Trosterudstiftelsen Alt vi er, en konsistent vurdering av tilværelsen, en sangkrans

Stillhet og mørke. Et øyeblikk.

Så - lik Skriftene: Bli lys!

Foran oss i publikum, en rak skikkelse. Grått hår, grå kutte og jeans. Han står ved kommandobordet og skuer ut av vinduet, ut mot stjernehimmelen. I forgrunnen - et kjent syn, en blå planet. Vår Tellus. Vår Gaia. Vår Moder Jord. Han befinner seg inne i en romsonde. Kaldt, metall, klaustrofobisk. Skikkelsen sukker. Det piper og blinker kokett fra et apparat og skikkelsen skrur på en knott. Så snur han seg mot publikum. Furet mine, klokt hode, senete muskler. En mann i sin beste alder. Altså, 79 år.

Dette er Ezekiel. Ikke profeten, som vi kjenner fra Skriftene, men likevel stykkets budbringer.

Han kikker ut mot publikum.

Forfatters merknad: Her er det ytterst nødvendig at skuespilleren tar seg tid til å få øyekontakt med alle i salen én etter én. Teaterfenomenet som sådan er en ofte forspilt mulighet. Gjennom å samle folk skaper vi møter, kirker og ritualer. Ønsket er å skildre, formidle, belære, javel, men den ekte pedagogikken er en didaktikk. Møtet mellom mennesker som påvirker hverandre. Dette formaner, ja, krever at teateret som møte tas på alvor! Vårt eneste, ynkelige ønske her i verden er å bli sett. Så fanken heller, skuespilleren skal se på hver eneste publikummer én etter én. Ellers trekker jeg tilbake rettighetene.

Ezekiel:
Barn. Vi svever i rommet. I det store intet. I et vakuum som på mange måter virker uforståelig, skremmende, på våre tette, tunge, våte legemer. Dette er stillheten, den poetiske, stumme tungetalen som setter tankens kraft i sving, men tynger humøret. Fy! Det skjer synder der nede. (Peker ut av vinduet). I blant stjernene, de blinkende lys, de evig brennende engler som lyser opp menneskehetens felles himmel, så er det en planet som bobler og syder av splittelse, lidelse og fåfengthet. Se ned på denne kloden, og hva er det dere ser?

Kloden kommer nærmere.

Forfatters merknad: Kan løses med speil og linser.

Grenser? Inndelinger? Nei! Du ser fjell, hav, liv og lidenskap. Men hva finnes der? Grenser. En vederstyggelighet. Et psycho påfunn. Og ikke grenser basert på kultur, historie eller filosofi, men ideologi. Og ideologi av den sykeligste sort. Den vi ikke ser. Jorden, vår klode, styres nå av markedsstater. Året er 2079. Merkevarer og brands har tatt over rollen som før var forbeholdt nasjonalstater. Alt kan kjøpes og selges for penger. Titler, navn, vennskap, kjærlighet, ja, hvis det en gang finnes. Nasjonen Norge er oppløst og erstattet av markedskonglomeratet VisitNorway AS styrt av trippelalliansen Cutters, Elkjøp og Backstube. Her regjerer Prinsgemal Red Bull presents: Sverre Magnus med jernhånd. Der nede kriger franchisene i en evig konflikt med uskyldige i skuddlinjen.

Skillene mellom de som har og ikke har er større enn noen gang. Selv navnene til folk er en vare - en plass for firmaer å putte reklameannonser på for en billig penge. Selv ble jeg født Paracetamol 500 mg. En falskt navn. Et slavenavn som jeg kastet fra meg, her i min romsondeeksil. For navn er mektige. Navn har kraft, og når navnet ditt er til salgs, er sjelen din korrupt. Og skitten. Motbydelig.

Jordkloden stadig nærmere. En rød lampe begynner å blinke. Noe piper. Det blir varmere. Turbulent.

Men heldigvis finnes det håp. Det finnes fortsatt ubesudlede mennesker der nede, som kan bryte mønsteret, handle med teft og kreativitet, kjærlighet og skjønnhet.

Tar frem en elgitar. Setter i gang en grumsete, lang akkord. 

Dette blir menneskehetens siste forsøk på å komme på strakere kurs. Dette er historien.

Min sang.
Astra inclinant, sed non obligant!

Mer intens gitarspilling.

Her finnes krefter. Krefter! Markedskrefter og tyngdekrefter! Du store, Newton! Jeg legger meg
i dine
armer!
Forbarm deg over meg!

Faller langflat med ryggen først ned på gulvet. Fortsetter å spille en hissig psych-rock-groove. Improviserer en solo.

Forfatters merknad: Minimum 10 minutter.

Volumet øker i takt med lyset som blender oss, varmer oss, omslutter oss. Publikum i ekstase.

Til slutt: Et brak. En ildkule (pyro?). Sonden har truffet jordekloden.