Intervju: Hvor mange samtaler kan man ha med en hund?

Gratulerer med stor suksess i København! I Kinder K og mye av det du skriver berører du tema som er dagsaktuelle og utfordrende – som kroppspress, fosterdiagnostikk, genforskning, kjønn. Du skriver også ofte for ungdom på en nærværende måte og du stiller en rekke spørsmål uten å gi konkrete svar. Kan du si litt om valgene dine og framgangsmåte for skrivinga?

- Takk-takk! Det er ikke slik at jeg aktivt oppsøker tema som dette, men det er rett og slett tema som opptar meg. Jeg fascineres også av teaterets muligheter til å utforske disse temaene på andre måter enn ellers. Når jeg liker å skrive for ungdom, så er det kanskje fordi så mye av ungdomstilværelsen handler om påvirkning. Påvirkningen som kraft er jo en takknemlig kraft for en dramatiker. Her påvirkes man av den svært abstrakte størrelsen som man kan kalle samfunnet, man påvirkes av andre, og man påvirker selv andre. Slik er det jo for alle oss som ikke lenger er ungdommer også, men hos ungdom kommer kanskje denne drakampen ekstra godt frem. I alle mine skriveprosesser begynner jeg med å utforske egne verktøy. Jeg forsøker å finne hva slags språk et prosjekt kan skrives i, hvilke personer som kan eksistere i universet, hvordan en dramaturgi kan se ut, om det finnes noen sterke bilder osv. Jeg forsøker å skrive ideen tom rent umiddelbart. Deretter går jeg inn i en forskningsfase, hvor jeg forsøker å lese og oppleve tema og idé fra andre ståsteder. Denne prosessen går deretter i dialog med det første stadiet, og en slags berikelse av hverandre oppstår. Min fantasi møter noe mer reellt. Deretter arbeider jeg med dialog, situasjoner, dramaturgi osv. Men det er jo vanskelig å si noe generelt om en slik prosess, fordi hvert prosjekt finner sin egen logikk og metode.

Hva jobber du med nå?

Akkurat nå arbeider jeg med en adaptasjon av romanen Larmen og vreden av William Faulkner for Trøndelag Teater. Dette er en roman som utfordrer leseren. Den har en upålitelig forteller, store tidshopp, lange assosiative partier og bruker minner som en slags drivende narrativ kraft. Alt i alt en svært morsom utfordring. Samtidig med dette arbeider jeg med å ferdigstille et manus som heter Gutten og er i startgropen med et prosjekt som har arbeidstittelen Kalsiumets historie i Europa. Jeg er alltid glad i å ha mange prosjekter å arbeide med samtidig.

Du har tidligere sagt at det er viktig for deg å finne gode lesere til dine teaterstykker. Hvor og hvordan finner du en god leser?

- Jeg har noen få personer som jeg stoler på som lesere. Dette er personer som man møter og samler på gjennom arbeidet som dramatiker. Noen av disse leserne arbeider som dramaturger, noen som skuespillere, og noen slett ikke med teater overhodet. Jeg liker skarpe lesere som har en forståelse for flyt, og som har en forståelse for å kunne gi kommentarer på prosjektets egne premisser. Ofte møter man lesere som kun vil forandre prosjektet til noe han eller hun selv ville skrevet. Dette kan være, men er ikke alltid like interessant. De beste leserne forstår hva du prøver på, og klarer å gi kommentarer som gjør deg til den beste versjonen av deg selv.

Hvordan går du fram for å få et teaterstykke til en scene?

- Det er jeg rett og slett svært dårlig, til tror jeg. For meg har det blitt lettere etter at forlag og agenter har begynt å snuse på stykkene mine, men selv har jeg store vanskeligheter med å forstå disse prosessene. De av stykkene mine som ikke er bestillingsverk, har kommet til scenen fordi noen har lagt sin elsk på det, og satt igang en prosess for å få det til en scene. Å komme i kontakt med mennesker som har et ønske om å lese og produsere nytt teater er alltid viktig.

Du kommer fra Frøya, fra ei øy sterkt prega av å være et fiskesamfunn, har det prega arbeidet ditt?

- Når jeg tenker på Frøya så er det alltid fargene jeg tenker på først. Jeg tenker på et blågrått hav som går over i en gråblå himmel. Det er noe diffust over dette landskapet, en slags oppløsning nærmest. Jeg liker også konseptet med noe flytende i ting jeg skriver. Men også motsetningen av dette: De skarpe situasjonene som er en større virkelighet, noe som er tydelig teatralsk. Frøya er også et sted som har sett de positive og negative sidene ved en svært rask og lukrativ framvekst av lakseoppdrett. På kort tid ble mange på Frøya svært rike. Dette vises, oftere på vondt enn på godt, spør du meg. Dette er jo noe som opptar meg rent tematisk. Samtidig med dette er det en deilig uhøytidelighet og solidaritet på Frøya, som gir blaffen i hva du har på konto. Dessuten er humoren på Frøya fin. Basert på en slags type underdrivelse som er vanskelig å beskrive, men vanskelig å ta feil av.

Hva er det beste teaterstykket du har sett?

- Det er umulig for meg å si. Det er så mangt som resonnerer hos meg til forskjellige tider. Men en forestilling som jeg ofte tenker på, er en forestilling jeg så i Amsterdam: Bimbo av kompaniet BvdS. Dette var én og en halv timers lang fysisk assosiasjon over bimboen som figur. Og under hele forestillingen ble Khias låt My Neck My Back spilt i forskjellige variasjoner på repeat. Den gjorde inntrykk.

Du er en svært produktiv dramatiker med oppsetninger her heime og i utlandet. Hvor får du inspirasjon fra?

- Jeg føler meg slett ikke så produktiv. Mange ganger føler jeg meg rett og slett ganske lat. Men fordi jeg liker å ha mange prosjekter gående parallellt, så kan jeg kanskje virke produktiv. Jeg vet ikke. Mange av mine manus har jo vært utviklet over mange år, så er det kanskje tilfeldig at flere blir ferdigstilt i samme periode. Inspirasjonen kommer fra veldig mye forskjellig. Jeg blir selvfølgelig inspirert av å se på det samfunnet vi konstant former bevisst og ubevisst. Dessuten leser jeg svært mye, og blir ofte inspirert av ting jeg leser, både tematisk og formmessig. Ellers så blir jeg inspirert av merkelige situasjoner jeg får lyst til å utforske. Min notatbok er full av spørsmål som går på slike situasjoner: Hvor mange samtaler kan man ha med en hund? Hva kan hende mellom to ungdommer i korpsuniform som venter på et tog, og den ene er sminket som en "emo"? Hvorfor har en liten jente et sort hull i magen sin? Disse spørsmålene skaper situasjoner som jeg liker å utforske i skriveprosessen.

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

-Jeg arbeider veldig strukturert. Jeg begynner arbeidsdagen rundt halv ni. Frem til tolv skriver jeg og produserer nytt materiale. Etter tolv arbeider jeg med strukturer, ideer, omskrivinger og eventuelt alt administrativt. Jeg arbeider så lenge jeg er produktiv. Generelt skriver jeg lettest om morgenen. Jeg forsøker i tillegg å alltid starte arbeidsdagen med en slutt, og avslutte arbeidsdagen med en start. Slik arbeider hjernen ubevisst med noe som er påbegynt, og har på en måte en tjuvstart til dagen etter.


Av Trine Kleven
Oslo, 2016