Brekk et bein, Malmfrid!

– Jeg vil helst avslutte arbeidsdagen som skrivende på et punkt der det er morsomt å skrive, slik at jeg kan begynne dagen etter med en flyt og ikke med et problem som er vanskelig å løse, forteller Malmfrid om arbeidet sitt.

Vi snakker om prosessen enhver skrivende har et forhold til. Malmfrid har i likhet med Marius Snekkevåg debutert som dramatiker under dramatikkfestivalen 2009, og fra skrivebordet hennes har det kommet tekster av alle slags sjangre.

– Som for mange skrivende, har jeg også følelsen av at jeg alltid har skrevet. At det til slutt ble teater, er fordi jeg kom fra skuespillerfaget. Men jeg ønsket ikke å stå på en scene, jeg ville skrive.

– Bakgrunnen for at man fortsetter å skrive dramatikk er nettopp at man er heldig som får lov til å gjøre dette, igjen og igjen. Siden dramatikkfestivalen i 2009 har ballen bare rullet videre.

Akkurat nå er Hallum i ferd med å ferdigstille ett av to bokprosjekter, men med opptaket til husdramatikerprogrammet kommer hun tilbake til teateret, og nå har Malmfrid et nytt, stort prosjekt for øye.

– Da husdramatikerprogrammet ble utlyst i september hadde jeg ingen tanker om å søke, for rent kreativt var jeg dypt inne i en annen prosess. Men så fant jeg overskudd til å tenke nytt om en idé som hadde ligget og modnet, og som jeg hadde gjort research på.

– Det var noe som traff meg da dette prosjektet falt på plass, og da visste jeg at jeg ville ta med meg det inn i husdramatikerprogrammet. Jeg hadde ikke søkt bare for å søke, men fordi akkurat dette prosjektet trenger en større ramme enn et enkelt skrivestipend.

Omfanget på prosjektet er nærmere mytisk i omfang, og spenner over tusener av år, om man ser stort på det.

– Jeg skal ta tak i en av de norrøne mytene. Åslaug er gift med Ragnar Lodbroke, og de får en sønn - en sønn som ikke hadde harde bein i kroppen jamfør mytene, Ivar Benlause. Det finnes en mytologisk forklaring på det, og en virkelig forklaring som sies å være at han hadde en slags sykdom.

– Dette ble utgangspunktet for en moderne fortelling om en 17 år gammel gutt som bor i en blokkleilighet på østkanten, med en mor som nesten har slutta å gå ut, og hvor man antar at han har arvet en sykdom, muligens fra far sin, som han vokser opp med. Han møter en jente som er noen år eldre, kalt Ælla, oppkalt etter kongen den historiske Ivar nedkjempet. Dette møtet utløser en følelse hos Ivar for at det bor en erobrer i ham.

– Målet er ikke å gjøre en moderne nyskriving av dette sagnet. Men jeg vil trekke ut noen elementer fra mytologien og gjøre det virkelig, og samtidig lete etter noe magisk i det virkelige livet.

Magien er nemlig ikke så langt unna for Malmfrid:

– Jeg fant ved en tilfeldighet at jeg nedstammer fra Ivar Benlauses søster! Dermed blir dette ikke et prosjekt om noe utenfor meg selv, men et prosjekt som også handler om egen historie. Men kildene vi har om disse menneskene, tusen år tilbake, de er litterære kilder. Vi vet ikke hvem disse menneskene var. Kan hende er de ikke en gang sanne.

– Det synes jeg var så besnærende. Det gjelder oss alle: Om man leter langt nok tilbake i sin slektshistorie, så kommer vi tilbake til eventyrene, til diktning. Der vi alle har vårt opphav.

For Malmfrid blir det altså ikke bare en personlig historie, tvert imot - det kan sies at det er så allmenngyldig som du får det. Om man ser slik på det, stammer vi alle fra Gilgamesh eller Oddysevs, fra tekster i sanskrit eller hieroglyfer.

– Det er viktig for meg at det er noe personlig i arbeidet, selv om det er et bestillingsverk med stramme rammer så må det være noe i det som “brenner”, for meg personlig. De gangene jeg har følt at jeg kanskje mislyktes med noe var det fordi jeg mistet synet av “den skrivende”, av en selv altså, underveis i skrivearbeidet, forteller Hallum.

Prosjektet er enda åpent og langt fra satt i sten. Etter å ha vært husdramatiker her tidligere, vender Malmfrid tilbake med skrivelyst og inspirasjon, men også med utfordringen av et åpent verk som må finne sin endelige form.

– Jeg vet ikke enda om det skal bli en hel produksjon med sangere og dansere i operaen, eller intimt og enkelt. Det er egentlig utfordringen når man jobber fritt, med utgangspunkt i at verket kan bli hva som helst. Med en bestilling har man noen rammer å forholde seg til, men nå har jeg egentlig ikke det.

– Det handler om å ikke gå seg bort også! Det er definitivt vanskeligere med et prosjekt på dette stadiet - det er et fantastisk mulighetsrom, men vanskelig på en annen måte. Begrensninger kan jo være frigjørende, sier hun.

Det aller viktigste for den kommende husdramatikeren nå er å få tid til å la prosjektet modne, og til å kunne utfolde seg. Både ved skrivebordet og med kompetente teaterfolk rundt seg. Hun er spesielt takknemlig for å få denne muligheten som husdramatiker, og sikter på å gripe an mulighetene anledningen gir.

– Jeg er veldig opptatt av kunstnerøkonomi. Lengre skrivestipend for flere er veldig, veldig viktig. Skrivende trenger tid, og det er flere enn kvinner, for å henge meg på Virginia Woolf, som trenger et eget rom for å kunne skrive.

– Det gir en viktig signaleffekt - å si at skriving tar denne tiden, at det er disse rammene et godt skrivehåndtverk krever. Det er flott at man lager et opplegg der man kan realisere det man har søkt om, innenfor programmet med de ressursene man har tilgjengelig.

– Jeg håper vi ser fine synergier og mange fine møtepunkter med de andre husdramatikerne, og ikke minst med alle de som er innom huset i blant, avslutter Malmfrid.