En dødsdans midt i et maraton

Dette er en tekst der jeg tar utgangspunkt i et kammerspill og bruker det som bakteppe til å fortelle denne historien, får jeg høre fra den erfarne skuespilleren. Dragland har over tre tiår på scenen bak seg, men er relativt fersk som dramatiker.

– Jeg er utdannet skuespiller og har jobbet som skuespiller siden 1990, men begynte ikke å skrive dramatikk før jeg ble 50. Det er jo veldig gøy å skrive. Det gir masse frihet, og jeg får bestemme alt selv i et stykke. Og så liker jeg godt å jobbe med sammensatte karakterer, struktur og form, sier Dragland.

Det betyr en fartstid på over 7 år som dramatiker, en produktiv en sådan. Skuespillerbakgrunnen gir henne en unikt god innsikt i teaterarbeidet, og hun skriver ofte karakterdrevet.

– Jeg har jobbet så mye med teater så jeg har en god følelse spesielt av hva som funker og ikke funker på en scene. Hva jeg selv kanskje savner når jeg ser teater, og hva jeg skulle ønske teater handlet om i større grad, sier hun.

Ingrid har utviklet en tydelig dramatisk stemme i sine tekster. Stykker med mye luft, ofte drømmeaktige motiver med kompakt, meningsladet dialog.

– Jeg liker å jobbe i en verden som både er virkelighet og drøm. Fiksjon og ikke-fiksjon, hvor går grensen, finnes grensen? Slikt kan teateret gi rom for i større grad enn for eksempel filmen, sier Ingrid med henvisning til de unike kvalitetene til «Duo med trio».

– Og så synes jeg det er spennende å skrive kvinneroller, for det er jo ikke alltid så mye av i tradisjonelt teater, ihvertfall ikke som drivende sammensatte karaterer. De fleste kvinnerollene i teateret er bikarakterer som spiller opp de mannlige karaterene, om en ser bort ifra de klassiske gode kvinnerollene som Hedda Gabler og frøken Julie. Det er jo veldig mange kvinner som ser teater, så da bør man vel kunne få se stykker om kvinner og med kvinner, sant?

– Jeg tenker på karakterer når jeg skriver, og at det er karakteren og dialogen som driver fortellingen framover. Og jeg tenker selv at jeg får lyst til å spille alle rollene jeg skriver! sier Ingrid og ler.

Vi kommer til å snakke om teaterformatets egenart, dets unike trekk. For Dragland har verdien av å jobbe som husdramatiker de to siste årene vært helt uvurderlig. Det er viktig å påpeke verdien av å ha et trygt rom, en gruppe som jobber godt sammen i en produksjon og kan prøve ut og lete sammen, feile sammen og finne noe sammen. Kanskje skape gull sammen.

– Når jeg skal ha verksted på Dramatikkens hus vil jeg gjerne plukke ut folk som jeg vet kan gi gode tilbakemeldinger, noen som kan gi meg som dramatiker noe å jobbe videre med.

– Det er jo en ensom prosess å sitte og skrive, det er veldig gøy å ha verksted og spørre hvilken vei vi skal gå, hva skal vi gjøre med dette, og få tilbake veldig mye mat å jobbe videre med. Det er veldig kjærkomment å ha den muligheten på Dramatikkens Hus, sier hun.

Teksten blir fremdeles grundig smidd på mens den er varm, med alle midler en husdramatiker har tilgjengelig. På et tidlig stadium ble teksten skrevet som løst inspirert av Strindbergs «Dødsdansen». Hvordan vil Ingrid beskrive teksten slik den ser ut nå?

– Det er en krise i verden. I midten av dette har vi en familierelasjon da, som prøver å få det til å funke - men så er de ikke så gode på det. Det går dårlig for dem og de klarer ikke å frigjøre seg fra hverandre, men de klarer heller ikke å løse konflikter, å gå videre sammen. De har trukket seg unna samfunnet og lever i isolasjon. I midten av dette har de en sønn som er i ferd med å flytte hjemmefra. Han kommer på besøk, og snart er det tydelig at han vil melde seg til å kjempe i krigen.

– Karakterene klarer etter hvert ikke helt å definere seg selv ut ifra den andre. Så de spiser hverandre mer og mer opp, forteller Dragland.

Slik har Ingrid skapt en intens, dialogdreven tekst som hun bemerker er langt fra den letteste sjangeren å skrive i. Faktisk er «Duo med trio» resultatet av et ønske om å eksperimentere seg fremover gjennom et slikt format.

– Jeg prøver å skrive mye nå som jeg er husdramatiker. Det er en fantastisk sjanse å få undersøke nye ting. Se hvor langt jeg kan gå i en retning, bare å skrive en enkel dialog som driver handlingen fremover. Å forske i det og se hva man får til med teksten - det er sånne ting jeg får gjort som husdramatiker her, ting jeg kanskje ikke kunne gjort om jeg arbeidet i en annen type produksjon, sier hun.

For Ingrid Jørgensen Dragland blir det en øvelse i å se hvor langt man kan gå nettopp på denne veien. Resultatet blir som hun selv beskriver det: et litt skarpt fremkalt bilde, fra et forblåst og konfliktfylt hus, innerst i en fjord på vestlandet, i en verden i krig.