På regi over Grønland

Vi treffer Mine Nilay Yalcin på Grønland torg, som for henne har vært både byrom og scenerom. Vi har avtalt å gå en liten rundtur i denne forgjettede bydelen, som også vi på Dramatikkens hus kaller vårt hjem.

– Skulle jeg identifisert meg med et sted, så er det Grønland. Det er rotete nok, rart nok, Grønland er jo egentlig litt nørd. Det er en plass der alt møtes og kræsjer og ingenting er drithot, men det er ingenting her som ikke er hot heller, hvis du skjønner?

Mine er i dag selvstendig kunstner og drifter Mine Nilay Produksjoner. I tillegg arbeider hun som kunstnerisk leder og rådgiver for utdanningen på Nordic Black Xpress, hvor hun selv gikk ut i 2007. Deretter begynte hun med regi og en master i teater på KHIO, og brøt igjennom med å arrangere forestillingen Sirkus Grønland.

– Det var først i 2018 med prosjektet Asfaltpuls jeg begynte å få tilslag på søknadene mine. som var et gateteaterprosjekt som oppsøkte ungdom på gata på hele østkanten i Oslo, på Holmlia, Stovner, Grorud og så videre, forteller Mine.

Mine kommer til Dramatikkens hus den 10. Oktober for å holde foredrag om Grønland - her kan du sikre deg dine gratis billetter!

– I 2018 foregikk det ordentlig grotesk diskusjon om østkantungdommen. Mange kastet seg inn i debatten uten å noensinne snakke med ungdommen selv. Hvordan kan vi møte dem? Vi lagde en kul forestilling og fikk en plattform ut av det som gjorde at vi kunne møte ungdommen, gå ut og preike med dem uten å være en del av hele det stygge debattforumet på nett. Være litt face to face, sier hun.

For Mine Nilay Yalcin passer det bra å være litt nær grasrota, og litt hands on. Det er også slik Grønland er, sier hun, at man bare må ta det for det det er. Det forteller hun mens vi står ved Olafiagangen, inntil Akerselva.

– Nå er vi midt i kjernen av det som mange kaller et problem, men det er noe som bare er en følge av at Oslo begynner å bli en storby. På godt og vondt. Man får ikke til en storby uten vondt, og heller ingen storby uten godt, smiler hun. – Det må være plass til alle!

Det var i smalgangen, gågata mellom Grønlands torg og Olafiagangen at Sirkus Grønland en gang boltret seg - og skal boltre seg igjen i fremtiden. Nå står vi der P-plassen til Grønland postkontor en gang var. Mine peker bort til andre siden av gata.

– Særlig etter at Stargate ble stengt så har rusmiljøet florert. Lager vi dødsoner i byen blir det mere plass til det noen vil kalle “shady business” mens andre vil tenke at det bare er slik livet er. Kommunen og andre er inne her og prøver å gjøre det barnevennlig uten å egentlig få det til. Jeg synes utfordringene som kommer med her gjør Olafiagangen ekstra spennende. Her skjer alt fra skøytebane for barna til åpen dopdealing, sier hun.

Yalcin forteller at hun simpelthen er redd for at det spesielle ved Grønland skal renskes litt ut samtidig med at området forskjønnes og gentrifiseres.

– Times ble borte nå på Galgeberg, Stargate er borte. Mange er redde for de brune pubene, men de skjønner ikke hvor mye ro de skaper rundt oss. Det er åpent til sent på natta, det er folk der, vakter der, det unngår å skape dødsoner. De gjør det tryggere for oss å ferdes der - og holder nattelivet vårt i gang, resonnerer hun.

For Mine er den brune puben mer enn bare et sted man stopper innom for en ironisk halvliter og litt people watching. Erkepuben over alle, Ivars kro, er nemlig en hjørnestein i hennes liv og kunstnerskap.

– Jeg er vokst opp på Veitvet, men pappa har alltid drifta butikk i byen. Han tok over Ivars Kro, og fra jeg var tenåring har jeg tilbragt masse tid på Grønland. Her har jeg bodd og jobbet, på Nordic Black og Ivars kro.

Monologen hennes, som handlet om kroa, menneskene og kulturen rundt den, hadde premiere i april på Cafeteateret og vant Heddaprisen for beste scenetekst i sommer.

– Det var stort. Det var kjempegøy å lage Ivars kro. Det var på tide, kanskje? Det var fint å gjenerobre den historien, på en måte. Det var skikkelig gøy å klare å favne et publikum som sjelden går i friteateret. Stamgjestene som hang på de brune pubene på Grønland kom og så forestillinga. Det syntes jeg var veldig ålreit, og gøy at de ble engasjert. Vi snakker mye om å favne om nye grupper i teateret. Vi har ikke råd til å ikke gjøre det, forklarer hun.

På tur oppover Grønlandsleiret peker hun og forklarer, om Grønland Basar, krangler med Olav Thon og om det gamle fengselet. Grønland består av en rekke historier som Mine kan godt, og ikke minst som berører henne selv, gjennom opplevelsene hun og hennes far hadde over lang tid med kroa.

– Jeg har jo egentlig ikke stått så mye på scena på ganske mange år, siden jeg har drevet med tekst og regi. Men jeg har en del prosjekter på gang, og jeg fikk litt lyst til å gå i bresjen igjen som skuespiller. Man kan ikke ligge på latsida!

Mine forteller engasjert om fremtidsplanene. I tillegg til det at hun kommer til Dramatikkens hus i oktober for å holde foredrag snart.

– Vi skal ta en nostalgisk reise gjennom Grønland. Hva som har foregått her i gamle dager, den originale arkitekturen her. Og så skal vi selvfølgelig også snakke om hvordan Grønland har utvikla seg. Jeg er kanskje mest opptatt av byutvikling og hvordan vi kan kanskje se for oss at Grønland skal bli. Og så skal jeg lese en del tekster jeg har skrevet - så det blir ikke bare sakprosa - det synes jeg er kjedelig!

Vi har spasert opp til botsparken og gamle Oslo fengsel. I Egon Olsens aveny, den lille alléen som leder opp til den gamle fengselsporten, benytter vi anledningen til å ta et bilde av Mine i Arve Opsahls fotspor.

– Jeg har liksom alltid tenkt at jeg var i familie med Egon, ler hun.

Det er en ironisk og lettbeint kommentar, som ellers passer godt overens med hvordan Mine er. I det hun går videre nedover Grønlandsleiret med et smil, er det nesten så du kan høre trompeten fra Olsenbanden-sangen akkompagnere henne, spilt av et usynlig korps som går hakk i hæl.