Å plukke blåbær kan være en politisk handling

Det er en kjensgjerning at Oslo huser de fleste av landets kunstnere - gjerne grunngitt med at det er “der det skjer”. Men for Siri Broch Johansen/Juho-Sire er det ikke noe sted som er mer happening enn naturen i Tana der hun bor.

– Det er noe med opplevelsen av å bo her. Jeg er ikke den som er flinkest til å bruke naturen, jeg har mine begrensninger. Det er mange som bruker naturen her på en mer innsiktsfull og dyptgående måte enn jeg gjør.

– Men jeg lever her, midt i et reinbeitedistrikt. Jeg kan kjøpe reinkjøtt av naboen, som er reineier. Jeg har mange venner som jakter elg. Jeg kan selv fiske, jeg har ei venninne som er yrkesfisker. Å være nær maten og elementene er en kvalitet og et perspektiv som ikke ofte er framme på scenen.

Siri er nemlig like fullt en del av hovedstadens kulturliv nå, som ny husdramatiker på Dramatikkens hus. Med en praksis som har produsert en rekke romaner, barne-og-ungdomslitteratur, scenetekst og sanger de siste 15 årene har hun flere meritter å vise til enn de fleste - men hvordan kom det til nettopp teaterverdenen nå?

– Da jeg startet bedriften min i 2010 sa jeg at jeg vil være som en vanndråpe. Jeg vil gå dit terrenget leder meg. Det er så enkelt som at terrenget hele tiden har ledet meg i retning av dramatikk, sier hun.

Etter dramatikerdebuten med den lokale kulturskolen i 2009 fant Siri, da i 40-årene, fram til dramatikerfaget - og teatermiljøet.

– Pappa elska å fortelle historier, og jeg har likt å lage historier siden jeg var liten. I samisk tradisjon har vi en muntlig overleveringskultur. Mange av historiene pappa fortalte hørte jeg mange mange ganger, komplementert med hans hestelatter.

– Så har jeg liksom alltid hatt et ønske om å fortelle noe, ting folk ville ha lyst til å lytte til. Men det har tatt litt tid å komme dit, forteller Siri.

Siri Broch Johansen/Juho-Sire fikk ikke lære samisk som barn. Hun vokste opp i ei bygd som fornorskningas hjul rulla gjennom - før det senere rulla tilbake. Faren var samisk og mora fra Rogaland, begge lærere.

– Jeg har en forsinka karriere fordi jeg har brukt så lang tid på å innhente det som skulle ha vært et av mine oppvekstspråk. Jeg hadde en norsk mor og begge foreldrene mine var lærere. De hadde sine pedagogiske ideer, vi snakka om språk, at vi var samiske, jeg lærte at man kan være samisk uten å joike, man kan være same uten språk, uten rein … Vår kultur er den elvesamiske. Laksefiske er det jeg har vokst opp med.

– Faren min døde rett før jeg fylte 18. I sorgprosessen ble det nødvendig for meg å lære samisk. Med ham ble mye kunnskap borte, blant annet om slekta vår. Jeg følte at jeg ikke kunne ha en troverdig kobling til slekta om jeg fortsatte å snakke bare norsk, noe som egentlig var en feilslutning.

– Men det føltes sånn for meg da, i sorgen. Jeg hadde et indre driv til å lære samisk. Å bruke det samiske språket i arbeid, i fortellinger, og å kunne bruke det naturlig ble veldig viktig for meg, og det har vært en naturlig del av livet mitt i flere tiår nå.

Johansens språkreise er et helt eget kapittel som du kan lese mer om her.

Siri visste ikke den gangen hun begynte å skrive for scenen at det lille skuespillet på Tana kulturskole/Deanu kulturskuvla skulle føre til en master på KhiO og husdramatikerplass. Det hun visste, var at hun deltok på et tekstutviklingsprogram lik dagens Sápmi Muitala.

– Jeg deltok på et kurs, ARIN, der jeg hadde Halldis Hoaas og Mette Brantzeg som veiledere. Det var de som lærte meg de grunnleggende tingene når det kommer til å skrive teater. Og Mette! Hun har ikke sluppet taket i meg, hun er over 70 år, kjempevital og enormt dyktig.

– Hvis hun vil noe, så er hun som en grevling, hun biter seg fast i beinet på de hun vil ha noe fra, og hun slipper ikke før hun får det som hun vil. Takket være henne fikk vi satt opp Sálva / Håndtak på HT i fjor. Takket være henne ble manuset så bra, hun er en veldig viktig person bak det at jeg har endt opp med å bli dramatiker, sier Siri.

Teksten, Sálva / Håndtak, ble satt opp på Hålogaland Teater i september og ble også nominert til årets Ibsenpris. Teksten dreier seg om psykisk vold i et intimt forhold i en randsamisk sone, og det rommer både det politiske, språkmakt og klasseforskjeller, som man jo nærmest aldri kan nevne uten å samtidig ta med geografiske forskjeller.

– I tekster som er skapt i et majoritetssamfunn, kan man ta en del for gitt. Det er annerledes i mitt univers, fordi det er stadig færre som bor i periferien. Det er stadig færre som for eksempel har sjølplukka bær og egenfiska fisk i fryseren, forteller hun.

– Jeg er vokst opp med en tydelig høflighetskode at om du ikke skal snakke samisk når noen som ikke kan det, tilfeldigvis hører på. Sånt gjør man ikke, har koden lært oss. Det har vært en jobb å avlære det. Å være samisktalende i f.eks. Oslo og følge denne koden, innebærer at man aldri kan snakke samisk – og da dør språket.

– Det er mange diskusjoner rundt det. Men tenk å overhodet få lov til å være i verden som same. Bare det å insistere på å være i verden, å bruke språket aktivt, å velge samiske miljøer, å velge samiske team. Alt dette er politikk. Å velge å være en samisktalende person i verden er politikk!

For Johansen er det heldigvis ikke et tema å ha berøringsangst for, slik man på typisk norsk vis kunne tenke seg å ha.

– Når man driver med politikk og blir gjenkjent som politisk anlagt kan det hende man blir enda mer innbitt i den retninga. Du driver med politisk kunst? Ja visst gjør jeg det!

– Det er kanskje feil å si at denne utstrakte bærplukkeaktiviteten min er politikk. Men når så store områder simultant er trua av industrialisering, så blir faktisk fysisk bruk av terrenget en politisk handling.

– Ikke fordi vi vil at det skal være det, men om du da kan sitte i møter med storkapitalen og si “Vi bruker faktisk dette terrenget”, da blir plutselig en hverdagsaktivitet politikk.

Samtalen dreier seg nærmere denne tematikken, og om hva planene for husdramatikerperioden hennes går ut på. For Siri, som allerede er mottager av statens arbeidsstipend for kunstnere, har sagt fra seg husdramatikerstipendet for at flere skal få slippe til.

– Det var mitt valg. Jeg følte på det, både som kulturrådsmedlem som jobber kulturpolitisk, og spesielt som fagutvalgsleder for teater, der vi avslår og tildeler søknader. Jeg vil helst se meg sjøl i speilet hver dag og være passe fornøyd. Så jeg kjente på at hvis jeg tar imot to så store stipender samtidig, hva gjør det meg til? Det var den etiske avveiningen jeg gjorde.

– Men jeg blir likevel en dyr husdramatiker, for jeg må reise til Oslo og overnatte på hotell stadig vekk!

Det er likevel ingen tvil om at de neste to årene skal bli like produktive for Siri Broch Johansen/Juho-Sire som de siste årene fram til 2024 har vært. Og det blir rikelig anledning til å komme tilbake til akkurat det.