Marta Huglen Revheim Bare barn

HEIDA:
Hva er det til middag?

PAPPA:
Til middag?

HEIDA:
Ja?

PAPPA:
Jeg vet ikke. Vet du, mamma?

MAMMA:
Nei, har ikke peiling. Vet du bestemor?

BESTEMOR:
Ingen anelse.

HEIDA:
Er det ingen av dere som har tenkt på hva vi skal ha til middag?

MAMMA:
Hvorfor skulle vi det?

HEIDA:
Dere pleier jo alltid det.

MAMMA:
Gjør vi?

PAPPA:
Men vi er jo bare barn.

HEIDA:
Nå ja, men før var dere voksne. Da pleide dere å lage middag hver dag. Mandag til søndag.

MAMMA:
Er det sant?

HEIDA:
Helt sant.

MAMMA:
Det tror jeg jeg har glemt.

PAPPA:
Jeg også.

MAMMA:
Husker ingenting av det.

PAPPA:
Ikke jeg heller.

HEIDA:
Ingenting? Ikke hvordan man lager pizza en gang?

MAMMA:
Tror ikke det.

PAPPA:
Husker at det smaker godt, men ikke så mye mer.

HEIDA:
Hvem skal lage middag nå da?

Heida sier høyt:

HEIDA:
Er det noen av dere som husker hvordan man lager middag?

Det høres noen spredte:

BARN 1:
Nei, dessverre.

BARN 2:
Det har jeg glemt.

BARN 3:
Jeg også.

MAMMA:
Men jeg husker mange andre ting.

PAPPA:
Jeg også.

BESTEMOR:
Og jeg også.

MAMMA:
Hvordan man bygger en snøhule for eksempel.

PAPPA:
Eller alle navnene på alle kosebamsene mine.

BESTEMOR:
Og hvordan man kan hoppe kjempehøyt. Vil du se?

HEIDA:
Men hva med alle voksentingene?

BESTEMOR:
Hva slags voksenting?

HEIDA:
Hvordan man lager pizza for eksempel? Eller hvordan man kjører en buss? Eller hvordan man regner ut hvor mye man skal betale for fire bananer og et brød? Eller leser en bok?

Helt stille.

PAPPA:
Jeg kan spise fire bananer og et brød?