Om twerking, bimboer og bolig

– Vi skal ikke lage en tydelig aktivisitisk forestilling der vi moraliserer over å ønske oss “tredje boligsektor nå!” liksom. Jeg vil belyse bolig utifra en ung kvinnekropp som opplever dette.

– Jeg vil satirisere det, bolighaiene og de rike sin moralisering ovenfor oss og hvordan vi bruker tiden vår - liksom til andre ting enn å tjene penger, sant?

Slik forklarer Frida Vige Helle teksten hun nå jobber frem med Nami Kitagawa Aam på verksted hos Dramatikkens hus. «Take all my resources and trickle some down on me, Daddy» av Kitagawa/Helle vises på Oslo Teatersenter nå på onsdag.

Denne sceneteksten springer ut av en performance Frida gjorde på Astrup Fearnley-museet i 2021, og er tett tilknytta scenografipraksisen hennes. Her kan du lese reportasje fra NRK om forestillingen.

– Jeg er opprinnelig utdannet skuespiller og har lagde maskene til en interaktiv performance, der jeg poserte jo mens publikum tegnet meg. Det var en skulpturell performance der jeg jobbet med kroppen som iscenesatt skulptur. Denne objektifiserte kroppen, ytterligere objektivisert av haimasken viser hva prosjektet dreier seg rundt: Å være i et system, et systemsatt objekt.

– Jeg jobber mye med å lage dukker og masker og kostymer. Maskene mine har blitt kjernen av mitt eget kusnterskap og jeg er interessert i å utforske tematikk i bruk av masker. Både som skultpurelle objekter på kroppen, i seg selv materialmessig, og så på en mer iscenesatt måte.

Tenker vi på teaterets formalistiske, historiske trekk, er koret og maskene teaterets for sjangerdefinerende å regne, mens det Frida lager i dag fort kan beskrives som "interdisiplinært", og skrider inn i å bli nærmest polemisk, med sitt innhold.

– Prosjektet handler om bolig, egentlig. Jeg ville jobbe med bolig og bolighaier. Og så jobber vi strengt utifra bimboens estetikk. Det er en iscenensettelse uten interaktivitet, det vil være en scene/sal-produksjon med bruk av tekst og dans som bærende elementer.

– Bimboen er så viktig i denne produksjonen, for vi kan ikke bare snakke om bolig! Vi må fortelle både ut i fra et perspektiv, og jeg er interessert bimboen som hyperseksualisert barnekvinne liksom, en som kan stille de samme spørsmålene et barn kan.

– Bimbokvinnen kan også det, for hun forstår ikke, spesielt satirebimboen vi jobber med, som faktisk ikke forstår hvorfor ting i boligmarkedet skal være som de er.

– Det er så innmari vanskelig å forstå, og det er et klasseproblem i seg selv. Vi har så mye overskudd, så mange godvilja økonomikommentatorer som råder oss til å gjøre dette og dette.

– Men for folk som er i full jobb og har nok å tenke på så er økonomi og bolig/eiendom, som den største økonomien i verden, så utrolig ugjennomtrengelig for så veldig mange.

I tillegg til kunnskapsutilgjengeligheten Frida beskriver, dreier samtalen vår mot at boligproblemet vi har i dag er rammet av en fysisk utilgjengelighet. Du kan jo lese deg opp og forstå hvordan lån og renter og inflasjon og økonomi funker, men om du ikke har rike foreldre eller hard cash til å nå over terskelen, så sitter du jo fast i den ugunstige posisjonen som leietaker.

– Forestillingen skal bruke dans og en slags fysisk form, for denne veldig fysiske formen skal vise hvor slitsomt det er, hvor utrolig tungt det er å ikke ha rike foreldre, å ha denne plassen i samfunnet og få høre hele tiden hvor enkelt det egentlig er å eie egen bolig - når det er noe man ikke. engang forstår, sier hun.

Dermed blir «Take all my resources and trickle some down on me, Daddy» en avdekking av skjevheter på flere plan: Innen økonomi, klasse, kunnskapsnivå. Frida vil invitere oss inn i en estetisk ulikhetsmaskin.

– Det vi har nå er en spiral, med KPI, med renteøkningene og alt det der. Jeg har et nytt begrep jeg gjerne vil spre, nemlighusleieprisinflasjonsspiralen.

Frida tegner og forklarer:

– Eiendom er ikke en del av KPI. Forbrukskostnader og leiekostnader er derimot en del av det. Når da rentene øker, huseierne setter opp leia, så øker rentene igjen fordi KPI øker, og så fortsetter spiralen - og hvem er det det går utover? Det er leietakerne!

– Jeg elsker å snakke om dette med folk, fordi det er nesten ingen som ikke blir engasjert av temaet når de først kommer inn i det.

– Teksten blir åpenbart veldig tydelig i hvor vi står politisk, men dette er et stykke for og med unge voksne, det er ment å lage litt liv i debatten. Vi vil estetisere litt over utnyttelse og objektivisering satt i system, og engasjere litt.

Forestillingen lover twerking, bimboer og haimasker. Frida har utviklet stykket sammen med Nami Kitagawa Aam som danser, medforfatter og komponist, og har med seg Ibrahim Fazlic som dramaturg.

– Vi har gjort masse research på dette, snakket med aktivister og forsøkt å løsrive det fra aktivismen, eller fra pamfletten, og vise litt av dybden i temaet. Vi skal vise den dybden og samtidig skal vi ha det litt gøy.

– Vi skal slite oss ut og riste masse på rumpa - så det er en god grunn til å komme og se på, ler Frida Vige Helle.