Asta Busingye Lydersen Farvann

#Synsforstyrrelser

Min svarthet er synlig for deg, og den er synlig, alltids nærværende i mitt liv.
Jeg ser den i speilet.
Jeg ser den i håret mitt, i øynene. I leppene, i holdningen.
Jeg ser den i mine skuffelser, mine kamper og mine seire.
Jeg ser den, puster den, kjenner den, lever den, hver dag, alltid, hele livet. 

Du ser den. Alle ser den. Påpeker den. Spør om den. Mener noe om den.
Eller: later som om den ikke finnes.

Jeg ser din hvithet. Den er synlig for meg, men usynlig for deg selv.
For din hvithet smelter sammen de andres og danner et hvitt landskap, så lyst og omfattende at det gjør deg snøblind.
Dere står i hverandres blindsone, ute av stand til å se dere selv.
Men jeg ser den. Din hvithet er alltids nærværende i mitt liv.
Jeg ser den i håret ditt, i øynene. I leppene, i holdningen.
Jeg ser din hvithet i mine skuffelser, mine kamper og mine seire.
Jeg ser den, puster den, kjenner den, lever den, hver dag, alltid, hele livet. 

Men vi snakker ikke om den.
Vi snakker om min farge, den alle ser, spør om, mener noe om.

Alt øynene våre ser passerer gjennom hornhinnen, øyets linse, 
glasslegemet, netthinnen, via synsnerven
og inn til hjernen vår.
Likevel er det en ting ingen av oss ser.
Noe som er usynlig for oss begge.
Det er min hvithet.
Den er del av mitt DNA. Den viser seg i speilet.
i håret mitt, i øynene, i trekkene mine. 
Den er åpenbar, synlig, opp i dagen, 
men så nær deg, at du ikke ser den, 
så lik deg at du ikke gjenkjenner den,
og så fremmed for meg at jeg ikke oppfatter den som del av meg selv.

Min hvithet er et anatomisk, biologisk faktum.
Den flyter i blodstrømmen min, men eksisterer utenfor mitt synsfelt,
begravet i kroppens mørke hulrom,
gjemt i skyggene av min bevissthet.
Den er der, jeg anerkjenner den, men den definerer meg ikke, for det er ikke den som har formet meg.
Det er svartheten. Og ditt blikk. 
Du har formet meg, skapt meg i ditt bilde.
Ditt blikk ser meg som farge, og da forblir jeg farge, 
mens din egen farge er usynlig for deg.
Fordi hvitheten ikke er en farge.
Den er alt annet enn farge.
For meg er den et lukket rom, en uoppnåelig status en sosial kategori, et privilegium
jeg ikke har tilgang til.
Hvitt er ikke en farge. 
Den er norm, standarden alt måles opp mot, sammenlignes med, eller fraviker fra.
Så selv om jeg bærer hvitheten i mitt DNA, så forblir den for meg en fremmed.
For vi ser oss selv og hverandre, som i et speil, i en gåte.
Du: nærsynt, snøblind, med tåkesyn. 
Og jeg? Jeg ser i svart-hvitt.