Når "åndenes makt" forsvinner

– Det handler om alle nivåene av ghosting. Det har gjort noe med oss, tror jeg, at vi vet at det går an å bare ghoste noen. Som med venner. Istedenfor å tørre å si noe, å tørre en konfrontasjon, fordi det er skummelt og vi ikke har trent på det, sier Pernille Mercury Lindstad.

Begrepet kommer originalt fra den moderne sjekkeverdenen. At man begynner på noe som kan ligne et forhold, men avbryter det ved å slutte å kommunisere. Ingen oppgjør, closure, eller katharsis, bare forsvinning.

– Vi må lære oss å snakke rundt et bord igjen, å tørre å ha en diskusjon da, for at vi skal være mennesker. Dette har fadet mer og mer ut, og så kom pandemien oppå det igjen. Det er en trist ting med menneskeheten at det har blitt slik, forteller hun.

– Og det var en venn av meg som døde, som jeg hadde jobbet sammen med. Da jeg var i Athen og skrev på «Ghosting», hadde han blitt syk, og døde mens jeg var der. Vi hadde en sånn merkelig telefonkommunikasjon som bare døde ut. Samtidig var jeg på sjekkeapper og møtte folk som var veldig, hva skal jeg si, som vann?

– Det fletter seg fra telefon-ghosting til vennskaps-ghosting til at man dør, og blir et spøkelse. Det er alle nivåene inni der, forteller hun.

Pernille Mercury Lindstad har beveget seg gjennom de fleste hjørnene i scenekunsten. Med utdannelse som teaterregissør fra Stockholm ville hun først inn i operaen, men den striglede formen og det statlige teateret føltes for maskinelt.

– Jeg var såpass ung og gikk rett inn for å jobbe med alle klassikerne og hvordan de bør se ut for et publikum. Jeg følte det var et svik. Jeg måtte gå tilbake og finne mitt eget kunstnerskap, så jeg dro til Berlin og tittet mye på teatre, hva de gjorde der på undergrunnsscenene.

Dette ble starten på Theater F, hennes egen plattform. Produksjonene herfra har vært preget av stunting, politiske uttrykk og en slektskap til billedkunstens verden.

– Jeg grunnla Theater F i kjellerlokalet til et fotostudio, fant skuespillere blant vanlige folk på bar som kunne tenke seg å være med gratis, for jeg hadde jo ikke noe penger. Så begynte vi å jobbe med politiske, ganske tverrkunstneriske tekster, og tok inn folk fra flere disipliner. Billedkunsntere, dansere. Jeg vandret mer og mer inn i billedkunstverdenen, og det var da jeg for alvor begynte å skrive, forteller hun.

Slik begynte Pernille for alvor med å finne sin stemme som dramatiker, på tross av sin dysleksi. Kunstnerskapet hennes har blitt et bevis på at man ikke trenger streng rettskrivning for å lage treffende scenekunst, snarere tvert imot.

– Skjemaer og sånn er helt jævlig! Og jeg har vært mye redd for tekst, men jeg skrev jo fortsatt. Derfor ble scenen et frirom for meg, der var det ikke noe rett og galt. Da kunne jeg bruke det som en styrke. Om jeg har skrevet feil, blir ordet i manus noe annet, og jeg kan velge å bevare det. Når skuespillerne gjengir feilen blir det en absurditet i det, en feilkommunikasjon, noe annet.

En klassisk egenskap ved dysleksien er at den gir sitt uttrykk i mange forskjellige symptomer. Hundretusener av nordmenn har dysleksi, men alle sammen har “hver sin dysleksi” basert på hvordan de hanskes å leve med den.

– Det tok meg mange år før jeg godtok det. Man tror ikke på det selv fordi man ikke ser det. Man opplever stadig at man blir dømt, eller ikke får det til, eller ikke blir tatt seriøst. Man kan bli sett på som kriminell eller et menneske som er uskikkelig. Og så får man lyst til å kopiere det, fordi alle ser på deg som uskikkelig, så kanskje man er det?, sier hun.

Derfor er rollen som husdramatiker for Pernille blitt ekstra viktig. For å finne seg til rette i teaterfellesskapet, hvor man ikke jobber så mye alene, og hvor man kan dyrke stemmen sin.

– Nå har jeg begynt å si det i intervjuer, at jeg har dysleksi. Jeg eier det. Jeg benytter meg av det, så det blir et kult språk. Det er en anarkistisk tankegang i å bryte opp i hva som er rett og galt. Jeg jobber rytmisk og musikalsk, jeg tenker musikk i hvordan replikkene og ordene kommer ut. Så det er liksom en sånn stor pakke som nå begynner å eie en kropp. Endelig, sier hun.

– Jeg tenker på «Ghosting» som et konsertkonsept med tekst. Jeg tenker på teksten som musikk, replikkene som lyd, menneskene som instrumenter, ordene som noter.