dramatikkens hus

Arkiv

Spansk gullalder - midt i krisen

av Chris Erichsen

rss Bookmark and Share

Til tross for, eller på grunn av, krisen blomstrer det i spansk dramatikk. Dramatikkens hus har nylig vært i Madrid, hvor Jon Fosse og Marit Tusvik ble presentert for fulle saler. Chris Erichsen var deltakende observatør.


På en vegg over en svart dør, i et blokkområde i utkanten av Madrids bykjerne, rett ved en åtte felts motorvei, henger et skilt med påskriften ”draft.inn – space for risk in the performing arts”.

Her holder den til, en av de mange iherdige autonome kunstnerorganisasjonene som har poppet opp i det kriserammete Spania. Del av et mangfoldig og stadig voksende nettverk av initiativer som holder hjulene i gang i tider da bevilgningene sitter lengre inne enn noensinne. Her kan man jobbe. Her kan man knytte kontakter. Her kan man bli del av et miljø av individer som, kanskje mer enn noensinne siden Franco-diktaturets dager, trenger hverandres støtte.

José Manuel Mora og Ana Fernandez Valbuena har varslet foreningens medlemmer om at det blir besøk fra det norske Dramatikkens hus. Vin og snacks kommer på bordet mens folk renner inn. Lokalet fylles opp, lydnivået stiger, det mingles og prates -  og lyttes – intenst. Men det går først opp for oss etterpå at vi her møtte kremen av spanske samtidsdramatikere. Fra det unge prisbelønte talentet Paco Bezerra til veteranen Guillermo Heras, og ikke minst: José og Ana, som gjestet Dramatikkens Hus i mars med hvert sitt stykke.

Nysgjerrighet
- Dette hadde jeg aldri ventet, jeg trodde vi skulle spise lunch med tre-fire stykker! fortalte Siri Senje meg etterpå. - Når vi kommer til Madrid strømmer de spanske dramatikerne til og vil møte oss, breddfulle av nysgjerrighet. Sånn var det ikke da José og Ana kom til oss i mars!

Besøkene, både i Oslo og Madrid, var del av utvekslingsprogrammet Contemporary Theatre Speaking. En solidaritetshandling fra det rike nord til det fattige sør, men først og fremst en gjensidig, likeverdig kunstnerisk utveksling. I Oslo: Stemmer fra sør. I Madrid: Stemmer fra nord, som i dette tilfellet utgjøres av Jon Fosse og Marit Tusvik.

Full av ydmykhet kom Siri Senje med følgende ”innrømmelse”: - Vi var et lite fattig land som ble fort rikt, noe som har gitt oss mange kvaliteter. Men vi er blitt et land uten lengsel og sult. Det er blitt for enkelt å legge seg ned og bli feit, lykkelig og likegyldig. Alle kunstneriske prosjekter trenger en mangel, en lengsel, en smerte. Vår fare er å bli selvtilfredse. I en sånn situasjon er det viktig å holde et vindu åpent mot verden. Vi er dessuten en liten kultur, så for oss er det viktig å ha denne utvekslingen, ikke minst mot middelhavskulturen hvor så mye av det europeiske hjertet befinner seg, sa hun til de frammøtte.

Senioren
Den definitive senioren i selskapet er 62 år gamle Guillermo Heras, som Ana Valbuena ikke kan få fullrost. – Han har og har hatt en enorm betydning, sier hun.

Heras må være noe av det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av det uavhengige spanske samtidsteatret, fra det tidlige 60-tallets illegale virksomhet under diktaturets dager, via den eruptive stemningen fra slutten av 70-tallet etter diktaturets fall og inn i den nåværende krisa.

- Jeg har jobbet med teater siden jeg var barn, og alltid vært knyttet til den uavhengige delen av det. Framveksten av frie grupper på 60-tallet var et viktig øyeblikk og representerte starten på en ny æra, i skarp opposisjon til diktaturet. Jeg var med i en gruppe kalt Tábano, som bokstavelig talt var det som ordet betyr: En klegg. På Universitetet studerte jeg journalistikk og jobbet med illegale kompanier. Vi lagde bl.a. levende aviser, etter mønster av agit-propbevegelsen, forteller han.

På 80-tallet var Heras med å stifte National Center For New Scenic Tendencies i Madrid, et utviklingssenter som skulle få stor betydning for hele spekteret av sceniske uttrykk. - Det eksisterte i 10 år og var veldig viktig for vår generasjon, sier han. I 1984 ble jeg direktør for senteret hvor vi jobbet hovedsakelig med regi, skriving og teaterorganisering. Vi jobbet med selve grunnbetingelsene for det å produsere teater. Vi hadde tre hovedplattformer: Egen produksjon, coproduksjoner og workshops. Senteret genererte enorm aktivitet over hele landet, og det ble etter Francos fall øyeblikkelig satt i gang gjenreisning av gamle teatre som hadde forfalt. Vi fikk et nettverk av 900 hovedscener over hele landet opp og stå, samt et alternativt nettverk bestående av 38 spillesteder, hvor mange har sitt eget kompani. Men i dag står dette arbeidet i fare for å bli ødelagt. Krisen har ført til innstilte bevilgninger og nedskjæringer, så mange lever utelukkende på billettinntekter, noe som tvinger dem inn i kommersialisme, eller svært små og billige produksjoner på små arenaer.

Men det virker, til tross for det, som det er en slags gullalder for spansk dramatikk?
- Ja, det er ingen krise blant dramatikerne.

Hva skyldes det?
- Husk på at det er gratis å sitte og skrive! svarer han. - Det blomstrer i alle generasjoner, fra 80 år gamle Fransisco Nera til de unge vi ser rundt oss, som for eksempel Paco Bezerra. Det er også interessant at det er stor rekruttering blant kvinner. Men Spania har flere gode dramatikere enn regissører. Regissørene har ikke kontakt med det nye som skjer. Bezerra har for eksempel mottatt flere priser, bl.a. den nasjonale dramatikerprisen, men han blir aldri spilt på de offisielle scenene. Men det står heldigvis ikke stille. Det finnes bl.a. svært betydningsfulle alternative spillesteder som den lille scenen Casa de la portera i en 3-roms leilighet i Madrid, som holder en kontinuerlig virksomhet gående hver eneste dag året gjennom. Og selv leder jeg en årlig festival for ny dramatikk. Etter noen års depresjon merker vi at landskapet er i endring, og endringen kommer nedenfra, sier Guillermo Heras.

Slakterhuset
Midt i byen ligger El Matadero, Slakterhuset, et stort område som tidligere var arena for kvegmarked og slakteri. De gamle bygningene og strukturen er beholdt, arkitekter har gjort noen nennsomme, smakfulle grep for å oppgradere området til det det nå brukes til, kulturell og kunstnerisk aktivitet; Teater, dokumentarkino, arkiver, utstillingslokaler, organisasjoner, serveringssteder osv. - Området rakk akkurat å bli ferdig før krisen for alvor slo inn. I dag hadde ikke dette vært mulig, sier kvinnen som viser oss rundt i denne bilfrie oasen midt i den travle verdensbyen.

I ett av de utallige rommene arrangerer Draft.inn en pressekonferanse for å lansere enda et av de mange samarbeidsinitiativene de står i spissen for. Foruten draft.inn er representanter for flere av samarbeidspartnerne tilstede, deriblant det kommende Lorca-senteret i Granada, det store Madridteatret Teatro Español, Dramatikkens hus og den norske ambassaden. Men ikke minst: Her er journalister fra store, sentrale spanske medier som El Pais, El Mundo, La Vanguardia, radiostasjoner og nettaviser. Hver eneste stol rundt det store, avlange bordet er besatt.

Basisen for det hele er paraplyinitiativet Contemporary Theatre Speaking, som fra før rommer Draft.inn og Dramatikkens Hus. Nå skal det utvides kraftig. Det er en slags samling i bånn vi er vitne til. Når krybba er tom prøver hestene sammen å få mer ut av det lille de har. Noen har ingenting, noen har litt og noen litt mer.

Blant samarbeidspartnerne finner vi, foruten de som er tilstede, det bittelille, men svært betydningsfulle leilighetsteatret La Casa de la Portera, Madrid Fringe festival, kommunikasjonsbyrået Cultproject, Festivalen New Plays of Europe i Wiesbaden, Tyskland, Teaterfestivalen i Almada, Portugal, Universitetet i Budapest, Komaga Agora Theatre i Tokyo og festivalen Panorama Sur i Buenos Aires.

Fra Draft.inn til Draft.out lyder slagordet. Ideen er å sikre at det skjer en bevegelse over landegrensene, i form av oversettelser, iscenesettelser og utveksling av dramatikere. ”En plattform for å forene krefter og skape synergier mellom ulike områder og sektorer av scenekunsten og for å oppmuntre til utveksling og kunstnerisk og kulturellt samarbeid”. Også får vi tro at det er et forsøk på å utløse litt mer av de midlene som ligger gjemt inni systemet et sted.

Teatro Español
Joan Picanyol er internasjonalt ansvarlig på Teatro Español, og har ansvaret for Fringe Madrid, etter mønster av den legendariske frynsefestivalen i Edinburgh. Det er han som har sørget for at teatret gir plass til lesninger av to norske dramatikere. Jeg utveksler noen ord med ham etter den formelle delen av pressekonferansen.

Teatro Español er det eldste teatret i Spania, og ett av de eldste i verden, med en historie som strekker seg tilbake til 1500-tallet, den gangen som et friluftsteater plassert midt i en coralla, ett av de åpne byrommene mellom bygningene, forteller Picanyol, som er stolt over å tilhøre et teater som ikke stivner i institusjonell selvtilfredshet, men engasjerer seg i det som skjer utenfor veggene og lengre nede i hierarkiet. Det er kommunalt eid, men i symbolsk og kunstnerisk forstand er det et nasjonalteater.

- I krisetider skjerpes byråkratiet og kontrollen. Fringe er en av de siste bastionene som går klar. Den ble opprettet i 2012 som et svar på neskjæringene og krisa, og fungerer optimalt. I den sammenhengen er byråkratene satt på sidelinja. Og nå er jo Kulturministeriet også nedlagt.

Nedlagt?
- Ja, det er slått sammen med undervisning, sier han, men blir sjokkert når jeg forteller ham at det norske Kulturdepartementet også inkluderer kirke, idrett, massemedier og lotteri.

Som ansatt ved Teatro Español tilhører Picanyol en stor offentlig organisasjon, men det er det ingenting ved ham som signaliserer. Han ser ut til å bevege seg som fisken i vannet, høyt og lavt, med en kombinasjon av følsomme antenner og pragmatisme, noe det egentlig ser ut som alle gjør. Lesningene var et resultat av den personlige kontakten med José Manuel fra Draft.inn. Å få dem på plass på det store teatret krevde fleksibilitet og kreativitet: De ble annonsert til kl 23 på kvelden etter at teatrets øvrige program var ferdig. Men ikke nok med det: Etterpå var det samtale i teatrets bar. - For en tid siden hadde vi noen tyske dramatikere her. Klokka 3 på natta observerte jeg noen av dem sitte ved bardisken og diskutere dramatikk med serveringsdama!

Eksplosjoner
Vi rusler over til et annet lite lokale noen bygninger bortenfor hvor det er lansering av den trykte utgaven av Eg er vinden (Yo soy el viento) og Ishuset (La casa de hielo), samt visning av dokumentarfilmen Writing like praying, hvor Ana Valbuena og José Mora, intervjuer Jon Fosse i et semivinterlig Oslo. Også dette fikk de tid til mellom slagene da de var i Oslo.

Filmen er blitt et interessant og rørende møte mellom den sindige, lavmælte Fosse og to spanske dramatikere som jobbet hardt for å tilpasse seg hans energinivå og aura, noe de ikke lyktes særlig med. José selv hadde moro av å parodiere seg selv etter visningen. Å observere han, Ana og de andre i Spania var å være vitne til en helkontinuerlig serie med eksplosjoner.

Klokka elleve samme kveld er den lille salen på Teatro Español fullsatt. Noen hevder at det er første gang et Jon Fosse-stykke settes opp i Spania. Men en realitetssjekk hos Fosses svenske agent, Berit Gullberg i Colombine Teaterförlag, kan fortelle at han er blitt spilt fire ganger på begynnelsen av 2000-tallet. Siste gang var i Barcelona i 2002, noe som i Fosse-sammenheng må sies å være lenge siden.

Musikalsk og rytmisk
"Eg er vinden" starter sjokkerende, med et stivnet bilde av to halvnakne skuespillere, hvor den ene bærer den andre, så blir det mørkt igjen og vi går over til den fosseske dialogen. Det er ikke stort jeg forstår, men såpass forstår jeg: Det er et sjeldent musikalsk og rytmisk driv over den lavmælte lesningen. Det kjennes ikke fremmed i det hele tatt.

Det foregår på havet, noe det aktuelle ”avskjeds”stykket Hav også gjør, som en dialog mellom to menn. Det er noe Brødrene Løvehjerte-aktig over historien om disse to mennene, hvorav den ene blir borte med vinden. Verken redd, eller tung, bare borte med vinden, ”Eg er vinden”.

”I was very moved”, fortalte en mann med rødkantete øyne meg utenfor etter lesningen.

Salen var full – og det var baren etterpå også. Jon Fosse spilles kontinuerlig over store deler av verden, men av en eller annen grunn lite i Spania; men det ser ut som hans nedstrippete, ladete språk vekker noe.

- Stillheten er kanalen inn til meningen i teksten. På den måten kan hver publikummer finne sin egen mening, sa regissør Salva Bolta.

- Det kjennes med "Eg er vinden", som at en sirkel er sluttet. Finnes det noe mer å skrive etter dette? spurte filologen, historikeren og teaterviteren José Gabriel López Antuñano, som har skrevet forordet til den spanske utgaven.

- Jeg er fornøyd, sa regissøren, men det er en vanskelig tekst å lage lesning av, den er så ekstremt sterk i seg selv, som en udetonert bombe. Karakterene snakker hele tiden om noe annet enn det de snakker om, det som befinner seg under og i mellomrommene.

Flere publikummere sa seg åpent uenige i flere av regissørens valg. - Kanskje du har rett, svarte han. - Kanskje det er noe der jeg ikke har sett. Kanskje det ikke er to personer men en person delt i to? To halve mennesker som snakker med hverandre? Jeg aner ikke hva jeg ville gjort om jeg skulle lagd en hel forestilling av dette. Men det er en fantastisk tekst å jobbe med for en regissør, pgra åpenheten og musikaliteten i den. Den er som et partitur, sa Salva Bolta.

Hjertet av Madrid
”Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid. Byen har over 3,2 millioner innbyggere og storbyområdet beregnes til 6 500 000 mennesker. Dette gjør den til den tredje største byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meters høyde og dekker et areal på 604,3 km²”, kan Wikipedia fortelle.

På bakgrunn av det er det forståelig at Draft.inn påstår at lokalet deres befinner seg i hjertet av Madrid, selv om det, etter en oslobeboers målestokk, tok en relativt lang drosjetur å komme seg dit fra der hvor vi var, på Plaza Santa Ana i det absolutte sentrum. Til sammenlikning tok det oss ca et kvarters gåtur å komme fram til den multikulturelle bydelen Lavapiés, tilsvarende sånn ca Grønland/Gamlebyen i Oslo.

I en bakgate et lite stykke fra det sentrale torget i Lavapiés tok vi oppstilling, på illegalt, konspirativt vis, sammen med en flokk andre mennesker i påvente av å bli kalt inn til en liten leilighet i tredje etasje. La Casa de la portera (Portnerboligen), er et miniteater med plass til maks 25 tilskuere. For å unngå regelverket lar billetter seg ikke kjøpe på det åpne markedet. De kan kun bestilles pr telefon og betales ved inngangen. Her spilles det teater hver eneste dag uka og året igjennom, og ofte to ulike forestillinger pr kveld. Rommene er vindusløse, bare opplyst av smålamper, innredet i en stil med klassisk/groteske aner; draperier, store speil, en støvete Anselm Kiefer-aktig bokhylle, absurde gullinnrammete malerier og dyrehoder på veggene. Publikum blir plassert langs veggene hele veien rundt. Denne kvelden er det, av alle ting, Kirsebærhaven av Tsjekov som spilles, i komprimert og intens form, som et slags vandreteater mellom leilighetens tre rom. Men stort sett er det ny spansk dramatikk som spilles av et utall forskjellige kompanier. Søndag kveld, etter vår avreise, var det premiere på Ana Valbuenas nye stykke "Trinidad", en historie om tre kvinner i det katolske, diktatoriske Spania på 60-tallet.

”Alle” kjenner La casa de la portera. Den helkontinuerlige, intense programmeringen og kvaliteten på det som vises er i ferd med å skaffe stedet en unik posisjon. For å tilfredsstille etterspørselen måtte en av forestillingene spilles hele 265 ganger, mens andre stopper ved en eller et par visninger. Opplevelsen starter i det du krysser dørterskelen. Da er du plutselig inne i en annen verden, så fjern og likevel så nær den du kommer fra.

Typisk og utypisk
Marit Tusvik hadde selv tatt turen til Madrid for å overvære lesningen av stykket hennes Ishuset; om Mads og hans kamp for å løsrive seg fra fortidens skygger, og det taket lokalsamfunnet og de eldre søsknene har på han. Det er en både typisk og utypisk norsk historie Tusvik har skrevet, kompleks og med mange lag, i mine øyne beslektet både med Vesaas og Asbjørnsen og Moe. Mads er kanskje en mer eller mindre fjern slektning, både av Vesaas´ figur Mattis (som jo er det samme navnet) fra Fuglane og, ikke minst, med Espen Askeladd.

Tusvik ga på forhånd uttrykk for en viss uro ved muligheten av at spanjolene ikke skulle oppfatte humoren i teksten hennes. Jeg satt imidlertid ved siden av henne og kunne merke lettelsen hos henne da skuespillerne, iført blomsterskjorter og blonde parykker, kom gående baklengs inn på scenen mens de spilte noe absurd, udefinerbart på sine gitarer og ukuleler.

Den unge regissøren Carlota Ferrer er selv både skuespiller og koreograf og må ha gjort et ekstremt grundig forarbeid. Det var omtrent bare utenatlæringen av replikkene som manglet på at det var en fiks ferdig forestilling, og det bare etter ei ukes prøvetid. Det var gjennomkoreografert, humoristisk og musikalsk, breddfullt av ”norske” referanser, komplett med harmonikaspillende bygdetulling, søstre som i mangel på mann begynner å tukle med hverandre og et plutselig omslag til en dans bestående av skøytetak. Musikken var et kapittel for seg. Jeg hører til de som lider under uhelbredelige fordommer mot skuespillere som ”spiller” at de kan synge. Men her var det ingen som lot som! Ikke bare hadde de gjort en musikalsk ”casting” som går Tarantino en høy gang, de sang også to norske sanger, deriblant Fader Jakob på klingende norsk!

Stolt og glad
- Hadde jeg vært teatersjef så hadde jeg kjøpt begge disse stykkene, sa Siri Senje da jeg intervjuet henne for scenekunst.no etter hjemkomsten. - Jeg er stolt og glad over prosjektet, som har gitt betydelig mer utbytte enn jeg hadde våget å håpe på. At vårt samarbeidsprosjekt kom med, utvalgt som ett av åtte blant 140 søkende, er en fjær i hatten for Dramatikkens hus. Jeg har lært hvor viktig internasjonal utveksling er, eller kan være, spesielt for en liten teaternasjon som Norge. Teater er et universelt språk som vi beriker hverandre med. Vi snakker sammen uten å kunne forstå hverandres ord. Samtidig merket vi jo at disse fire tekstene er beslektet, gjennom bl.a. det jordbundne og slektsbundne, tilknytningen til kulturen og landskapet. Det lyriske og poetiske.

Potensielle ringvirkninger?
-  All slik internasjonal kulturutveksling er i sin ytterste konsekvens en type fredsarbeid. Forståelse av andres kulturtradisjoner gir nye impulser og trener empatimusklene våre. Rent samarbeidsmessig har det allerede virket – og vil gå videre. La Casa de la Portera ønsker en av våre husdramatikere ned til en produksjon, og Draft.inn vil sende en av sine forfattere som playwright-in-residence på Dramatikkens Hus. Neste EEA-prosjekt er delfinaniseringen av et imponerende Lorca-senter i Granada, som åpner i september. De ville sende et Lorca-prosjekt til Norge og motta et Ibsen-prosjekt fra oss, men jeg fikk overbevist dem om at samtidsdramatikk fra norsk side var mer meningsfylt. Så da skal vi nok klare å finne et godt nålevende alternativ til dem! sier Siri Senje.

     
aid=3514