Intervju: Det beste teaterstykket er av Joël Pommerat!

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

- Jeg prøver å arbeide så disiplinert som mulig, så jeg reiser om morgenen til nasjonalbiblioteket her i Paris og setter meg på lesesalen med datamaskin og bøker, og jobber systematisk med de ulike prosjektene mine. Jeg følger vel den fransk døgnrytmen, og drar hjem i seks-syv-tida på kvelden, når jeg kan si meg fornøyd med dagens økt. Jeg er glad i rutiner, så jeg har lagd mine egne som jeg trives godt med. Ellers så innebærer jobben min også en del reising, nå sist var jeg i Iran for å drive research, og straks er det avgårde til Norge igjen for å lansere min første ungdomsbok.

- Hva er det du arbeider med no?

For øyeblikket arbeider jeg med to teaterstykker, men også noen prosaprosjekter som alle mer eller mindre dreier seg om hendelser som har funnet sted. Det er Pappaer, som handler om en iransk-kurdisk familie som separeres etter revolusjonen når familiefaren går inn i kampen for frihet og demokrati. Det andre er Over viddene og vannene som finner sted lenger tilbake i tid i Nord-Skandinavia, på den tida landjorda var delt i samiske siidaer og familie og naturkrefter spilte mye større rolle enn i dag. Det er klare linjer mellom disse to prosjektene, fordi begge tar for seg livet til mennesker som tilhører en minoritet som i stor grad har blitt undertrykket og tilsidesatt av majoriteten opp gjennom historien. Jeg er selv samisk, og selv om jeg har vært heldig og fått vokse opp i en tid der Norge har begynt å gjøre opp for tidligere synder, har jeg kjent på det å ha en annerledes bakgrunn. For meg kommer det med mye stolthet. Og parallellene mellom den kurdiske befolkningen delt mellom fire land og den samiske, som også er det, er mange. Man kjenner en - viktig - solidaritet med hverandre. Det bidro nok også til at Sametinget ga meg støtte til å reise til iransk Kurdistan for dette prosjektet.

Hva er det Paris har som ikke Kjøllefjord har?

- Paris og Kjøllefjord har begge sine kvaliteter, som og er deres motsetninger. I Kjøllefjord har du havet, naturen og folket. Jeg blir alltid berørt når vi runder den siste svingen og bygda blir synlig for meg. Det er vakkert, men det er også lite. Og for en som meg, som av og til liker å gjemme meg bort i mengden og være fullstendig anonym, så blir det nok av og til for lite. Men på samme måte blir Paris av og til for stor og uoversiktlig. Paris har et fantastisk teatermiljø, og jeg har sett noe av det beste av teater jeg har sett her, fordi scenekunstnere fra heller verden kommer innom Paris. Og så er jeg selvfølgelig veldig glad i kafé-livet her. Det er virkelig byen for livsnytere, med god mat, vin og kulturopplevelser. Men jeg trenger pauser fra Paris også, og nå er jeg for eksempel veldig glad for at jeg skal oppover til Kjøllefjord neste uke og møte ungdommer og voksne. Kjøllefjord er en utrolig kulturglad plass, som ønsker initiativ velkommen og hvor jeg alltid føler meg godt mottatt. Heldigvis kan nabolaget mitt her i Paris også være som en liten bygd noen ganger, hvor kjøpmennene i gata alltid hilser og spør hvordan det går. Jeg er glad i storbylivet, men også i å flykte fra det fra tid til annen.

Kan man si at noe er særegent for norsk scenekunst? Hva er eks forskjellig fra scenekunst i Frankrike for tida?

- Jeg vil si at den største forskjellen som slår meg mellom norsk og fransk scenekunst er hvor ulikt det er strukturert. Det er institusjoner i Frankrike også, men gjennomstrømningen er mye større. Du kan si at mange av teatrene fungerer som Torshovteateret; med ny kunstnerisk ledelse annethvert år, hvor en teaterregissør for eksempel, får mulighet til å sette programmet. Frankrike er ellers et land der de frie kompaniene er viktige, og enkelte regissører arbeider med de samme skuespillerne og det samme produksjonsapparatet i årevis uten å skifte, for å slik kunne perfeksjonere samarbeidet. På noen måter er det kanskje mer strukturert som norsk filmbransje; det er prosjektene og lederne av disse som styrer. Jeg har for eksempel en god venninne som er skuespiller og som har arbeidet i femten år med den ene, samme teaterregissøren, men som har spilt på en rekke ulike scener og festivaler. Når det kommer til norsk scenekunst, er det først og fremst institusjonene sterke posisjon som fremstår som særegent for meg. Men jeg mener også å se en utvikling der ny, norsk scenetekst har blitt viktigere og viktigere. Vi er heldige som har flere muligheter til å bli «fanget opp». Det er generelt også lettere å få statlig finansiering i Norge, både fordi landet går bedre økonomisk og fordi vi er færre. Det gjør at man ikke hele tida har et kommersielt press på seg, og gir nok mer arbeidsro.

Hva har det å si for arbeidet ditt at du som norsk bor i Frankrike?

Det at jeg bor i Frankrike, gjør jo at jeg får et annet geografisk perspektiv, men jeg tror ikke det endrer skrivinga nevneverdig. Jeg ville skrevet på samme måte i Norge også, men jeg finner kanskje flere med samme smak som meg litteratur-og teatermessig her. Jeg er begeistret for respekten teksten får her, samtidig som regissørene og skuespillerne er kunstnere som skal få sitt å si i en iscenesettelse. Av og til kan jeg få inntrykk av at teksten virker mer som en hindring enn en inspirasjonskilde i Norge. Men det kommer nok også av at man ikke velger prosjektene like fritt som i Frankrike; både som skuespiller og regissør. Som dramatiker vil man jo helst at de som skal jobbe med teksten, skal være begeistret for den. Kanskje er teateret i Norge, tross av noen impulser fra Tyskland, ennå litt konservativt. Men samtidig er det vanskelig å si noe slikt for sikkert, for jeg kjenner til mange unntak fra den regelen også.

Hva er det beste teaterstykket du har sett?

- Det beste teaterstykket jeg er har sett, tror jeg må være et av Joël Pommerat. Han er både regissør og dramatiker, og jobber sammen med sitt kompani med de samme skuespillerne gang etter gang som gjør at tekstene får være i konstant utvikling, og stadig perfeksjoneres. Med tekst, skuespillere og visuelle virkemidler, lager han en enhet som jeg ikke har sett maken til. Det blir det første stykket av han som jeg har sett, Les Marchands, som blir det beste, fordi overraskelsen var så stor. I etterkant leste jeg stykket også, men opplevde det som bedre på scenen i hans regi. I hemmelighet drømmer jeg nok litt om å kunne arbeide som han, å ha så dedikerte skuespillere med slik forståelse for hans visjon.

Du skriver dikt, romaner og teater. Du har fått strålende kritiker for alt du skriver. Hvorfor skriver du teater også?

- Jeg har drevet med teater siden jeg gikk i barnehagen, så man kan si at teateret kom før skrivinga. Jeg har alltid elsket teater. Jeg pleide å ligge på gulvteppet hjemme hos bestemor på lørdager i Kjøllefjord og lytte til Radioteateret, selv om jeg skjønte lite av stykkene. Det var noe mystisk og spennende med teater, og jeg satte opp mine første stykker på SFO i Kjøllefjord; kaotiske saker som mer var lek på scenen enn noe annet. Da vi etterhvert flyttet sørover, fortsatte jeg å drive med skuespill, og fikk skrevet manus til og satt opp to julespill før jeg begynte på ungdomsskolen på Nøtterøy. Senere gikk jeg også dramalinja på Greveskogen videregående og fortsatte med samme type arbeid, men jeg begynte å bli mer opptatt av å eksperimentere og lete etter nye måter å lage teatertekst på. Jeg satte opp andres tekster også, da jeg startet Tablå Teater mens jeg studerte ved NTNU, for jeg oppdaget Samuel Beckett og Jon Fosse og Sarah Kane. Hele tida har jeg prøvd for å skrive for teater, men det ble vanskeligere når jeg begynte å eksperimentere med teksten. Det jeg liker med teateret, er at rommet er så åpent og kan defineres slik man måtte ønske. Teateret kan, i motsetning til film og tv, kommunisere direkte med sitt publikum, og jeg mener teateret også har en større åpning for litterære tekster. Der det er rom, er lov, tenker jeg.

Hva betyr det for dramatikerskapet ditt at du som norsk skriver i Frankrike?

- Det er veldig ‘deilig å være norsk’ i Frankrike. Ibsen, Jon Fosse og Arne Lygre er velkjente navn innenfor teatermiljøet, og man kan har et inntrykk av Skandinavia som mystisk og poetisk og eksotisk. Man romantiserer nok en del, og særlig dette med nynorsk fascinerer. Det at samtlige professorer og flertallet av medelevene på universitetet mitt her hadde kunnskap om nynorsk for eksempel, overrasket meg veldig. Det verserte riktignok en del merkelig feiloppfatninger. Jeg var på et seminar på et teater her hvor en såkalt Fosse-ekspert påsto at nynorsk i likhet med kinesisk ikke hadde fortidsform av verb, og slike misforståelser har jeg da også fått mulighet til å klare opp i. Jeg har holdt flere foredrag om norsk språkhistorie for franske teaterstudenter, både på master- og bachelornivå. Men utover at det har gitt meg en mulighet til å bygge nettverk her, vet ikke ennå hva det betyr. Jeg jobber med flere kompanier og har skrevet mitt første teaterstykke på fransk, og så får fremtida vise hvor det bringer meg. Men jeg har ambisjoner om å selve etterhvert få regissert egne tekster til oppsetning her, kanskje helst tekster som andre får oversatt fra norsk. For jeg skriver fremdeles flere hakk bedre på morsmålet.

Du har fått en sum fra Dramatikkens hus for å utvikle dramatikerskapet ditt. Hva betyr det for deg?

Det gir selvsagt mer tid til arbeid. Jeg er veldig takknemlig for det, og særlig at det med pengene også kommer kontakt med dramaturg. Skriving er jo ensomt, og av og til setter man seg fast i egne ideer, og trenger hjelp utenfra for å komme videre. Jeg er veldig glad for muligheten til å diskutere tekst og videreutvikle den med hjelp fra fagpersoner. Dessuten gir det meg direkte kontakt med norsk teatermiljø, og det er utrolig verdifullt for en som bor i utlandet.

Av Trine Kleven
Oslo/Paris, 2016