dramatikkens hus

Arkiv

Tekst som hindring istedenfor inspirasjonskilde

Intervju med Kathrine Nedrejord

rss Bookmark and Share


Kathrine Nedrejord er forfatter, same og teaterentusiast. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt bare 22 år gammel. Siden har hun gitt ut dikt, enda en roman, flere teaterstykker, vært nominert til Den norske Ibsenprisen (2015), gitt ut ungdomsromanen Hvem er jeg når du blir borte (2016), og teaterstykket Internert er valgt ut til Norsk Dramatikkfestival 2016. Hun skriver også teater med støtte fra Dramatikkens hus. Vi tok en prat med henne. 

Gratulerer med tekst på Norsk Dramatikkfestival 2016! Hva har det å si for deg at du blir trukket ut til å delta på festivalen for andre gang?

- Det er jo utrolig artig! Det var en fin opplevelse å være med sist gang, så jeg gleder meg til igjen å få være med. Det er en fin mulighet til å få oppleve min egen tekst iscenesatt av andre, og også treffe andre som driver med dramatikk. Dessuten synes jeg temaet jeg skriver om, internattida i Finnmark, fortjener oppmerksomhet. Det var vondt å sette seg inn i stoffet, men like fullt viktig. 

Internert handler om samiske barn som vokste opp på internatskoler. Du bruker ofte historiske hendelser som bakteppe for relasjoner i tekster du skriver, noe som er interessant og virkningsfullt for å få fram enkeltmenneskers liv, baggasje og kultur. Hvor bevisst er du dette i arbeidet?

- Jeg vet ikke hvor bevisst jeg er. Jeg visste jo om internattida. Det snakkes kanskje ikke mye detaljert om den, men det lille man hører setter spor. Det er nesten et fellestraume for generasjonene det gjelder i Finnmark. Og virkelig et skamfullt kapittel i norsk historie. Og igjen et fortiet ett, som Brent jord også dreide seg om fortiet krigshistorie. Dette var assimilering på sitt grusomste, hvor skolebarn ble tvunget til å forlate familiene sine for uke- og/eller månedsvis av gangen, for å bo på og gå på skolen. Noen kom fra det uten arr, men mange opplevde ting som de fremdeles har vanskelig for å snakke om. Alt dette fordi norske myndigheter var bekymret for Finnmarks nærhet til grensene, og antallet ikke-norskspråklige kvener og samer. Jeg vet at begge mine besteforeldre, som var så heldige å bo nær nok skolen til å slippe å forlate familiene sine for å gå der, hadde det tøft. De kunne ikke et norsk når de begynte i første klasse, og ble forbudt å snakke samisk. Det er opprørende historier å lese om og lytte til, og som har konsekvenser den dag i dag; mine besteforeldre bestemte seg for ikke å snakke samisk til barna sine for å skåne dem for samme opplevelser på skolen som de hadde hatt, og dermed ble heller ikke min mor å snakke samisk til meg. Sånn sett lyktes assimileringen til de norske myndighetene til en viss grad; det er mange samer i dag som ikke kan språket nettopp på grunn av dette. Det er lett å skjønne at mange føler bitterhet. Om ikke man bruker akkurat de samme midlene som norske myndigheter gjorde på denne tida, så kan det ligne. Minoriteter opplever det samme omkring i verden i dag, at man forsøker å utslette eller vinne makt med å ta fra dem egenhet, kultur og språk. Jeg ville likevel fjerne meg noe fra det politiske når jeg skrev dette stykket, og heller skildre menneskene i denne historiske konteksten. Hvordan er det komme som ung lærerinne sørfra for å lære kvenske og samiske barn å bli norske? Hva gjør det med en mor når sønnen ikke lenger kjenner henne igjen etter første året borte? Og ikke minst, hvordan er det å være skoleunge langt borte fra mor og far? Siden jeg baserer alt på virkelige vitnesbyrd, har det nok blitt et noe brutalt stykke, med innslag av vold, mobbing og seksuelle overgrep. 

Hvilke andre prosjekter arbeider du med?

- For øyeblikket arbeider jeg med to teaterstykker, men også noen prosaprosjekter som alle mer eller mindre dreier seg om hendelser som har funnet sted. Det er Pappa er som handler om en iransk-kurdisk familie som separeres etter revolusjonen, når familiefaren går inn i kampen for frihet og demokrati. Det andre er Over viddene og vannene som finner sted lenger tilbake i tid i Nord-Skandinavia, på den tida landjorda var delt i samiske siidaer og familie og naturkrefter spilte mye større rolle enn i dag. Det er klare linjer mellom disse to prosjektene, fordi begge tar for seg livet til mennesker som tilhører en minoritet som i stor grad har blitt undertrykket og tilsidesatt av majoriteten opp gjennom historien. Jeg er selv samisk, og selv om jeg har vært heldig og fått vokse opp i en tid der Norge har begynt å gjøre opp for tidligere synder, har jeg kjent på det å ha en annerledes bakgrunn. For meg kommer det med mye stolthet. Og parallellene mellom den kurdiske befolkningen delt mellom fire land og den samiske, som også er det, er mange. Man kjenner en - viktig - solidaritet med hverandre. Det bidro nok også til at Sametinget ga meg støtte til å reise til iransk Kurdistan for dette prosjektet. 

Du har reist mye og bor i dag i Paris. Hva er det Paris har som ikke Kjøllefjord har?

-Paris og Kjøllefjord har begge sine kvaliteter, som og er deres motsetninger. I Kjøllefjord har du havet, naturen og folket. Jeg blir alltid berørt når vi runder den siste svingen og bygda blir synlig for meg. Det er vakkert, men det er også lite. Og for en som meg, som av og til liker å gjemme meg bort i mengden og være fullstendig anonym, så blir det nok av og til for lite. Men på samme måte blir Paris av og til for stor og uoversiktlig. Paris har et fantastisk teatermiljø, og jeg har sett noe av det beste av teater jeg har sett her, fordi scenekunstnere fra heller verden kommer innom Paris. Og så er jeg selvfølgelig veldig glad i kafélivet her. Det er virkelig byen for livsnytere, med god mat, vin og kulturopplevelser. Men jeg trenger pauser fra Paris også, og nå er jeg for eksempel veldig glad for at jeg skal oppover til Kjøllefjord neste uke og møte ungdommer og voksne. Kjøllefjord er en utrolig kulturglad plass, som ønsker velkommen initiativ og hvor jeg alltid føler meg godt mottatt. Heldigvis kan nabolaget mitt her i Paris også være som en liten bygd noen ganger, hvor kjøpmennene i gata alltid hilser og spør hvordan det går. Jeg er glad i storbylivet, men også i å flykte fra det fra tid til annen.

Det at jeg bor i Frankrike, gjør at jeg får et annet geografisk perspektiv, men jeg tror ikke det endrer skrivinga nevneverdig. Jeg ville skrevet på samme måte i Norge også, men jeg finner kanskje flere med samme smak som meg litteratur- og teatermessig her. Jeg er begeistret for respekten teksten får her, samtidig som regissørene og skuespillerne er kunstnere som skal få sitt å si i en iscenesettelse. Av og til kan jeg få inntrykk av at teksten virker mer som en hindring enn en inspirasjonskilde i Norge. Men det kommer nok også av at man ikke velger prosjektene like fritt som i Frankrike; både som skuespiller og regissør. Som dramatiker vil man jo helst at de som skal jobbe med teksten, skal være begeistret for den. Kanskje er teateret i Norge, tross av noen impulser fra Tyskland, ennå litt konservativt. Men samtidig er det vanskelig å si noe slikt for sikkert, for jeg kjenner til mange unntak fra den regelen også. 

Kan man si at noe er særegent for norsk scenekunst? Hva er eks forskjellig fra scenekunst i Frankrike for tida? 

-Jeg vil si at den største forskjellen som slår meg mellom norsk og fransk scenekunst, er hvor ulikt det er strukturert. Det er institusjoner i Frankrike også, men gjennomstrømningen er mye større. Du kan si at mange av teatrene fungerer som Torshovteateret; med ny kunstnerisk ledelse annethvert år, hvor en teaterregissør for eksempel, får mulighet til å sette programmet. Frankrike er ellers et land der de frie kompaniene er viktige, og enkelte regissører arbeider med de samme skuespillerne og det samme produksjonsapparatet i årevis uten å skifte, for å slik kunne perfeksjonere samarbeidet. På noen måter er det kanskje mer strukturert som norsk filmbransje; det er prosjektene og lederne av disse som styrer. Jeg har for eksempel en god venninne som er skuespiller og som har arbeidet i femten år med den ene, samme teaterregissøren, men som har spilt på en rekke ulike scener og festivaler. Når det kommer til norsk scenekunst, er det først og fremst institusjonene sterke posisjon som fremstår som særegent for meg. Men jeg mener også å se en utvikling der ny, norsk scenetekst har blitt viktigere og viktigere. Vi er heldige som har flere muligheter til å bli «fanget opp». Det er generelt også lettere å få statlig finansiering i Norge, både fordi landet går bedre økonomisk og fordi vi er færre. Det gjør at man ikke hele tida har et kommersielt press på seg, og gir nok mer arbeidsro.

Hva betyr det for dramatikerskapet ditt at du som norsk skriver i Frankrike?

-Det er veldig ‘deilig å være norsk’ i Frankrike. Ibsen, Jon Fosse og Arne Lygre er velkjente navn innenfor teatermiljøet, og man kan har et inntrykk av Skandinavia som mystisk og poetisk og eksotisk. Man romantiserer nok en del, og særlig dette med nynorsk fascinerer. Det at samtlige professorer og flertallet av medelevene på universitetet mitt her hadde kunnskap om nynorsk for eksempel, overrasket meg veldig. Det verserte riktignok en del merkelig feiloppfatninger. Jeg var på et seminar på et teater her hvor en såkalt Fosse-ekspert påsto at nynorsk i likhet med kinesisk ikke hadde fortidsform av verb, og slike misforståelser har jeg da også fått mulighet til å klare opp i. Jeg har holdt flere foredrag om norsk språkhistorie for franske teaterstudenter, både på master- og bachelornivå. Men utover at det har gitt meg en mulighet til å bygge nettverk her, vet ikke ennå hva det betyr. Jeg jobber med flere kompanier og har skrevet mitt første teaterstykke på fransk, og så får fremtida vise hvor det bringer meg. Men jeg har ambisjoner om å selve etterhvert få regissert egne tekster til oppsetning her, kanskje helst tekster som andre får oversatt fra norsk. For jeg skriver fremdeles flere hakk bedre på morsmålet. 

Hva er det beste teaterstykket du har sett?

-Det beste teaterstykket jeg er har sett, tror jeg må være et av Joël Pommerat. Han er både regissør og dramatiker, og jobber sammen med sitt kompani med de samme skuespillerne gang etter gang som gjør at tekstene får være i konstant utvikling, og stadig perfeksjoneres. Med tekst, skuespillere og visuelle virkemidler, lager han en enhet som jeg ikke har sett maken til. Det blir det første stykket av han som jeg har sett, Les Marchands, som blir det beste, fordi overraskelsen var så stor. I etterkant leste jeg stykket også, men opplevde det som bedre på scenen i hans regi. I hemmelighet drømmer jeg nok litt om å kunne arbeide som han, å ha så dedikerte skuespillere med slik forståelse for hans visjon. 

Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

-Jeg prøver å arbeide så disiplinert som mulig, så jeg reiser om morgenen til nasjonalbiblioteket her i Paris og setter meg på lesesalen med datamaskin og bøker, og jobber systematisk med de ulike prosjektene mine. Jeg følger vel det fransk døgnrytmen, og drar hjem i seks-syv-tida på kvelden, når jeg kan si meg fornøyd med dagens økt. Jeg er glad i rutiner, så jeg har lagd mine egne som jeg trives godt med. Ellers så innebærer jobben min også en del reising, nå sist var jeg i Iran for å drive research og i Norge for å lansere min første ungdomsbok.

Av Trine Kleven, april 2016.

Intervjuet er det andre i en serie der vi dypdykker inn i scenekunstnere - følg med! Intervju med Maria Tryti Vennerød kan du lese om HER.

     
aid=4332