Taushet er sølv

– Jeg bodde 7 år i Storbritannia, fram og tilbake, i ungdommen min. Da tenkte jeg mye på “hva er det å være norsk”, liksom. Det samfunnet vi har bygget opp her blir utrolig tydelig når man ikke bor her. Når jeg så skulle slå meg ned i Norge igjen var det Tromsø jeg ble trukket til, sier Tale Næss.

Samtalen har sveipet innom landets og naturens ytterpunkter, og da nærmer vi oss fort livet i ytterkantene av samfunnet. Slike spørsmål har alltid vekket denne husdramatikerens nysgjerrighet.

– Jeg prøver å finne ut av møtet mellom samfunnet og eksistensielle spørsmål. Det er kjernen i det jeg holder på med. Hva gjør det med oss som menneske å ikke kunne gå på puben for å drikke øl? Det er et banalt spørsmål, men rundt det er en stor økonomi. Møtet med sosiale forskjeller i Storbritannia har inspirert det. Hva er det samfunnet gjør med oss, og hvor dramatisk er ikke det?, understreker hun.

Karrierren tok henne først til litteraturen, med to diktsamlinger og to romaner utgitt på 90-tallet. Deretter så hun for seg å bli filmarbeider og en jobb som klipper, men det var altså teateret som til slutt tok henne - etter 10-12 års modning. I dag har hun en doktorgrad i scenetekst, drevet frem av denne enorme nysgjerrigheten for språket.

– Min metode har utkrystallisert seg over tid, men jeg har utviklet en holdning om at dramatikeren må være en aktiv del av teaterkroppen. Jeg liker å jobbe veldig tett med andre scenekunstnere, i alle fall i perioder, med skuespillere, regissører, scenografer, lyddesignere, osv. Her er samtalen like viktig som det å lese teksten og arbeidet på gulvet, forteller hun.

Jeg kommer til å nevne at det er fascinerende dette med teater, at man sånn, globalt sett, sannsynligvis jobber med langt flere døde dramatikere enn levende. At den levende dramatikeren liksom er en slags minoritet å regne, nevner jeg, og Tale ler.

– Den døde dramatikeren er veldig praktisk, det er helt riktig, det har på en måte vært fortolkernes tid. Skulle man sette det på spissen så var det en periode der dramatikerne virket overflødig og regissøren ble selve opphavspersonen. Men regifaget er historisk sett ganske nytt, mens dramatikkens historie er uendelig lang. Vi har levd en stund med fokus på at en tar en tekst og realiserer den og sier at dette er “min” Peer Gynt, eller “min” Oresteia. Men jeg opplever jo at vi er inne i en annen tid nå, sier hun.

– Vi trenger nye tekster og vi trenger nytt innhold. Sceneteksten kan også være med på å dytte teateret videre også formmessig, dette arbeidet foregår ikke bare i fortolkningen. For meg er det en naturlig del av selve skrivingen. Og samtidig, den skrivingen trenger ikke foregå alene på et kontor, den kan også foregå inne i teaterkroppen, legger hun til.

Det må vi sette i kontekst til at Tale Næss snart skal gjennomføre et nytt verksted med teksten hun skal ta med seg til årets husdramaraton. I Oktober har hun jobbet gjennom prosjektets første deler med et team av skuespillere, regissører og lyddesignere i Tromsø, i en forlatt leiegård. Målet varr å ta sceneteksten ut av teateret og ut i byrommet for å se hva som skjedde med den da.

– Jeg er midt i en tankeprosess, men jeg har lyst til å lage noe som diskuterer demokratiet. Finnes det, er det demokratisk, hvorfor ble det sånn? Jeg vil gjøre det med utgangspunkt i Orestien. På ett punkt i historien fantes det ikke noe demokrati, eller et sivilt samfunn, og når ble det til? Det er dette som er Orestiens omdreiningspunkt, og vi skal jobbe med dette stoffet sammen med en gruppe skuespillere, og diskutere det med publikum i Oslo nå på senhøsten, sier Tale Næss.

Teksten det skal arbeides med tar utgangspunkt i tredje del av Aiskhylos triologi, og er titulert O III. Dette blir altså tredje delen av et flerårig prosjekt som bruker teaterets format som et middel for å utforske dannelsen av våre samfunnsstrukturer.

– Hovedtanken min er at samfunnet er noe som må rekonstrueres igjen og igjen og igjen og igjen, og at det ikke finnes noe endelig svar. Vi må fortsette å gruble og tenke på det. Det gjorde jo Aiskhylos den gangen. Det er ambisiøst, men jeg tror teateret kan også være et politisk ritual. Ikke bare katarsis for sjela, men også for samfunnet, for den politiske samtalen.

Teksten det arbeides med på verkstedet skal danne grunnlag for det Næss viser på Husdramaraton den 11. november. Den 3. november klokken 13.00 blir det en åpen visning på TRAFO, der publikum også inviteres inn i samtalen.