Malmfrid Hovsveen Hallum Jenny

Jeg

Det var morra mi som sa jeg skulle spille flygelhorn. For hu ville ha en unge som kunne underholde når det kom besøk. ‘Det er nesten som trompet’, sa a, ‘men så slepper du å stå forrest.’ // Når morra mi skal vaske flygelhornet plukker a det fra hverandre, dypper det i lunka vann, legger det på et tørkepappir. ‘Jenny vasker ikke trompeten i Zalo, men Sunlight! Bare så du veit det’, sier jeg. ‘Zalo er vel godt nok’, svarer faren min. ‘Nei, det er ikke det’, sier jeg, ‘bare Sunlight er godt nok. Og nevn én kjent på flygelhorn, nevn én!’ ‘Nei, du har kanskje rett i det –’ Han sitter med beina i kors, avisa i fanget, røyker, setter fortenna i underleppa. Morra mi hoster på trass og åpner et vindu, sier noe om at vi aldri skulle ha bygd hus på skyggesida. // Første gang jeg snakka med med a Jenny, skikkelig snakka, satt a på huk bak et busskur på søttende mai med jordbærsyltetøy på skjorta. ‘Å leve mot en mur er å leve som ei bikkje’, sa a. ‘Det var Albert Camus som skreiv det, før han kræsja i et tre. Noen sier det var KGB – Ja! Dem sier det. Veien var helt rett. Og brei. Også fant dem hundre og førti sider av ei helt ny bok i bilen. Kladda med penn. Til deg som aldri vil kunne lese denne boka, stod det. Camus, han skulle lissom fortelle oss noe om sjølmord, om å ta livet sitt, at meninga med dansen er dansen, og sånn. Men hva veit vel han! Har han forska på det, eller? Har han sitti på en stol i ukesvis og hørt noen snakke om det, sånn som hu som hørte på Eichmann, og skreiv om det, om å følge ordre og sånn, og hvor fin utsikt han hadde fra pulten sin?’ Jenny rista på rumpa, reiste seg, dro på seg buksa. ‘Han kjente bare seg sjøl, Camus. Kan du bruke det som folk kan om seg sjøl til noe? Nei, du kan jo ikke det. Men veit du hva jeg trenger nå; en pils’, sa Jenny. ‘Jeg og,’ sa jeg, for jeg trudde hu skulle si pølse, men Jenny hadde finni en gammal sofa inni skauen, og under den hadde hu satt en pappeske med pils. Hu gikk foran på stien med trompeten i handa. Jeg gikk bak med flygelhornet. ‘Hva ville du gjort hvis du vant en million?’ spurte Jenny. ‘Jeg veit ikke’, sa jeg. ‘Men du ville ikke bynt på fabrikken?’ sa hu. ‘Kanskje ikke’, svarte jeg. ‘For du har hørt hva som skjedde med a Martha?’ ‘Martha? Nei.’ ‘Har du ikke hørt om a Martha, hu som pleide å skli barbeint rundt i olja som hadde renni ut på gølvet? Det var sånn hu øvde seg på å gå på skøyter, sa a. Men en dag glei a, og hjula på spinnern kom rullende i full fart mot a, tok tak i håret på a, dro a inn, reiv opp blusa hennes, spjæra skjørtet, slo a i bakken, kjørte over nakken på a. Kroppen snurra rundt og rundt. Det var helt jævli sånn som hu skreik. Så fikk dem til slutt tak i a da, dro a ut etter beina. Så svar, ropte dem. SVAR DA! MARTHA! Slo a hardt i fjeset. Men hu lå der bare, vidåpne ævver, arma i kors over brøstet, pakka inn som en mumie. Så kom det en som stakk en tommelfinger og pekefinger mellom tenna hennes, for at hu skulle få puste. Men ut av munnen hennes rant det bare tråd. Fjorten meter, målte dem.’ ‘Det er ikke sant!’ sa jeg.’ ‘Første gang jeg hørte åssen spinnern hadde flådd huden av armen på a, kasta jeg opp’, svarte Jenny, ‘dem sier dem kan ennå høre skrika hennes om natta.’ // Så bynte Jenny å spille, løfta knea så høyt hu kunne, veiva trompeten fra side til side mens hu gikk. Noen ganger retta hu ut armen og lissom slo takta i lufta. ‘Spill du og’, ropte a. ‘Jeg er ikke no` flink.’ ‘Hæ?’ ‘Jeg er ikke no` flink.’ ‘Tenk deg at du har et lite pappir på tunga, så later du som om du spytter det ut.’ ‘Men jeg har ikke lyst!’ Stien blei til en slags kjerrevei, og da vi runda neste sving, gikk vi rett inn i en vegg av murstein, svarte tomme vinduer, ei dør som stod på gløtt. ‘Du er ikke redd, vel?’ ropte Jenny midt i spillinga. Så stoppa a, slang fra seg bæggen, la trompeten oppå. Sofaen stod oppå en hævv med stein, tippa nesten ut i elva. Jenny sparka rundt mellom steinane. ‘Jeg har sett hoggorm her, men den er ikke farlig, så lenge du ikke tråkker på en ormunge.’ Jenny trakk opp to øl med tenna, drakk halve flaska i én omgang før hu stelte seg på hue med henda mellom sofaputene. ‘Har du prøvd bøylehest noen gang? Det er god trening for magan, for det er ikke lov å ha beina nerri.’ ‘Jeg er ikke så glad i gym’, svarte jeg. ‘Ja, for du har vel hørt hva som skjedde med hu nye i klassen, hu svenske?’ sa Jenny. ‘Nei, hva da?’ ‘Har du ikke hørt det? Dem hekta fast begge arma hennes i ribbeveggen, dro av den ene gymsokken, vrengte den opp i fjeset hennes for at a skulle få kjenne åssen fotvorter lukter. Så kom gymlæreren trillende på ei turnkasse, ba a om å stelle seg først i køen. Du skulle sett, svensken tok rennafart med én sokk på beinet, men læreren hadde glømt å sette på bremsen, så kassa sklei unna. Det er for jævli. Hu fløy gjennom lufta og landa med haka i kassa. Da hu reiste seg, stakk det et bein rett ut av et høl i turndrakta. Jeg trudde jeg skulle spy. Og sokk i plast! Er faen meg det verste jeg veit. Men du skal bynne på fabrikken, da?’ ‘Ja’, sa jeg. ‘Og du? Jenny, å skal du?’ ‘Veit du hva dem sier til meg?’ sa Jenny. ‘Veit du hva dem sier? At du som er så flink, kan bli hva du vil.’ ‘Men å skal du da, Jenny? Å skal du?’ // ‘Å nei!’ roper Jenny, hu slenger beina over til den ene sida, tar seg øret og halsen, stryker seg rundt skjortekraven, rister i begge buksebeina. ‘Hva er det?’ ‘Øredobben min!’ Jenny går ned på knea, leiter rundt sofaen med begge henda, kaster murstein over skuldra, graver i løvet, plukker opp ett og ett blad og ser under det. Det renner blank snørr fra nesa hennes. Hu ser på meg med våte ævver. ‘Her er det ikke no` –’ ‘Men å skal du, da?’ spør jeg. ‘Jeg skal begynne på krigsskolen.’