Tuva Hennum Et fattigere liv

Fattig. Fattigdom. Fattige. Fattigere. Fattigere. Fattigst.

Det er disse overgangene. Som å kaste seg inn i en avgrunn. Strømmen går. Også kan alt starte på nytt. Et enklere liv. Tenkte jeg. Det var på den tiden jeg bodde i et hus med 3 etasjer. 5 barn. Vi ønsket oss katt. Varmekabler i alle rom. Selv kjelleren var et fint sted å være. Dusj. Med vann. Store vinduer. Livet er delt inn i kapitler. Det er bare så jævlig når kapittelet er over og du fremdeles ikke har oversikt over det neste. Det var da ideen om dette huset dukket opp. Pulsen stiger. Noe nytt. Faen. Alle overganger er like. Fra sovende til våken. Fryktelig. Jeg vil ta ansvar for miljøet. Later jeg som. Sier jeg høyt, uten å mene det.

En høstkveld okkuperte jeg huset. Vannbesparende, sier jeg til meg selv. Det å kunne være en bærekraftig løsning i seg selv, uten å ødelegge miljøet. Det føles både utrolig godt og morsomt. Sier jeg til barna. I stillheten synger vi den der: Vår dyre verden står i fare for å dø. Ta vare på livet. Vern om vårt miljø. Jeg synger alltid tekstene på en litt annen melodi i håp om å slippe TONO-avgiften.

I ett ørlite øyeblikk, da viruset tok over. I det sekundet verden stoppet opp. Akkurat da så fremtiden lys ut. Nå blir alle fattige. Fantaserte jeg om. Også kom avslag - fra NAV: Du har tjent for lite til å ha krav på hjelp. Stod det. På tide å gi seg. Hører jeg folk tenke. Innse at du har tapt.Gi opp kunsten. Få deg et rikere liv. Inne i huset gjemmer jeg meg bort fra stemmene deres. Ingen kan se meg her. Jeg skrur av telefonen. Befriende, skulle jeg tro. Men hustelefonen er fortsatt koblet til. Den ringer. Stemmene deres sier: Om et tre faller alene i skogen. Faller det da? Dere ler.

Gi meg noe mere. Gi meg noe som er større enn meg selv. Om ikke det er mulig så ønsker jeg å bli en gardin som kan henge over vinduene. Som kan vaie i trekken fra de store sprekkene i treverket. Observere. Skape refleksjoner på innsiden. Få solen til å gi skygger til veggene.

Selv ikke huset ville ha meg. Ikke før jeg ga opp. Ikke før jeg sluttet å snakke. Ikke før jeg var blitt til huset. Blitt veggene. Blitt lampa som skulle ha fått ny lyspære, men som ingen brydde seg om. Blitt til rotta som tisser på teppet. Gnager på ledningene. Blitt støvet som for hver dag blir tykkere, mer hårete. Levende. Som et spøkelse, som nekter å gi slipp. Som bare går igjen. Jeg har blitt et ensomt spøkelse som ikke gir meg. Selv ikke her. Et forlatt spøkelse som aldri slutter å kjempe. Et hårete spøkelse som fra nå kommer til å gjøre livet jævlig for alle dere fremtidige folk som klarer dere i livet. Alle rikinger. Jeg kommer til å puste dere i nakken. Fortelle dere hvor sulten jeg var. På livet.

En regissør leser teksten min og sier: Hva med del 3? Han sier nok ikke det fordi han mener det litterære språket er så godt at han ikke klarer å leve uten. Han vil nok bare få meg ut fra mørket. Gi kunsten mulighet til å redde en fortapt liten sjel. Jeg bestemmer meg for å gi han den gleden, helt gratis.

Heksene er de eneste som forstår. Roper jeg til månen som lyser opp støvdotter store som mus. Jeg presser neglene inn mellom sprekkene i husveggen. Prøver å tette hullene med meg selv. Jeg vil ofre hele meg. Men jeg har allerede ofret alt og uansett hvor mye jeg gir står huset bare fullstendig i ro.

Produser! Skriker hjorten som er spikret fast til husveggen. Skap noe så du blir rik. Heksene er de eneste jeg kjenner meg igjen i. De gjennomsiktige. Gjentar jeg. De fattige. Enslige. Heksene.

Jeg inviterer på suppe. Og whisky. Selv om jeg verken har mat eller drikke. De gråter. Vi gråter. Sammen er vi så sultne. På betydning.

I hver vår verden har vi prøvd å bli alt dere ville at vi skulle være. Tause blomstrete gardiner. Sammen dingler vi foran de store vinduene på glassverandaen. Vi skygger for lyset. Stille. Nynner. Ikke glade. Men sammen. Hvordan skal en fattig kunstner klare seg i dette livet? Spør jeg. Hvordan skal flere fattige kunstnere mestre denne oppgaven å prestere? Svarer de.

Dans. Aper, dans. Skriker hjorten over hodene våre. Vi danser. Som fallende trær alene i skogen. Dere ler, i mens vi danser for dere. Fortere. Høyere. Morsommere. Si noe vi kan le av. Gjør noe gøy.

Heksene blir stående å se på hverandre. Hvordan kunne vi glemme? Gleden i å dele. Lykken i å formidle. Følelsen av å være hjemme uansett hvor vi er. Så lenge apene får danse. For dere.