Ridderen av ingenting

– Også er jeg nordlending, legger hun til.

– Bakgrunnen min er Hamarøy, Ulvsvåg, Nord-Norge. Jeg har veldig sterke røtter nordover. Det går også igjen i alt jeg gjør.

– Jeg arbeider femti-femti som lærer og utøver. Jeg tror jeg hadde vært en dårlig lærer hvis jeg ikke hadde vært utøver. Det er muntlig fortelling som er min form. Her og nå, direkte stemme, blikk – alt dette synes jeg er veldig viktig.

Tretten år og pårørende
«Hvordan bygge en borg» er en fortelling om da Borghild som tenåring ble pårørende til sin storesøster, som ble alvorlig psykisk syk.

– Jeg var tretten år da hun ble innlagt, som på mange måter var startpunktet – da ble det veldig reelt. Hun var nok syk før jeg skjønte det, men jeg var kanskje ikke helt klar til å ta stilling til det tidligere.

Borghild forteller at skamfølelsen tok stor plass i et liv som tenåring og pårørende til en psykisk syk søster.

– Det var masse skam! På flere nivåer. Jeg var aldri skamfull over at søsteren min var syk, men jeg skammet meg over hva jeg følte rundt sykdommen.

– Spørsmålet jeg ofte stilte meg selv var: Hva er sykdommen og hva er søsteren min? Det er så sammenflettet, men samtidig er jo ikke hun sykdommen. Hun er søsteren min, og sykdommen er noe annet og kommer med sine trekk. Men når møter man hva? Jeg har nok skammet meg over å tenke at hun var slem, men det handlet jo ikke om det. Det handlet om uforutsigbarhet.

Borghilds oppvekst var også sterkt preget av å bo i den lille bygda Ulvsvåg i Hamarøy kommune.

– Jeg kunne ikke gå og snakke med helsesøster, for det var jo moren min. Da fikk jeg tilbud i Narvik – flere timer unna.

– Hadde du spurt Borghild tretten år, så var hun veldig alene, men når jeg ser tilbake på det nå, hadde hun egentlig mange gode støttespillere.

Distanse til eget liv
Ved siden av hennes egen historie finner vi også et parallelt fantasy-univers i Aasebøstøls prosjekt.

– Da jeg var tretten var fantasy noe av det deiligste jeg visste om innen litteratur. Der var det rom for de store følelsene – i tillegg har du også litt slingringsmonn med magien. Jeg laget en parallel historie som tar for seg de store følelsene gjennom et fantasy-landskap med Ridderen av ingenting.

– Når du er ridder av ingenting, så har du ikke noe våpenskjold – du har ikke en gang valgt å være ridder. Det er et veldig enkelt bilde på denne pårørenderollen – det følte, opplevde ansvaret.

Skriving til besvær
Litt uvanlig er det for Aasebøstøl, som har den muntlige fortellingen som formspråk, at hun denne gangen skal sette seg ned og skrive på prosjektet på forhånd.

– Ja, nei – jeg klarer det ikke, jeg har prøvd veldig hardt. Det som gjør prosessen interessant er at jeg har mange biter med tekst, men siden jeg ikke er vant til å jobbe på denne måten, så henger det ikke sammen. Det er det jeg håper at verkstedet skal gjøre – finne limet til bitene.

Likevel er hun ikke fremmed for vise fram et ganske uferdig arbeid på Dramatikkens hus.

– Når du jobber med en muntlig form, så er du avhengig av at noen kommer inn og lager ansiktsuttrykk, slik at du vet de er i samme rom som deg. Man er rett og slett litt avhengig av andre i de prosessene.

Vil på turné
Når teksten er ferdig, håper Borghild at hun kan ta den med tilbake til bygda der hun selv har vokst opp.

– Jeg har en klar ambisjon om at jeg skal på turné med den, og har veldig lyst til å ta forestillingen med hjem til Nord-Norge. Der tror jeg vi kan treffe mange.

– Det er noe spesielt med bygdemiljøene hvor det er så jævlig langt til nærmeste instans. Man blir påvirket av kommuneøkonomien på en helt annen måte en det man blir i byen.

– Hvilke tilbud får man? Jeg skal ikke si at det er politisk, men kanskje det er et snev av det. Hvis du må reise flere timer for å gå i en pårørendegruppe, hva er da sannsynligheten for at du gjør det?