INTERVJU: Den nye redselen

– Nå lever vi i fiksjonen.

Dette sier regissør, dramatiker og scenekunstner Pernille Mercury Lindstad om hvordan det er å skrive dramatikk og scenetekster etter to år med blant annet pandemi og usikkerhet hvor scenekunsten, som er avhengig av det kollektive møtet, led stort under nedstengningen.

Vinteren 2022 invaderte Russland Ukraina, og deler av verdensbildet slik vi kjente det ble dramatisk endret i løpet av kort tid. Høyrekonservative krefter har i løpet av høsten kommet til makten i flere europeiske land, og her hjemme i Norge ble vi minnet på hvor viktig Pride-markeringen er da masseskytingen i Oslo drepte to og skadet over 20 mennesker. Det kan virke som at virkeligheten har sluttet å være virkelig, at virkeligheten nå i større grad ligner fiksjonen.

Hvordan lager man kunst i kjølvannet av dette? Samtidskunsten, og -dramatikken, søker å speile og ta del i nåtiden, men hvordan skrive i en tid preget av frykt, sykdom og nød?

– Grunntonen i det vi som scenekunstnere nå jobber med er vaklende, sier Pernille Mercury Lindstad.

Den nye redselen
Hun er bekymret for framtida, for hvordan et postpandemisk samfunn, som oppleves som mindre trygt, vil påvirke kunsten. Vil det vi har vært igjennom, og fortsatt står i, ha en hemmende effekt?

– De siste årene har gitt oss en annen og mer utrygg erfaring i kroppene våre, sier Lindstad.

Hun mener vi må snakke om den nye redselen. For som kunstner har hun spurt seg selv: Skal jeg skrive slik jeg ønsker, ikke legge bånd på meg, men kommunisere og vise verden slik jeg ser den? Eller er det bedre å moderere seg? Hun kjenner på en uro rundt at kunstnerne nå er mer utsatt, men at dette er noe man må våge å stå i.

­– Dette er den nye redselen: Tør jeg være synlig? Tør jeg skrive, sier Lindstad.

Hun snakker om den konstante indre dialogen i forbindelse med tema som kan virke provoserende for enkelte. Likekjønnet kjærlighet på scenen, for eksempel, eller politisk støtende utspill. For dersom det kommer til det; hvordan håndterer man fysiske sammenstøt i scenerommet, og hvem beskytter kunstnerne?

Fra hyperindividualisme til kollektivisme
Mercury Lindstad har nylig pakket seg ut av et av scenerommene ved Dramatikkens hus etter et ukelangt verksted med skuespillere, dansere, scenograf og dramaturg samt lys- og lydteknikere. Verkstedet endte i en arbeidsvisning av «Døde menn og tørste kvinner» fredag 9. september. Tittelen er et frampek til menn som kan komme til å måtte gå i krigen for en statsmakt, og dette i en tid hvor vi snakker om mannens nye rolle i en feministisk tidsalder. «Døde menn og tørste kvinner» er et kompositorisk verk av Mercury Lindstad, inspirert av Tomas tvileren. Tomas tvileren er en av de tolv disiplene som ikke ville tro at Jesus hadde stått opp fra de døde før han hadde sett det med egne øyne og rørt ved Jesu sår og naglemerker. Dramatikeren sier hun ser på tekstmaterialet som en tvilende finger som peker inn mot tvilende scener i verket. Verket er et sår.

I «Døde menn og kvinner» møter vi karakteren Modellen. Karakteren er også modell for et menneskeliv. Et liv som vandrer fra hyperindividualisme til kollektivisme. Fra selvrealisering til oppofring og krig.

MODELLEN:
En individualist uten sovepiller er en individualist uten sovepiller.
Savner en helhet… savner et samfunn uten nettbrett i øyet…
Den frie tanken er ikke fri?
Det er en farlig sport.
Steinskulptur og hulderdom.
Gruskasterne næres av sine troll.
I et absolutt produkt av sine omgivelser, skjønte hen, at markedskreftene ikke kunne fixe biffen.
Fremtidsoptimismen la sine labber på en parallell drøm om noe, som ikke enda ville vise seg, helt frem.
Ikke mist alle mot. 1.

I «Døde menn og tørste kvinner» forskes det blant annet på hva samtidsdramatikken kan være, hva den kan kommunisere.

– Som skapende kunstner har jeg et ansvar, sier Lindstad:
– Jeg kjenner mye på dette, uten at jeg vet hvor grensene nå går.