Marius' metode

Idet vi skriver 2024, har Marius Snekkevåg faktisk 15 års-jubileum som dramatiker. Frem til nå har han skrevet 12 stykker.

Han debuterte på norsk dramatikkfestival i 2009 med teksten «Slipp meg, jeg elsker deg» - og siden har det blitt dramatikerkarriere for den selverklærte teaternerden.

– Hadde jeg ikke blitt plukka ut der, så kan jeg ikke se hvordan jeg hadde funnet fram til å bli dramatiker på andre måter.

– Det sånn det hele startet, men jeg har skrevet siden jeg var liten. Og jeg har vært lidenskapelig opptatt av teater siden den alderen. Da satte jeg opp «Cats» i kjellerstua og tvang nabobarna til å være med, de fikk lov til å spille katter, fikk sminke og greier mens de mimet til den nynorske versjonen på kassett! ler Marius.

Marius har vært innom de aller fleste scener i Norge som publikummer og vært innom skuespillerfaget, før rollen som dramatiker utkrystalliserte seg.

– På et punkt slo det meg at jeg kanskje burde prøve å skrive og skape noe av dette som jeg er så glad i å se på. Mitt første stykke var en pastisj på Jon Fosse! Det havna rett i skrivebordsskuffen, men jeg merket at dette var spennende, alt dette man kan få til med ord, sier han.

Inspirasjon på bestilling

Siden debuten under dramatikkfestivalen den gang da har Marius levert bestillingsverk i ulike sjangre og temaer, i tillegg til "egne" tekster. Det har både kvesset hans skriveevner til et sylskarpt nivå, men også gitt ham anledning til å lete etter sin egen stemme og metode.

– Jeg er heldig som har fått skrive mange bestillingsverk, det har vært en unik mulighet for å drive med forskning og lære om mange ulike emner. Når noen ber deg om å skrive om en bestemt tematikk handler det om å gjøre researchen levende og finne min historie i den materien, men da kommer inspirasjonen utenfra.

– Nå som jeg har blitt mer voksen så går ting litt langsommere, man får mer tid til å tenke på hva man selv er interessert i, hva vil jeg skrive om, hva betyr noe for meg.

– Jeg har gått gjennom forfatterskapet mitt og prøvd å se, jeg har skrevet et vidt spekter av sjanger og tematikker. Det som går igjen i alle tekstene mine er en slags eksistensiell undring, eller angst - det er to sider av samme mynten, forteller Snekkevåg.

– Det er både som om teksten eller karakterene er bevisst på at verden er så mye større enn dem selv. På mange måter prøver jeg å løse det menneskelige prosjektet, hva er vi og hvorfor gjør vi som vi gjør. Skal jeg holde meg til en isme, så er det vel eksistensialisme?, sier han undrende.

For Snekkevåg har de eksistensielle spørsmål også sneket seg inn i selvbildet.

– Er jeg egentlig bra nok? I den større sammenhengen? Det er noe jeg tenker mye på, sier han.

Imot den perfeksjonistiske metode

I likhet med de andre kandidatene i årets kull, har han sett for seg å bruke den kommende toårsperioden til å jobbe videre med et helt spesifikt verk.

– Jeg holder på med tre tekster som på ulike måter er et oppgjør med det normative, og en av dem var en del av søknaden min. Den teksten heter «Normativ kløe» og er mitt første forsøk på en monolog - hvor jeg bruker bevissthetsstrøm som metode.

– Bevissthetsstrømmen er noe nytt jeg har begynt med de siste årene. Det gjør noe med måten man skriver på og hva som kommer ned på papiret. I begynnelsen dreier det seg om å produsere en tekstmasse. Du lar pennen løpe på papiret, og så kommer det underbevisstheten din vil at du skal skrive. Resten av jobben består av å flikke, flytte på, skrive om, fragmentere, stryke og legge til.

– Det kommer ofte opp ting, både dypt personlige ting og rare måter å se ting på, si ting på, som gjør noe med måten jeg skriver på - det føles som et nytt steg i mitt forfatterskap. Litt farligere, litt skumlere, litt mer sårbart - og veldig morsomt, ler han.

For en velbelest teaternerd og selverklært nevrotiker er det kanskje noe ekstra frigjørende i en slik metode. Å skrive for Marius er pirking og polering også, så klart - vi kommer innom begrepet mining and refining mens vi snakker om dette - men nettopp den gullgravinga, og innholdet, kan kanskje forbedres om man gjør noe så ubehagelig som å slippe opp litt kontroll over skrivingen.

– Poenget er at teksten skal ut over seg selv og sine egne bredder, den kan bli stor og svulmende, det er ikke et klassisk narrativ og det indre skal få slippe ut - mitt indre, sier Marius.

Det er også første gang Marius skriver en tekst som er så nært det selvbiografiske.

– Jeg skal rett og slett sette min egen skeivhet i sentrum, og det har jeg aldri gjort før i tekstene mine. Jeg har holdt det på privaten. Nå skal jeg se på min egen skeivhet og hvordan den er i møte med det normative.

– Tanken til dette prosjektet kom først som en reaksjon på terrorangrepet mot London pub og Per på hjørnet 25. juni 2022. Da gikk det opp for meg at vi lever to vidt forskjellige verdener, vi skeive og heterofile.

– De heterofile var veldig overrasket over at noe slikt kunne skje, så sjokkerende at det kan skje i Norge, liksom. Mens min venneflokk har vært redde i mange år for at noe kan skje, og shit, der skjedde det. Det var bare et spørsmål om tid.

Når det virkelig treffer en nerve hos Marius, er det ikke vanskelig for ham å gjengi det - og det gir en sterk, levende nerve til selve teksten.

– Da ble jeg så sinna. Dere som er bevisstløst trygge kan reise hvor dere vil, dere kan leie kjærestene deres på gata uten å føle at du har en blink på ryggen.

– I teksten går jeg til frontalangrep på det normative, og det heteronormative. Disse bryllupene og barna og de andre milepælene jeg har fått en aversjon mot. Jeg lurer litt på hva som er gæærnt med meg siden jeg føler det sånn, hva betyr det egentlig?

– Vi er jo fader meg normative vi homser også, og da blir jeg så skuffa! I denne teksten går jeg mot meg selv og min egen gruppe, i en selvransakende og utleverende scenetekst. Det er ikke bare heteroene som får kjørt seg!

Med dette som utgangspunkt ser Snekkevåg frem til å starte gravingen og utforskningen på Dramatikkens Hus fra høsten av.

– Jeg liker tekster som utfordrer mitt perspektiv eller stiller uventede spørsmål, eller kommer med uventede svar. Tekster som stiller krav til scenerommet, tekster som har en leken inngang til universet sitt, som ikke stiller strenge krav til naturalisme og realisme.

– Jeg gleder meg veldig til å møte resten av husdramatikerne og se hva vi kan få til! Så få som vi nå er har jeg plass til rundt middagsbordet, så jeg håper vi 5 kan få til et slags fellesskap, at vi ikke er separate kunstnere, men at vi har dialog sammen og kan oppleves som et kollegium. Så kanskje vi kan løfte hverandre, avslutter han.