Intervju: Maria Tryti Vennerød - empati må føre til handling

Den kritikerroste dramatikeren Maria Tryti Vennerød liker å blande både sjanger og form. Hun veksler mellom moderne drama, lyrikk, blogg og scenedikt med et imponerende letthet. I hennes siste arbeid er hun en av fire som har skrevet til Det Norske Teatrets mektige 8 timers nattforestilling Andre verdskrigen – natt i verda.

Kan du si noe om det å skrive for et stort, eller gigantisk kan man kanskje si, format?

- I dette prosjektet visste jeg hele tiden at mitt stykke ville inngå i en større helhet. Den åtte timer lange forestillingen skulle bygges som et mosaikk av fragmenter, basert på bidragene fra de fire internasjonale dramatikerne, med ulike ideer. Da jeg fikk oppdraget bestemte jeg meg for å skrive et stykke som består av flere deler, siden jeg visste at stykket sannsynligvis ville bli delt opp uansett. Dette var med på å forme ideen til mitt stykke, som heter Rein natur. I stykket har jeg prøvd å se krigen fra en nazists side. Jeg har skrevet om nazilegen Josef på tre ulike stadier i livet; før, under og etter det som foregikk i konsentrasjonsleirene. Nazidoktorene står for meg som de verste representantene for ondskap i troen på at man kan ”helbrede” og ”rense” menneskeheten – en forestilling som dessverre stadig oppstår i nye former og som er svært farlig. Måten jeg har skrevet teksten og satt sammen delene, med sekvenser av talekor mellom hver del, er med visshet om hvilket prosjekt det skulle være en del av, og at det var for hovedscenen. Samtidig var det viktig for meg at et så omfattende arbeid fra min side også kunne bli stå alene som et selvstendig verk.

Hun ble invitert inn av regissør Erik Ulfsby, som hadde et ønske om å få frem de underkommuniserte delene av krigen. De andre som har skrevet er Lukas Bärfuss fra Sveits, David Greig fra Skottland og Oleg Begaev fra Russland.

- Jeg oppfatter at regissør Erik Ulfsby ville lage et storverk som speiler mangfoldigheten og uendeligheten av personlige fortellinger fra krigen. Han ønsket å vise hvordan fortellingen om krigen fortelles forskjellig, og hvordan den fortsatt preger oss. Den andre verdenskrig er en krig som er lett å fremstille helt entydig, den har blitt stående som et ikonisk oppgjør mellom det gode og det onde. Men jeg opplever at alle vi fire forfatterne har kjent behovet for å utfordre de entydige fremstillingene, for nettopp å finne smertepunktene som angår oss i dag. Jeg opplever at vi alle har søkt å finne menneskene bak de store kampene og ideologiene. Vi skrev helt uavhengig av hverandre, men de fire verkene sirkler rundt spørsmål som er i slekt. Samtidig er tekstene våre sjangermessig veldig forskjellige. Dette tenker jeg er bra, fordi det gir variasjon til helheten. Og helheten er skapt av regissør og dramaturg, ikke av oss dramatikere. Jeg er glad for resultatet og veldig stolt over å ha fått være med.

Jeg leste på et intervju på NRK.NO at du sa om ”Andre verdenskrigen” at: ”Eg var ikkje i tvil om eg ville vere med på dette prosjektet, men samtidig kjente eg ei slags vegring for å gå inn i desse enorme lidingane når vi har så mykje av det i vår tid.”Kan du utdype hva du mener? Tenker du at man heller burde jobbe med andre tema som er mer dagsaktuelle? Flyktningkrise og så videre?

- Andre verdenskrig innebærer så uendelig mye lidelse og er fortalt så mye om. Å forholde seg til all urett og lidelse og faren for totalødeleggelse som finnes i dag, er umulig nok i seg selv. Så hvorfor kjempe for å ta innover seg en krig som ligger tre generasjoner tilbake? Jeg lette etter en kunstnerisk og etisk grunn til å fordype meg i redslene. Å utbrodere skjebnene til ulike mennesker under krigen, var ikke tilfredsstillende som mål i seg selv. Og krigen føles for nær og relevant til bare å forsyne seg av skjebner og lage uforpliktende fortellinger av det – en verdenskrig er alvorlige saker, så jeg måtte søke mot hvordan krigen er relevant for oss i dag. Det kjentes nødvendig å lete etter de ubehagelige fortellingene, det som bringer krigen og ondskapen nærmere oss selv. Jeg tenker at potensialet for verdenskrig ligger inni hver enkelt av oss, for menneskeheten består av individer. Nå i ettertid, tre år etter at jeg fikk oppdraget, tenker jeg at noe av det viktigste med prosjektet er å minne om at krig faktisk er noe som kan skje, og det kan skje her. Det skjer med levende mennesker. Noe av det farligste i verden i dag, er jo at vi ikke lenger husker krigen og at den derfor mister sin disiplinerende effekt.

Tryti Vennerød er opptatt av hva som får mennesker til å tråkke over streken, tre ut av sivilisasjonen og over i barbariet. Å gjemme vekk handlinger og ytringer vi ikke liker tror hun er en skummel strategi.
- En begrensning ved menneskelig empati, tror jeg, er at man gjerne ikke orker å forholde seg til problemer man ikke kan løse. Det kjennes slitsomt eller umulig, eller meningsløst, å forholde seg til menneskelig ondskap i så enorme proporsjoner. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at innlevelse i andres lidelse er noe man må ta fram når det er godt for noe. Empati må føre til handling, ellers føles den bortkastet og i verste fall sentimental og selvopptatt (og da sier det seg jo selv at det er bortkastet å gråte for andre verdenskrig, eller for den del naturkatastrofer som skjedde for tusen år siden). Men etter hvert ble jeg opptatt av selve motstanden jeg kjente mot å gå inn i materialet. Min egen aversjon begynte å framstå som skremmende relevant og representativ. Jeg så en parallell mellom min egen vilje til å regulere min egen empati, og den jevne tyskers evne, den gangen, til å rasjonalisere bort det som foregikk da. Jeg tror det er menneskelig og kanskje nødvendig å fornekte ondskapen. Vi insisterer på å leve i sivilisasjon, og vi insisterer på at barbariet er et annet sted, hos andre mennesker som er forskjellige fra oss. Dette er vel nesten definisjonen av sivilisasjon – at man definerer bort det barbariske. Men akkurat her ligger paradokset, tror jeg. I selve viljen til ta bort det vi ikke orker å leve med, i viljen til å fjerne det vi oppfatter som ondskap, ligger et potensial til barbari. Jeg snakker om menneskets vilje til å gå drastisk og totalt til verks, for å skape den virkeligheten vi lengter etter. I løpet av arbeidet har jeg tenkt at det er i renhetsidealet selve kimen til ondskap ligger. De fleste mennesker er ikke sadister, tror jeg, men trangen og viljen til å ta bort det vi ikke holder ut, er både dypt menneskelig og veldig farlig.

Det er ikke første gang Tryti Vennerød har nærmet seg ondskap. I Ikkje direkte råka skrev hun om Utøya og rettsaken etterpå. «Eg vil følgja rettsaka, mediedekninga, det offentlege ordskiftet og stemninga i landet gjennom tv, radio, aviser og sosiale medium. I tillegg kjem eg til å snakka med meg sjølv og folk rundt meg.” sa hun da.

- Jeg skrev scenedikt hver dag, under rettsaken etter Utøya, med utgangspunkt i at jeg ikke var direkte berørt. Jeg prøvde å skrive spontant og skjønnlitterært om alle problemstillingene som kom opp. Det var et forsøk på å nærme seg det unærmelige. Som forfatter er jeg en slags forsker, men i stedet for å studere objektive data forfølger jeg mine egne reaksjoner i møte med et materiale. Det er ofte her motoren i et arbeid ligger. Aversjonen mot og pliktfølelsen til forholde seg til andres lidelse, er noe som interesserer meg. Følelsen av at jeg bør ta visse realiteter innover meg, samtidig som at det ikke er mulig, fordi det blir så stort.

Tryti Vennerød har vært dramatiker på fulltid siden 2001. Hun har hatt tekster oppført på blant annet Det Norske Teatret, Black Box Teater og Die Schaubühne i Berlin. Hun har vunnet flere priser, er kritikerrost og nominert til Heddaprisen. Samtidig ønsker hun seg flere oppdrag.

Du har jobba som dramatiker i 15 år. Hvordan er dramatikkens og dramatikerens kår i Norge? Hvordan vil du se tilbake på disse årene?

- Ja, det har vært mulig å leve som dramatiker i Norge, og det er bra i seg selv. Yrket er selvsagt hardt og usikkert og alt det der, og krever mye arbeid. Men når det er sagt, hva skal en sammenligne med? Jeg er veldig glad for å ha flere konkrete prosjekter fremover nå. I året som gikk hadde jeg for lite å gjøre som dramatiker. Oversettelser har vært en kjærkommen inntektskilde, men det går jo på bekostning av skrivingen min. Så det er usikkert, men jeg begynte som dramatiker på et tidspunkt da interessen for ny dramatikk var økende. Satsningen på ny dramatikk har økt, det er Dramatikkens hus et eksempel på. Antallet dramatikere og kvaliteten har nok også økt.

- Søknadene til dramatikerprogrammene er mange og det har kommet litt mer penger til tekstutvikling. Dette gir folk mulighet til å holde på med noe over tid, og til å ta nødvendig kunstnerisk risiko. Det er da det kan bli bra. I løpet av de femten årene har skillet mellom de som jobber med tekst og de som jobber med andre innganger til teater blitt mindre skarpt. Ibsen ble omtalt som en skygge som hang over og sto i veien for nye dramatikere, men Jon Fosse og flere har vist at det var mulig likevel. Etter hvert har kanskje Fosse overtatt rollen til Ibsen, at han representerer det ultimate moderne dramaet og er blitt en ny mal på hvordan det skal gjøres, sier hun og ler, før hun legger til:

- Når det er sagt framstår de nye trendene for scenetekst fjernt fra både Ibsen og Fosse. For 15 år siden var det en oppfatning av at det meste av ny dramatikk handlet om en familie som satt i en sofa og klaget. Nå handler scenetekstene om helt andre ting. Nye norske scenetekster i dag forsøker ofte å adressere en norsk og dorsk virkelighet på siden av resten verden, en virkelighet av dekadanse, apati og maktesløshet – men også mye lengsel, opplever jeg. Tekstene er ofte direkte eller indirekte politiske. Og ikke minst formmessig er trenden totalforskjellig fra femten år tilbake. Veldig ofte har scenetekstene i dag utydelige karakterer og konflikter, og nærmest fraværende dramatisk handling – tekstene er ofte fragmenterte, fortellende, eller som bilder som speiler en følelse av stillstand. Tekstene skrives gjerne til et teater som i mindre grad er tuftet på dramatisk handling. Og den viktigste situasjonen i mange av tekstene, opplever jeg, er selve teaterforestillingen, og den viktigste relasjonen er ofte den mellom scene og sal. Jeg har ingenting i mot dette, men lengter samtidig etter nye og mer emosjonelle uttrykk, og jeg lengter etter fiksjon og illusjon.

Tryti Vennerød var husdramatiker ved Dramatikkens hus i perioden 2013-2015. Hun tar opp at jeg må spørre om det har vært viktig for henne og jeg tar henne på ordet.

Å være husdramatiker for Dramatikkens hus, hvor viktig har det vært for arbeidet ditt?

- Å være husdramatiker har gjort at jeg kan arbeide grundig og det har vært avgjørende for meg. At jeg har kunnet jobbe så grundig med Rein natur, er takket være Dramatikkens hus. Jeg har også fordypet meg i musikalsjangeren og har kunnet gjennomføre et forprosjekt den tiden jeg var husdramatiker. Det har vært avgjørende for at jeg, sammen med komponist Julian Skar, nå er i gang med to nye musikalprosjekter som to ulike teatre tør å satse på. Det er uhyre viktig å ha en base og ha noen å snakke med over tid. Jeg har også et forlag og en redaktør som er viktig for meg, og jeg ser hvor viktig redaktørfunksjonen er for andre forfattere. Jeg håper at Dramatikkens hus kan fortsette å være denne funksjonen for oss dramatikere. På andre teatre har man ikke en fast forbindelse og etter forestillingen er en liksom ferdig, og det er snodig å komme der og spise i kantina.

Hva er dine prosjekter videre?

- Jeg jobber som sagt med musikal sammen med komponist Julian Skar. Musikalsjangeren har et mer emosjonelt uttrykk. Musikalen er tradisjonelt en feel good-sjanger som bare skulle underholde, og har ikke utviklet seg særlig siden. Det er vel derfor den er litt uglesett, samtidig som den har et så stort nedslagsfelt. Når jeg selv nå vil jobbe med musikal, er det kanskje et uttrykk for en lengsel etter inderlighet og ikke bare ironi. Og jeg er spent på hva vi kan få til med musikalen når vi prøver å møte den med like stort kunstnerisk alvor som annet arbeid. Jeg har interesse for musikalens tiltrekningskraft og hva vi kan gjøre med sjangeren for å utvikle den.

Av Charlotte Myrbråten
Skrevet for Dramatikkens hus, 2016