi elsket og beundret Deg
for Din styrke og fordi Du ga oss beskyttelse,
så hatet vi Deg, fordi at Du, som den dominante mannen,
hadde seksuelt monopol på alle kvinnene, våre mødre.

I en eksplosjon av motstridende følelser
som kom til overflaten så kastet vi oss over Deg.

Vi drepte Deg.

Vi spiste Din kropp, og vi drakk Ditt blod.
Dette ga oss umiddelbart en berusende følelse av å bli satt fri.

Følelser som straks ble etterfulgt av sterk anger, og skam.

Vi ønsket desperat å bringe Deg tilbake til liv,
så vi lagde osset bilde som representerer Deg.

Vi opphøyde Deg, vår myrdete far, til en gud.

At hele denne arven har forårsaket i oss en psykisk lidelse.