En prins og en politiker i midnattssol

Vi setter oss ned med Julian midt i en verkstedsøkt for teksten. Denne uka har han jobbet gjennom «Plutselig, sola.» på Dramatikkens hus sammen med skuespillerne. Akkurat i dag er det bare Julian på jobb, som har satt av dagen for å skrive før arbeidsvisningen neste dag.

– Jeg har gått og ruget på teksten en god stund, prøvd å godgjøre materialet litt, slik jeg liker å gjøre. Så begynte jeg å skrive for to uker siden. Det har vært en racer-prosess å få gjort klart manus til første verkstedsdag. Jeg har fått inn tre veldig fine skuespillere i Khalid Mahamoud, Thor Normann og Ivar Beddari. Nå har vi lest og snakka, og så har jeg skrevet nytt til neste dag, så har vi lest og snakka og analysert, forteller Julian.

Det nordnorske er noe eget i måten Julian arbeider på - også fordi tekstene som kommer fra hans hånd er skrevet på “normert nordnorsk”, med skikkelig Tromsø-klang.

Få med deg Julian på frokostsamtale med Linda Gathu som en del av Black History Month nå på fredag!

– Ja, det ligger til grunn et slags nordnorsk aspekt i det jeg skriver, lokalt fra Tromsø. Jeg synes det er viktig å gi det nordnorske språket sin plass. Det er et veldig viktig arbeid for meg. Både som skriftspråk og som et språk i rommet. Et poetisk språk, sier Karenga.

Fremhevelsen av det poetiske i språket og nærheten til karakterene preger også «Plutselig, sola.», som kan beskrives som en beslektet tekst til hans tidligere verker, en del av samme univers som «Veien sitt ansikt» som tok hjem pris fra Oslo Fringe i september.

– Det handler om en kar som heter Prince som bor i Tromsø, og kompisene hans Poeten og Politikeren. Det er Politikeren som er fortelleren, og forteller om Prinsens skjebne. Jeg har latt meg inspirere av Ødipus rex og laget en fortelling om vennskap, rus og psykose, svik og familiære relasjoner, sier Karenga.

Teksten viser de unge karakterene, farget av sin oppvekst og hjemmesituasjon, og valgene de tar for å hevde seg, for å lage seg en tilsynelatende meningsfull og selvstendig hverdag, og å finne en identitet. Det blir et innblikk i skyggesiden av “Nordens Paris”.

– Jeg har et behov, jeg ser f.eks. fra de tingene jeg opplever og stedet jeg har vokst opp, menneskene jeg har møtt, jeg opplever at det er et hull. Det er masse ting der som ikke snakkes om, historier vi ikke har lyst til å høre noe om, historier vi rett og slett ikke vet at finnes. Det har blitt mitt store prosjekt, det der å gi stemme til de menneskene som ikke nødvendigvis får en stemme, sier han.

Husk: Et utdrag fra teksten vil bli spilt på årets Husdramaraton den 11. november!

For Julian har dette blitt det viktigste, og som har inspirert ham inn på veien til å bli dramatiker. I fra starten i scenekunsten har dette retningsvalget vært langt fra selvsagt.

– Jeg ble uteksaminert fra LIPA (Liverpool institute of performing arts) i 2018 som skuespiller, og vært litt rundt omkring siden. Da jeg skulle lage monologforestillingen Snøbrun, ble jeg introdusert til dramaturg Mari Moen som inviterte meg til å komme ned på Dramatikkens hus. Allerede da ble det en liten drøm for meg å bli tatt opp som husdramatiker, forteller Julian.

Nå befinner han seg på tampen av en to år lang periode som husdramatiker og har for lengst bestemt seg for at det er dette som er veien å gå.

– Med Snøbrun fikk jeg jobbe både som dramatiker og skuespiller. I ettertid har jeg nesten kun jobbet som dramatiker. Jeg har kjent på at det er der skoen trykker, liksom. Som skuespiller var det en del roller som ble foreslått meg basert kun på utseendet mitt. Jeg klarte liksom ikke helt å kjenne meg igjen i det, eller å leve opp til det, følte jeg. Det starta en prosess for meg hvor jeg tenkte: «Hva om jeg kan skrive den rollen jeg skulle ønske fantes for meg?», sier han.

– Jeg tror veldig på at kunsten kan være med på å anerkjenne og kollektivt helbrede traumer. Det er noe vi kan få til når vi alle sitter sammen i et rom. Jeg tror veldig på akkurat det, at den lille kid’en eller personen, voksen eller tenåring, kan sitte i salen og tenke «dette setter ord på så mye jeg har opplevd men ikke klarer å sette ord på», og det kan være så forløsende, avslutter Julian Karenga.