Lager teater om virkelighetslitteratur

Olaug Nilssen har vært husdramatiker for Den Nationale Scene i Bergen og for Dramatikkens hus i snart to år. Foto: Berit Rødstøl

Olaug Nilssen vil være morsom på bransjens bekostning i sin nye scenetekst. Hun skal bare bli ferdig med å feire Brageprisen først. 

Høsten ble alt annet enn rolig for Olaug etter at hun ga ut romanen ”Tung tids tale” – om å være mor til et autistisk barn. Brageprisen kom som en enorm anerkjennelse for trebarnsmoren som til tider har vært så sliten at hun ikke orket annet enn å ligge på sofaen. Nå føles det befriende å skrive om noe helt annet. – Jeg har hatt et enormt behov for å senke skuldrene og ikke bare være sint og politisk. Nå vil jeg være morsom på egen og bransjens bekostning, sier Olaug. I sceneteksten ”Ikkje tenk på det” har hun latt seg inspirere av tonen i forfatter- og forlagsmiljøet i Bergen. Handlingen er lagt til et lite, men respektert forlag som nettopp har utgitt romanen ”Alene igjen” av en anerkjent forfatter. – Jeg vil si noe om grenseoppgangene. Om hva det betyr å fortelle noe om andre i litteraturen, på Facebook og til hverandre, sier Olaug.

Hinter mot virkeligheten

Både tematikken og mange av samtalene i stykket kretser rundt hvem som har den sterkeste stemmen og hvem som får definere virkeligheten. Tidligere i høst gikk Olaug hardt ut mot forfatter Ketil Bjørnstad for at han kritisere anmelderne Cathrine Krøger, Ane Farsethås og Bernhard Ellefsen i sin nye bok ”Åttitallet ­– Hovedpoenget mitt var at Bjørnstad ikke forstår den makten han selv har når han anklager andre for å misbruke sin makt, sier Olaug.

I ”Ikkje tenk på det” er det ekskona til forfatteren som får sannheten fordreid. Som leser kan man få assosiasjoner til forfattere som Knausgård, men Olaug avviser kontant at hun skildrer en spesiell forfatter.  – Jeg har prøvd å sette sammen en mannlig figur som kan ligne på mange. Slik manuset ser ut nå har jeg lagt inn spor som skal peke på forskjellige personer og flere seriøse mannlige forfattere, sier hun. – Det er ikke et poeng for meg å henge dette på en enkelt forfatter. Karakteren Sanna B. Hjort, som er ekskona til forfatteren i denne romanen, er for eksempel en kombinasjon av Vigdis Hjorth og Anne B. Ragde uten at personen som fremstår i stykket ligner på noen av dem. Men når jeg velger et slikt navn, så er det for å hinte mot virkeligheten. Det samme gjelder noen av de andre personene i stykket som ligner på folk jeg har blitt kjent med her i Bergen, sier Olaug.

– På det samme kontoret jobber den ferske forfatteren Oddlaug Nilstun som har hatt et sammenbrudd og har kommet med noen heftige medieutspill etter ikke å ha fått stipend for å skrive om sammenbruddet sitt. Hvor tett opptil virkeligheten ligger hun?
– Jeg har lagt inn spor i teksten som kan ligne på Olaug Nilssen, men det er viktig å få frem at hun også er diktet og ganske usympatisk fremstilt, sier Olaug. ­– Det gir en frihet i å hinte til eget liv, men ved å fremstille henne slik vil jeg markere at det er en avstand mellom Olaug og Oddveig.

Tilfeldig at det ble teater

I to år har Olaug vært husdramatiker for Den Nationale Scene i Bergen og for Dramatikkens hus. Fra kontoret i tredje etasje ser hun rett ned på statuen av en alvorstynget Bjørnstjerne Bjørnson. Det har vært godt å ha en fast arbeidsplass å komme til. Ved teatret har hun fått både nærhet til skuespillere og dramaturger. – Det har vært en viktig lærdom å være så tett på produksjonen og miljøet, sier hun. – Jeg har deltatt i det kunstneriske rådet og har hatt flere verksteder ved teatret.

Selv om Olaug i dag har skrevet flere helaftens scenetekster, var det på ingen måte opplagt at hun skulle bli dramatiker. Teatret interesserte henne over hodet ikke. Så begynte regissør Marit Moum Aune å ringe. – Jeg ble helt satt ut og visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det, sier hun. Olaug turte ikke å si ja, det å skrive for teatret føltes ennå fremmed. Da hun fikk forespørsel om å være dramatiker for Bjørn Eidsvågs tekst ”Skyfri himmel” lot hun seg endelig overtale. – Jeg hadde bakgrunn fra Ten Sing og hadde dermed gode forutsetninger for å skrive manuset, men som dramatiker var jeg helt grønn og trengte mye hjelp. Det ble en godt betalt dramatikerskole, sier Olaug. Det Norske Teatret spurte henne flere ganger om hun kunne tenke seg å lage teater med utgangspunkt i bøkene, men det var først etter suksessen med ”Skyfri himmel” at hun våget å skrive noe selv. – Marit Moum Aune har betydd enormt mye for at jeg ble dramatiker. Med støtte fra henne skrev jeg ”Få meg på for faen” og stykket hadde premiere på Det Norske Teatret i 2007.

– Har det skjedd en endring i forfatterskapet ditt etter at du ble dramatiker?
– Etter at jeg begynte å skrive for teatret har jeg fått større bevissthet rundt det at dramaturgi ikke er noe lureri. Det å strukturere en fortelling er ikke løgn. Det er form. Romanen ”Tung tids tale” bærer preg av dette. Den er formet veldig bevisst dramaturgisk.

 – Hender det at forfatteren og dramatikeren Olaug krangler om skrivetid?
– Ja, det har faktisk blitt slik, ler Olaug. –  Jeg har vært så opptatt med å fullføre ”Tung tids tale” at det kanskje har gått på bekostning av dramatikken. Men nå har jeg fått dette ut av meg og da blir det mer av det andre. Jeg kommer jo fortsatt til å bruke tid på politikk, det er åpenbart, men nå skal jeg også skrive på andre ting også, avslutter hun.

 

Forfatter og dramatiker Olaug Nilssen har hatt kontor på Den Nationale Scene i Bergen i snart to år. Foto: Berit Rødstøl/Dramatikkens hus