dramatikkens hus

Arkiv

Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over!" av Chris Erichsen

rss Bookmark and Share

Nylig hadde Dramatikkens hus besøk av to spanske dramatikere, som en del av utvekslingsprogrammet Contemporary Theatre Speaking. – Stykkene er preget av en slags førindustriell tenkemåte, uten at det kjennes gammeldags, mener Hans Petter Blad.


”Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over! Ho er ikkje som Nilen som tok imot Moses. Nei. Ho fløymer over med harmen til ein storflaum, ho tek dyden på veggrensene for å rive opp jorda og brøyte seg veg inn i hennar inste”.

Slik kan det låte når en latina legger ord i munnen på en skuespiller, i dette tilfellet rollefiguren ”Jenta frå gløymsla” i Ana Fernández Valbuenas stykke Mery Monark. I José Manuel Moras stykke Sjelen min et annet sted inkluderer rollegalleriet et sted mellom ti og hundre syke hunder, ”Teaterteknikerne kan ta seg av dem i løpet av forestillingen”, bemerker dramatikeren innledningsvis i manuset.

I en tid da ”troverdighet” i norsk TV-dramatikk diskuteres overalt på sosiale medier (”Ville de sagt noe sånt i virkeligheten?”) kan det være på sin plass å bli presentert for litt ekte troverdighet på latinsk.

Dramatikerbesøk
Like før våren brøt løs hadde Dramatikkens Hus besøk av de to spanske dramatikerne Ana Fernández Valbuena og José Manuel Mora som overvar en lesning, på norsk, av sine egne stykker. Det hele under samletittelen Stemmer fra sør, kuratert av Siri Senje. Besøket var et ledd i et samarbeid mellom teaterhuset draftinn.com i Madrid og Dramatikkens Hus. I slutten av mai skal Jon Fosse og Marit Tusvik presenteres i Madrid med henholdsvis Er er vinden og Ishuset. Det hele som en del av utvekslingsprogrammet Contemporary Theatre Speaking som finansieres av EEA grants og den norske ambassaden i Madrid. EEA grants er EØS-landene Norge, Island og Liechtensteins solidaritetsbidrag til de mest utsatte landene i EU og EØS, hvorav Norge, som det rikeste landet, bidrar med 95 % av summen.

I Mery Monark møtes fire kvinner i den meksikanske grensebyen Tijuana, et fortettet sted preget av terror fra narkobaronene og mennenes flukt nordover. Kvinnene eksponerer sin fortvila livssituasjon, sine dilemmaer og det mangetydige eksistensielle krysningspunktet de befinner seg i.

Syke hunder
Sjelen min et annet sted er mindre definert rent steds og tidsmessig. Fem familiemedlemmer, og et antall syke hunder, befinner seg på en jordlapp i et solbrent landskap i Sør-Spania. Gradvis avdekkes deres sammenvevde skjebner og mørke fortid. «Det er mulig å leve med vekten av en mørk fortid og likevel skape noe vakkert - for skjønnhet kan være både bisarr og smertefull», sier dramatikeren om stykket. Der Mery Monark preges av til dels lange, følelsesladde monologer kommer emosjonene i Sjelen min et annet sted til syne gjennom utveksling av knappe, ladete replikker. Dette preget også framføringene, i regi av henholdsvis Kate Pendry og Line Rosvoll. Begge hadde utnyttet det teatrale potensialet maksimalt innenfor de trange rammene som en lesning innebærer, ved hjelp av lys og en strengt definert oppstilling av skuespillerne. Og likevel framsto de som svært forskjellige, i kraft av teksten, i kraft av skuespillerne og ikke minst i kraft av de to forskjellige regissørtemperamentene.

Etter begge framføringene hadde forfatter Hans Petter Blad, som har et nært forhold til den spansktalende delen av verden, en samtale med dramatikerne som vitnet om at han egner seg like godt på scenen med en mygg klistret til kinnet, som bak et skrivebord i tett interaksjon med mac´en og et stort antall bøker. Med noen dagers avstand til lesningene møter jeg ham på kafé for å få noen ettertanker. Blad er selv en av seksten husdramatikere på Dramatikkens Hus og har bare godt å si om satsingen og erfaringen som talkshowvert.

-Det er fint å kunne si ja til noe sånt, i et hus som løfter oss opp. Fint å kunne gi noe tilbake, slik at vi løfter hverandre, sier han.

Førindustriell
-Felles for de to stykkene er at de begge har et sterkt arkaisk utgangspunkt i forhold til det religiøse, og i forhold til jorda, jordsmonnet. En slags førindustriell tenkemåte, som jeg likte veldig godt. Og likevel kjentes ingen av dem gammeldagse. De er genuint litterære og jeg vil tro at de vant noe på å bli lest, selv om jeg selvfølgelig også gjerne skulle sett dem som rent teater. Men jeg liker å overvære en tekst på denne måten, slik jeg også liker å lese dramatikk. Jeg syns ikke dette er noen motsetning, bare to svært interessante måter å oppleve samme tekst på.

Hva synes du kjennetegner Mery Monark?
-Jeg synes det balanserer på moderne vis mellom ekstreme ytterpunkter; det poetiske og det prosaiske, det vulgære og det vakre, det brutale og det ømme. Ytterpunktene forenes gjennom språket og det vi kanskje kan kalle stemmen, hva som på et svært dypt nivå, er forfatterens stemmeleie og verdensanskuelse. I en sånn sammenheng er kirken og skjønnhetssalongen like viktige.

Og ikke alltid like lett å skille fra hverandre?
-Nettopp. Og her fikk selv kodene som grensepolitimannen sendte ut over radioen en poetisk, nesten salmeaktig kvalitet. Jeg opplevde en vilje til å gå inn i en utpreget moderne tenkemåte. Det likte jeg godt. Og for meg som forholder meg mye til den delen av verden var det høyst gjenkjennelig, både bakteppet og den symbolske konteksten. Sjelen min et annet sted er i denne sammenhengen mer enhetlig, skrevet på samme pust. Den bare rullet og rullet. Et dystert skjebnedrama. Du kunne formelig kjenne lukta av noe klassisk sør-spansk, noe andalusisk.

Lorca og Pasolini
I samtalen brukte du begrepet ikke-moderne?
-Det har med tilknytningen til jorda å gjøre, det før-industrielle, familien rett før den eksploderer. Her har den ennå som institusjon beholdt sine ytre strukturer, noe som minner meg om både Lorca og Pasolini. Dette stedet utafor byen, hvor de moderne blokkene møter det gamle rurale. Som om 1968 aldri hendte.

Dette ser man oftere jo lengre sørpå man kommer?
-Ja. Sånn sett er begge politiske. De tar innover seg politiske realiteter, med store, tydelige figurer; Mamacita den moderlige figuren, erkeengelen som er blitt narkoengel, den gamle mannen som nekter å selge jordlappen sin osv. Her møter vi et lass med samtid som blir veltet over oss, uten at det blir et poetisk tap av det.

Det førindustrielle møter det postindustrielle?
-Ja. Ikke minst gjennom metaforene til Ana Valbuena: Sommerfuglene og kontinentene. Et bilde på lettheten og tyngden, poetisk dekker det begge. Ulempen er at man, som lesestykke, ikke ser det tydelig nok. Jeg skulle selvfølgelig gjerne sett det spilt, av den grunn. Det er krevende teatertekster som er veldig avhengige av tydelige regimessige beslutninger. Sånn sett var dette en interessant opplevelse, på godt og vondt, ved at det først og fremst er teksten som står i fokus. Teksten er rik på komplekse bilder, gjerne poetiske i sin natur, og jeg opplever det som vesentlig i teateret også; muligheten til å bruke et rikt, sammensatt og krevende språk, som eksempelvis bildet på klodens langsomme bevegelser, som en form for emigrasjon, satt opp mot sommerfuglenes flyktige letthet. Drømmen om USA, sorgen over å forlate hjemstedet i Mexico, savn og avstand, begge deler finner sitt bilde i det poetiske.

Teatral mulighet
-Men begge forsøker å arbeide med noe som ikke lar seg gjøre på et teater sånn uten videre; de hundre syke hundene for eksempel, gir en teatral mulighet som det kunne vært interessant å se prøvd ut. I Mery monark er omfanget så stort, med de spektakulære figurene. De visuelle mulighetene er uendelige.

Etter Sjelen er et annet sted sa du at du prøvde å forestille deg dette som en roman eller en film men mislyktes. Det var antakelig lettere på Mery Monark?
-Ja. Og der bakes det også inn populærkulturelle og folkelige referanser over mot de latinamerikanske såpeseriene. Det føltes likevel høyst relevant. Men jeg er jo i utgangspunktet veldig positiv til begge. Det er sikkert mulig med en mer kritisk lesning. Det er påfallende: Jo eldre jeg blir jo mer positiv blir jeg til andres verk og jo mer kritisk blir jeg til mitt eget.

Hvordan tror du Jon Fosse og Marit Tusvik matcher dette?
-Jeg tror det er et godt valg. Man kunne merke at begge stykkene har dype røtter, språklig og kulturelt. Noe de har felles med Fosse og Tusvik, som begge balanserer det lokale og det globale, det tidsbestemte og det tidløse på en måte som minner om de spanske, sier Hans Petter Blad.


Fakta:

Stemmer fra sør
Dramatikkens hus
Kurator: Siri Senje

Mery Monark Av Ana Fernández Valbuena

Regi: Kate Pendry
Mamacita: Mai Lise Rasmussen
Mery Monark: Marthe Engebrigtsen
Jenta fra glemselen: Hanne Skille Reitan
Søster San Fransisco: Siv Svendsen
Gabriel og Christophorous: Ivar Furre Aam

Sjelen min et annet sted Av José Manuel Mora

Regi: Line Rosvoll
Eldre mann: Håkon Ramstad
Eldre kvinne: Trini Lund
Mann: Morten Svartveit
Kvinne: Agnes Kittelsen
Jenta: Lea Fedida Claussen

Ana Fernández Valbuena (1962)
Lærer, dramatiker og teaterviter med en PhD i italiensk samtidsteater. Hun er korrespondent i Madrid for det italienske teatermagasinet Sipario. Stykkene hennes er blitt oversatt til arabisk, italiensk og norsk og er blitt framført i Madrid, Rabat, Milano og Oslo.

José Manuel Mora (1978)
Dramatiker og kunstnerisk leder i teaterhuset Draft Inn i Madrid. Er utdannet dramaturg og regissør med en PhD i dramaturgi ved Amsterdam School of arts. Han underviser i dramaturgi og er litterær medarbeider ved den spanske avisa El Mundos kulturmagasin El Cultural. Stykkene hans er blitt oversatt til en rekke språk og satt opp i bl.a. England, Chile, Frankrike og Norge.

 

“I have a river inside of me and it is overflowing!”
by Chris Erichsen


Translated by Oda Fiskum


Recently the Norwegian Center for New Playwriting was visited by two Spanish playwrights as part of the development programme Contemporary Theatre Speaking.

- The plays are influenced by a preindustrial way of thinking without feeling old-fashioned, according to Hans Petter Blad.

“I have a river inside of me and she is flooding! She is not like the Nile, who received Moses. No. She floods with the wrath of a great flood, assaulting the roads’ edges so that she can tear the earth open and force her way into its core.”

This it how it could sound when a latina feeds words into an actor’s mouth. In this case it is the character “The Girl from oblivion” from Ana Fernández Valbuena’s play Mery Monark who is speaking. In José Manuel Mora’s play My Soul  Elsewhere, the list of characters includes somewhere between ten and one hundred sick dogs. “The technicians can take care of them during the course of the performance”, the playwright notes at the beginning of his script.

At a time when “credibility” in Norwegian TV-drama is discussed all over social media (“Would they have said something like that in real life?”) it seems pertinent to present some genuine latin credibility.

Playwrights’ visit
Just before spring burst this year, the Norwegian Center for New Playwriting was visited by the two Spanish playwrights Ana Fernández Valbuena and José Manuel Mora, who attended a reading of their own plays in Norwegian. The event was entitled “Voices from the South”, and was curated by Siri Senje. The visit was part of the collaboration between draftinn.com theatre house in Madrid and The Norwegian Center for New Playwriting. The next step takes place in Madrid in late May, where Jon Fosse and Marit Tusvik will be presented to a Spanish audience with their respective works “I am the wind” and “The Ice House”. All events in this collaboration are parts of the exchange program Contemporary Theatre Speaking, which is financed by EEA grants and the Norwegian Embassy in Madrid. The EEA grants, originating in the EEA countries Norway, Iceland, and Liechtenstein, support selected art projects in the most vulnerable countries in the EU and EEA. Norway, which is the most financially resourceful of the EEA countries, provides 95% of EEA grants’ total budget.

In Mery Monark, four women meet in the Mexican border town Tijuana; an explosive place colored by terror from the drug barons and by the town’s men fleeing north. The women expose their desperate living conditions, their dilemmas, and the multi-faceted existential crossroads in which they live.

Sick dogs
My Soul Elsewhere is less defined in terms of time and space. Five family members and a number of sick dogs are on a small patch of land in the sunburnt landscape of Southern Spain. Their intertwined fates and dark pasts are gradually revealed. “It is possible to live with the weight of a dark past and still create something beautiful”, the playwright comments on his work. While Mery Monark revolves around emotional and occasionally long monologues, emotions in My Soul is Somewhere Else appear in the exchange of short, potent lines. This also influenced the performances, directed by Kate Pendry and Line Rossvoll respectively. Both directors made full use of the limited theatrical potential that a stage reading offers. In spite of these restrictions, the result was two very different performances, largely due to the texts, the actors and, most importantly, the different sensibilities of the directors themselves.

After the two readings the author Hans Petter Blad, who is intimately familiar with the Spanish-speaking part of the world, moderated a conversation with the two playwrights where it became clear that he fits just as well on stage with a microphone taped to his cheek, as he does behind a desk in close interaction with his Mac and a pile of books. Blad is one of the Norwegian Center for New Playwrighting´s sixteen writers in residence. He is very positive to the program, and to this opportunity to play “talk show host”.

- It feels good to say yes to something like this, for an institution that lifts us playwrights. It is nice to be able to give something in return, this way we lift each other, he says.
Preindustrial

- What the two plays have in common is a strong archaic starting point in relation to the religious, and to the earth, to the soil. There is a preindustrial way of thinking present, and I liked it very much. At the same time, the plays didn´t feel old-fashioned. They are genuinely literary, and I think they gained something from being read, although I would of course also love to see them as pure theatre. But I like to witness a text like this, the same way I like to read plays. I find no contradiction in this; they are simply two very interesting ways to enjoy the same text.
What do you feel defines Mery Monark?

- I think it balances between extremes; the poetic and the prosaic, the vulgar and the beautiful, the brutal and the tender, in a modern way. The extremes are united through the language and through what we perhaps can call the voice; at a very deep level this voice represents the timbre of this author’s voice and her personal view of the world. In this context, the church and the beauty parlour are equally important.
And sometimes even hard to distinguish from each other?

- Exactly. For instance, the codes the border policeman broadcasts over the radio take on a poetic, almost hymn-like quality. I experienced a will to enter a distinctly modern way of thinking. I really liked that. And for me who has a lot to do with that part of the world it was highly recognisable, both the backdrop and the symbolic context. By comparison, My Soul Elsewhere is more unified; it is written all in one breath. It just kept rolling and rolling. A dark drama about fate. You could almost smell something classically Southern Spanish. Something Andalusian.

Lorca and Pasolini
In the conversation with the playwrights you used the term “non-modern”?

- That was in relation to the connection with the earth, the preindustrial; the family before it explodes. In these plays the external structures of the family as an institution are still in place, which reminds me of both Lorca and Pasolini. This place in the outskirts of the city, where the modern high-rises meet the old and rural. As if 1968 never happened.
You see this more often the further south you get?

- Yes. In that sense they’re both political. They embrace political reality with large, clear-cut figures; Mamacita, the maternal figure, the archangel turned drugs-angel, the old man who refuses to sell his small patch of land and so on. We have a barrel full of contemporary issues being tipped onto us, but the poetry does not suffer.
The pre-industrial meets the post-industrial?

- Yes. Particularly so through Ana Valbuena’s metaphors: The butterflies and the continents. An image of lightness and solidity, poetically it covers both. The downside is that as a reader you don’t see this clearly enough. For this reason, I would love to see this staged. Both the texts are demanding, and rely heavily on clear decisions from the director. From this perspective having the text in focus has been an interesting experience, with both positive and negative aspects. The text is dense with complex and often poetic imagery which is something I experience as essential to the theatre as well; the opportunity to use rich, complex, and demanding language, for instance the image of our planet’s slow movements as a form of emigration, contrasting the elusive lightness of the butterfly. The dream of the USA, the grief over leaving one’s homeland Mexico, longing and distance; all this takes on poetic imagery.

Theatrical possibilities
- However, both playwrights attempt to engage with elements that cannot be adapted to the stage just like that. The sick dogs for instance, they make room for a theatrical possibility that would be very interesting to see someone test out. In Mery Monark the scope is so large, with its spectacular characters. The visual possibilities are endless.

After My Soul Elsewhere you said that you tried to imagine it as a novel or a film, but failed. I assume this was easier with Mery Monark?

- Yes, it was. And in Mery Monark there are also pop-cultural and common references that bring associations to Latin American soap opera.. It still felt very relevant. But of course, I am very positive to both plays. I am sure it is possible to read them a lot more critically. The trend is clear: the older I get the more positive I become to other people’s work, and the more critical to my own.
How do you think Jon Fosse and Marit Tusvik will match this?

- I think they are good choices. You can tell that the Spanish plays have deep roots, both culturally and in the language itself. This is something they have in common with Fosse and Tusvik, who both balance the local and the global, the time-specific and the timeless in a way that somehow echoes the Spanish, says Hans Petter Blad.

Facts:
Voices from the South
Norwegian Center for New Playwrighting
Curator: Siri Senje

Mery Monark by Ana Fernández Valbuena
Director: Kate Pendry
Mamacita: Mai Lise Rasmussen
Mery Monark: Marthe Engebrigtsen
Girl from oblivion: Hanne Skille Reitan
Sister San Fransisco: Siv Svendsen
Gabriel and Christophorous: Ivar Furre Aam

My Soul is Somewhere else by José Manuel Mora
Director: Line Rosvoll
Old man: Håkon Ramstad
Old woman: Trini Lund
Man: Morten Svartveit
Woman: Agnes Kittelsen
Girl: Lea Fedida Claussen

Ana Fernández Valbuena (1962)
Teacher, playwright, and theatre expert with a PhD in Italian contemporary theatre. She acts as Madrid correspondent for the Italian theatre magazine Sipario. Her plays are translated into Arabic, Italian, and Norwegian and have been performed in Madrid, Rabat, Milano, and Oslo.

José Manuel Mora (1978)
Playwright and artistic director of Draft Inn theatre house in Madrid. Educated as dramaturge and director with a PhD in dramaturgy from the Amsterdam School of arts. He teaches dramaturgy and is a literary contributor to El Cultural, the cultural magazine of the Spanish newspaper El Mundo. His plays are translated into a variety of languages and have been staged in among others England, Chile, France, and Norway.

     
aid=3365