Ibrahims messe for din død

– Jeg er opptatt av teaterets potensiale til å være et rom som er mest for publikum. Det er dem jeg er interessert i, det er den veien jeg beveger meg, forteller Ibrahim Fazlic.

Interaktivitet har preget kunstnerskapet til husdramatiker Fazlic. Stykkene hans er ikke ute etter å gjøre deg til passiv tilskuer, tvert imot. Men hva vil Ibrahim Fazlic trekke ut av sitt publikum, egentlig?

– Jeg er ikke så opptatt av å vite konkrete ting om publikum, nødvendigvis. Men jeg er interessert i mennesket som skal være med i dette teaterstykket, ikke som tilskuer, men som deltager.

Det er deltagere vi skal være når et utdrag fra en skisse til stykket hans “Requiem - a hedonistic funeral refuge for all of humanity” settes opp på husdramaraton. Det vil si at vi får et lite bruddstykke av verket, som han selv beskriver som en form for “døds-meditasjon i et sci-fi univers”.

– Scenariet er slik: Verden skal til å gå under. Vi vet akkurat når. Den siste natten samles menneskene. Og nå, når man ikke har noen til å sørge over din bortgang og arrangere din begravelse etter at du dør, så skal man arrangere begravelsen vår “pre-mortem”, forteller han.

Slik skal noen få håndtert sorgen over din død mens det enda er tid igjen til å gjøre det. I forbindelse med sin utslettelse arrangerer menneskeheten sin egen kollektive begravelse: et siste dekadent arrangement hvor glede og sorg går hånd i hånd. Hvor tilfredsstillelsen er bittersøt, for døden er rett rundt hjørnet og ingen vil være igjen for å ære eller ta vare på minnet om deg og du føler at ditt liv har vært forgjeves. Kanskje.

– Folkene i stykket har gravd opp lik, tilfeldige folk, fra forskjellige epoker i tid, som har blitt ombygd til kyborger. Så de har sånne zombie-cyborg walking dead slags ting som er instruert til å arrangere denne begravelsen. Ikke bare for enkeltmenneskene, for hele menneskeheten, sier han.

Ibrahim forteller om at det å fornekte sin egen dødelighet er en tendens i det vestlige samfunn i dag. Det virker nesten som om vi fornekter døden på tross av at det er noe vi aldri kommer til å unngå, selv om det ikke er noe vi kan velge bort.

– Jeg ble veldig trigga av det mystiske i det kristne og muslimske, eller i kaballah og hedenske tradisjoner som wicca. Vi feirer menneskeheten og vår historie som art, med all kultur, gjennom alle årene vi har eksistert, og religiøs praksis rundt død fra religionene, forteller han.

Ibrahims dødsmesse approprierer dødsriter fra forskjellige religiøse praksiser og blander disse. Slik feirer vi, ikke bare enkeltpublikummerens liv, men hele menneskerasens.

“Rekviem” har gått og kvernet i underbevisstheten hans i en del år nå, og gått og brygget mens han har arbeidet med andre verker. Det har enda til overs å bli satt opp i sin helhet, noe Fazlic er ivrig etter å oppnå.

– Publikum inviteres til å tilbringe en natt i vår tolv timer lange dødsmeditasjon. Det er laget rundt publikum, og de som utøver verket er bare fasilitatorer for publikum. Det skal løses opp mer og mer til det samles i en dødsmeditasjon hvor vi kan meditere over vår egen dødelighet, og døden som radikalt frigjøringsfenomen, forteller han.

Til husdramaraton i november er det første gang Fazlic forsøker å sette opp en slik dødsmeditasjon, helt på tampen av den lange teaterøkta. Men blir det ikke skummelt, å gå og kverne på denne dødsmeditasjonen i bakhodet i årevis? Det er et løfte om forløsning som driver Fazlic videre i prosessen.

– Døden har ikke vært en plage i bakhodet, mer en slags trøst. Det er behagelig. Det er løfte om at det er et punktum, da. Og at det er slutt. Det er digg å vite. Er det ikke en trøst for deg? Å vite at det en dag er slutt?, spør han.

– Tenk på alt som plager deg, alle bekymringer. Det som er bra er at en dag så skal du få slippe, å gjøre det her noe mer, liksom. Eller?