Elefanter, romerske legionnærer og en barnslig robot. Slik skriver Daniel Lien sci-fi-dramatikk

Nå i mars kommer dramatiker og musiker Daniel Lien til Dramatikkens hus med et verksted og arbeidsvisning av teksten «Jeg må skrike men lydkortet mitt er ødelagt» - hva skjuler seg bak denne forlokkende tittelen?

– Jeg har jobbet med denne teksten siden 2019, som er litt sjukt å tenke på. Jeg har selvfølgelig ikke jobbet med den i 5 år i strekk, det har kommet litt og lit, forteller Daniel.

– Den første versjonen av teksten ble skrevet i forbindelse med debutantprogrammet til Unge Viken Teater. Da var den på en måte ferdig, men jeg var ikke helt fornøyd med den.

– Det ligger noe her som jeg har veldig lyst til å fortelle, for det er noe her jeg alltid kommer tilbake til. Jeg lager også musikk, og når jeg lager nye sanger og gir de ut, så er det alltid en sang man liksom bare holder på med i bakgrunnen i veldig lang tid. Slik er det med denne teksten.

«Jeg må skrike men lydkortet mitt er ødelagt» beskrives som en mørk science fiction-komedie, der romerske legionnærer, ambisiøse vitenskapskvinner og en nyfødt androide står på rollelista. Og det var nettopp tanker om romerriket som ble springbrettet å skrive sci-fi utifra.

– Grunntanken var en slags sketch mellom to romerske legionnærer som er på post i alpene helt til de ser noen elefanter som kommer over fjellene. Det er en slags komisk vri på hvordan nettopp de ville reagert på å se en elefant. De aller fleste dyr kan du sammenligne med noe, et villsvin ligner på en gris og en katt ligner på en leopard, men elefant ligner på ingenting, den ligner jo bare på seg selv. Så det handler om hvordan man kan tolke det synet, sier Lien.

Dette altså med referanse til den berømte Hannibal fra Kartago, som mer enn 200 år f.kr. tok sin hær fra nord-Afrika, bestående bl.a. av elefanter) gjennom iberia og over alpene for å invadere romersk territorium i Italia.

– For legionnærenes del er det egentlig snakk om teknologi. For dem er elefanten totalt uforklarlig, men for kartagerne som rir på dem er elefentane bare nyttedyr. Det er en bro fra det til teknologien vi har i dag, som er på et helt annet plan, som også har en grad av uforståelighet i seg, men som er noe helt banalt til syvende og sist. En satelitt er en haug med speil satt sammen, en telefon er bare en bokstelefon, en masse tråder som henger sammen. Det har alltid fascinert meg.

– Jeg synes fortsatt at det er veldig rart at en smarttelefon kan ta bilder. Ja, jeg forstår prinsippet men jeg synes fortsatt det er rart at den kan lagre noe som vi kan se med øynene våre. Det kommer alltid til å være helt uforklarig for meg. Jeg kommer heller aldri til å forstå hvordan man kan lagre lyd, kode den og distribuere den rundt - jeg synes det er kjemperart.

– Og så frykten. Dommedagen som ligger i dette. Det er banalt og komplisert og uforståelig, og det blir stadig vanskeligere for oss å fatte.

I «Jeg må skrike men lydkortet mitt er ødelagt» presenterer han oss for en teknologi som har det samme problemet selv - en robot ved navn Icarus som på sett og vis strever med å forstå seg selv.

– Det første jeg skrev var scenen med en legionnær og en forsker på hver side, den ene snakker om en elefant, den andre om en androide.

– Jeg ble inspirert av Danny Boyle sitt teaterstykke om Frankenstein, det er en scene der Frankensteins skapning skal lære seg å gå for første gang. Det er facinerende med noe som er født voksen som må lære seg i voksen tilstand å bevege seg, og å prate.

Fra utgangspunktet kommer vi nærmere både androiden, dens skaper, og dens søken etter mening. Den kommer inn på temaer som er relevante i samtiden, og samtidig på det tidløse. Morsrollen, søken etter mening. For Daniel Lien har det etter hvert blitt tydelig at dette kommer inn på temaer som står sentralt i hans kunstnerskap, uansett medium.

– Jeg tenkte faktisk over det første gang når jeg nylig leverte søknad til Dramatikkens hus med en ny tekst. Jeg skulle spørre meg selv hva prosjektet mitt er, og rettesnoren for det ble intimitet. Nærhet. Til syvende og sist er dette bare en enkel mamma-pappa-barn-historie, om mennesker som sliter med å kommunisere med hverandre men som ikke vil hverandre noe vondt. Det handler om et savn om å komme nærmere hverandre, det er noe som går igjen i absolutt alt jeg gjør.

Det er stor avstand mellom menneskene i stykket: I tid og rom, konseptuelt og samfunnsmessig. Romerske legionnærer og en androide i samme rom.

– Jeg er veldig interessert i hva som er for nært, eller for langt unna, hvordan dette farger relasjoner. Jeg har alltid synes det mest interessante ikke er objekter eller arkitektur, liksom, men relasjonene mellom personer.

– Jeg har vært veldig fascinert av hele den romerske kulturen siden jeg var liten, det er jo en av grunnene til at disse er med. Men denne legionnæren i det stykket representerer noe mer tradisjonelt, noe som har mer med ære å gjøre, og noe som definitivt er tydeligere. Det han sliter med er at alt er veldig utydelig, for han kommer fra en verden der alt er veldig tydelig. Jeg ville vise meningstapet han sliter med.

For Daniel er dette meningstapet er en del av nøkkelen i hva som bør drive kunsten, eller erkjennelsen hos publikum. Siden vi selv ofte leter etter mening i kunsten vi ser og tar del i, mener han det er motiverende å gjøre nettopp dette - fremfor å bli møtt med en moralisering, eller teskje-mating av hva formålet med et kunstnerisk verk er.

– Når jeg først begynte å se teater hadde jeg ofte spørsmål etter forestillingen. Etter å ha sett Unge Werthers lidingar for mange år siden måtte vi liksom snakke om hva vi nettopp hadde sett, ta en øl etterpå og diskutere det, men det er lenge siden den følelsen, fordi alt jeg ser nå er så tydelig.

– Jeg vil at det skal være en liten... ikke forvirring, men... jeg vil gjerne at man skal oppdage kunsten, litt som å følge et spor med brødsmuler, og litt etter litt finne svarene på alle spørsmålene på egen hånd.

– Jeg savner en følelse av at det man ser er litt uforklaring, og en følelse av fellesskapi dette. Vi er dårligere til å finne fellesskap i arenaene vi er på nå om dagen. Jeg setter utrolig pris på teateret som en demokratisk arena og om du koker det ned til hva det er, ender vi opp med en person som går opp på en scene og sier hva de tror, og så kommer neste mann, og så får vi en slags idéutveksling. Jeg liker denne øvelsen, og det er det jeg har forsøkt å gjøre det med dette stykket, å tilby hva et slags perspektiv på ting, og så vil jeg spørre: Hva synes du om dette?

Noen tydeligere invitasjon til å komme og se arbeidsvisningen til en ung dramatiker skal man lete lenge etter.

– Tekst eksisterer ikke før det møter andre, jeg har prøvd å skrive på en måte som favner flere, som møter andres perspektiver. Det er en morsom tekst, den er litt crazy og tradisjonell på mange måter… men jeg tror ikke du kommer til å kjede deg om du kommer for å se på!

«Jeg må skrike men lydkortet mitt er ødelagt» vises på Dramatikkens hus onsdag 13. mars klokken 14:00. Trykk på lenken for å sikre deg din plass!