Cathrine Myhre Solbjør 17 sekunder

SAGA
Hjernen min løper for fort. Den stanser aldri. Lagrer, tar inn, tikker hele tida. Påtent. Absolutt hele tida. De fleste glemmer. Og hviler hjernen litt innimellom. Ikke jeg. Jeg ser alt, lukter alt, jeg hører alt, jeg tenker alt. Husker alt, ikke en eneste liten føkkings ting utslipper hjernen min. Jeg husker at det satt en marihøne på hånda mi i første klasse og at jeg så på den i alle timene, og at den fløy ikke før jeg sto i oppgangen hjemme ved siden av de grå postkassene. Jeg husker hvert ord, hvert ansikt, hver stemning, hver lukt, hver eneste lille detalj. En ting som gjør at hjernen får hvile litt, er å løpe. Løper til jeg ikke tenker mer. Til tankene mine ikke finnes. Til hele meg bare er pust. Ikke hjerne, ikke tanker, bare et stort pumpende hjerte og lunger som føles som de sprenger. Jeg løper til jeg spyr. Men jeg løper ikke for å trene; sånn hele Norge i tights, liksom, med lange negler, og uten kroppshår bortsette fra øyenvipper som er så lange at fluene setter seg fast i dem når det er sommer. Nei. Ikke den stilen. Jeg løper som jeg er. Jeg løper fordi jeg må. Jeg løper helt til jeg har bare en tanke igjen. Og den er å overleve.

Saga setter på 80-talls walkmanen sin. Sangen «Seventeen seconds» av The Cure spilles.

SAGA
Hva gjør man de siste 17 sekundene av livet sitt… sier man noe, eller er det best å holde kjeft?