Den gang det var lille julaften og Norge ble endret for alltid

– Jeg har jobbet i flere år nå med økologi og forholdet mellom menneske og natur. Det har jeg i stor grad gjort i Nederland, og der har jeg jo merket at en viktig del av min norske bagasje består av et inderlig - og personlig - forhold til naturen, forteller Espen Hjort.

– Dette nære forholdet har vært utgangspunktet for at jeg begynte å gå dypere inn i den omfattende økokrisen vi lever i og med. eg skal ikke komme med noen polemisk pekefinger, det er litt av poenget.

Espen er basert i Nederland men arbeider en del i Norge med scenekunst, og var sist innom Dramatikkens hus med arbeidsvisningen Witchmacbethforest. I februar kommer han på besøk for årets første innslag i vår foredragsserie.

– Men skal man dra til utlandet snakke om sin norske bagasje og om økologi, kan man ikke unngå å snakke om olja, om velferden. Det lages lite teater om olje, gjør det ikke det? Eller kanskje jeg bare ser på feil steder. Men sett i lys av hvor enorm og kompleks oljehistorien til Norge er, og hvor etisk utfordrende det er at vi fortsetter å utvinne den, så lages det altfor lite.

– Kunstnerisk er dette et utrolig rikt område, en brønn, nærmest. Det er så mye å fortelle og så mye å utforske.

Han forteller om grunnlaget for dette, et forprosjekt han har jobbet med en stund nå som han har kalt Prosjekt 1969.Du kan lese mer om det på hans hjemmeside her.

– Prosjekt 1969 handler om et av de viktigste øyeblikkene i norsk historie, nemlig lille julaften 1969 da de ringte fra Ekofisk til Industridepartementet i Oslo og sa: «Nå har vi funnet det, nå har vi gigafunnet»

– Dette er jo kjent, men det som fikk meg til å våkne var at jeg skjønte at allerede før dette, midt på 60-tallet, var det kjent på høyeste nivå i NATO-landene at fossile brennstoffer leder til klimaendringer og kaos. Det lå på skrivebordet til den amerikanske presidenten i 1965., Det var kjent utenfor vitenskapelige kretser. Da begynner min fantasi som scenekunstner å virke.

For Espen Hjort ligger det en spenning og et alvor i dette øyeblikket.

– Her oppstår det en stillhet som jeg vil fortelle mer om. I denne stillheten lar man fakta ligge i skrivebordsskuffen og håper på det beste, man sier ja takk, liksom. Det er et av de mest interessante momentene i Norgeshistorien fordi det oppstår det en unntakstilstand, både etisk og faktisk - der begynner man å dikte opp sin egen virkelighet.

– Nå er alle virkeligheter oppdiktet og så videre, men her oppstår det altså et eventyr, at dette går an, dette er forsvarlig, at vår olje er den reneste i hele verden, og uansett så gjør vi det fordi alle andre gjør det.

– Denne fiksjonen opprettholdes jo av masse stillheter der man ikke snakker om de valgene som ble tatt. Man snakker ikke om at man valgte å ikke ta hensyn til den som måtte tåle konsekvenser av klimaendringer. Slik som at man valgte å ikke ta hensyn til økosystemer, og det velger vi gang etter gang etter gang.

For oss som er oppvokst i oljeparadigmet kan denne historien virke selvsagt og nødvendig. Det er luften vi puster, vannet vi svømmer i. Det er vanskelig å tenke seg en annen verden.

– Stillhet og fortielse virker som lette ting, men kan være svært brutale. Dette er en voldelige stillhet. Når Støre sier det ikke kommer på tale å legge ned oljeutvinning, så hører man jo godt hva han sier, for man hører jo maktens rene språk. Man skjønner at han gjør det, men med det kommer en voldsomhet, som er viktig at vi kjenner igjen.

Les også vårt tidligere intervju med Espen fra desember i fjor. Du finner også essayet hans Fylt opp av verden på trykk i siste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift.

– Det handler ikke bare om klimaet, men om det mellommenneskelige. Vår rikdom betales med andre menneskers lidelse. For ikke å snakke om dyr, planter, økosystemer og fremtidens generasjoner. Det mellommenneskelige er jo teaterets domene, så her er det masse vi kan snakke om. Så jeg vil jo holde et foredrag som inspirerer andre kunstnere og kan gi noen innganger til dette.

Hjort understreker også at rollen hans som dramatiker i 2024 ikke er å slå alarm om denne tilstanden - det bør vi vite nok om allerede. Men vi får en helt spesiell rolle som kunstnere når vi nå står i denne naturkrisen.

– Du trenger ikke meg til å fortelle om at vi må stokke om på bruken av fossile brennstoffer, men vi må snakke mer om det, og luke bort stillhet og fortielse. Disse er veldig fascinerende ting, men de er dårlige for menneskene og dårlig for samfunnet, det gjør at man aksepterer lidelse som man forårsaker selv.

– Vårt bidrag som kunstnere er ikke å forklare situasjonen, den er jo kjent, men vi kan fylle disse hullene, denne stillheten, og vi kan prøve å få slutt på denne unntakstilstanden.

– Jeg tror, mitt mål, når jeg vil lage en forestilling om dette en gang, er å gå til dette øyeblikket i 1969, og prøve forandre historiens gang. Eller ihvertfall stå i det øyeblikket på nytt da, og tenk en gang til, med det vi vet nå. Hva ville vi gjort? Hva kunne vi gjort? Hva kunne vært annerledes?