Et indre freakshow

Intervju 12.09.2024
Kenneth moe 1

Foto: Pelikanen forlag

Forfatter og dramatiker Kenneth Moe er akkurat ferdig med sitt andre verksted på Dramatikkens hus med teksten «Indre freakshow». Vi lurer på hvordan det egentlig er å ta med seg et personlig og helt uferdig materiale, for at skuespillere og dramaturger skal vri og kna på det – og deretter vises til publikum etter bare tre dager.

Hei, Kenneth! Hvordan har det vært å være på verksted på Dramatikkens hus?

«Indre freakshow» er mitt andre verksted på huset. Begge ganger har jeg blitt slått i bakken av dedikasjonen, intelligensen og talentet til skuespillerne, teknikerne, dramaturgene og egentlig alle som jobber der. I likhet med skriveskolene jeg tidligere har gått på, opplever jeg Dramatikkens hus som en kreativ oase i en ofte ensom forfattertilværelse.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke dramaturg Julian Blaue og de seks skuespillerne Amalie Mikkelsen Vere, Benjamin Helstad, Emilie Johannesen, Anderz Eide, Joakim Nesvik og Fredrik Aakerhus – og alle de andre på huset som har gjort dette mulig.

Du kom hit med en nyskrevet scenetekst med tittelen «Indre freakshow» hvor vi møter lagerarbeideren og den selverklærte filosofen Lauritz Lyche, som lider av kjærlighetssorg. Sceneteksten viser til temaer som umodenhet, skam, seksualitet og fristelse. Føler du at du har blitt bedre kjent med karakteren du skriver om etter disse dagene på verksted?

Siden Lauritz er en ekstrem karikatur av mine egne verste sider, føler jeg i grunnen at jeg kjente ham ganske godt fra før. Men det var allikevel givende å se ham bli spilt av Benjamin Helstad. Det vil si: Se at det er mulig å spille ham. For det paradoksale med denne karakteren er at han på den ene siden er ganske veik, innadvendt og tafatt, men så må han likevel spilles av en skuespiller med nok scenisk karisma til å holde på oppmerksomheten til publikum.

I den forstand at alle karakterene på sett og vis er sider ved ham selv, så har det kanskje vært mest relevant å bli mer kjent med de andre karakterene. For eksempel er Therese, spilt av Amalie Mikkelsen Vere, i første akt en misogyn karikatur, en slags ustabil manic pixie dream girl. For det er sånn Lauritz, i sin forsmådde kjærlighetssorg, ser henne.

Indrefreakshow

Skuespillerne Benjamin Helstad og Amalie Mikkelsen Vere gir Kenneths karakterer liv på scenen.

I andre akt forsøker jeg å vise en realistisk, mer plausibel variant av den samme karakteren. Her er hun på date med den menneskelige golden retrieveren Sjur, som er Lauritz’ rake motsetning, med sin enkle just-do-it-livsfilosofi, støttende og selvoppofrende væremåte og ikke minst store muskler.

Akkurat som at Amalies doble gestalting av Therese har hjulpet meg til å se hvem Therese kan være, uavhengig av kjærlighetssorgen til Lauritz, har Fredrik Aakerhus hjulpet meg til å se dybden i denne tilsynelatende enkle karakteren. Sjur må være den mest sympatiske karakteren jeg har skrevet, og det er i stor grad fordi Fredrik så godt kunne se hvem denne fyren var.

Har du fått noen overraskelser på veien?

Mange! Ikke minst at teksten faktisk funker! Noe som selvfølgelig ikke betyr at den er helt ferdig. Noen overraskelser er store, som når skuespillerne oppdager potensielle dybder i karakterene, som jeg ikke har tenkt på selv. Eller som når Julian kommer på et regigrep som gjør alt mye enklere og samtidig er tusen ganger mer virkningsfullt enn det jeg har skrevet. Men så er det alle de fortløpende overraskelsene, som Anderz Eides overbevisende karismatiske levering av de parodiske replikkene mine, eller Joakim Nesviks konstante fysiske improvisering over den språkløse vanskapningen Sjusken. Her har jeg slitt med å skrive de aller enkleste beskrivelser av hva Sjusken gjør, mens Joakim kommer med de fysiske ideene på løpende bånd. Også har Emilie Johannesen – i tillegg til å være en dyktig dramaskuespiller – et komisk talent uten like. Hun inspirerte meg til å skrive en ganske viktig og helt ny scene.

Uten tittel 2

At jeg bare kan skrive alle de gode ideene deres rett inn i mitt eget manus og stikke av med dem, føles ikke rent lite som en form for svindel. Men all kunstnerisk virksomhet er en form for svindel, så det lever jeg godt med.

Hvordan har det vært å ha en åpen arbeidsvisning på en scenetekst som fortsatt er «work-in-progress»?

I begge tilfeller har det vært en udelt positiv opplevelse. Selv om teksten fortsatt er et work-in-progress, så skjer det så mye på de tre dagene at den føles mye mer ferdig. Og så er det bare utrolig gøy å se talentfulle skuespillere utøve profesjonen sin i møte med latter og andre reaksjoner fra publikum.

Hva er dine drømmer for denne teksten videre?

At den blir satt opp og sett av så mange som mulig.