dramatikkens hus

Arkiv

Trestemt

av Hanne Ramsdal

rss Bookmark and Share

Å skrive sammen. Går det an? Tre stemmer. Tre viljer. Tre bakgrunner. Tre blikk. I et Treverk. Les Hanne Ramsdals refleksjoner om prosessen som har gjort HAPPY HAPPY LOVE mulig. Forestillingen har premiere på Brageteatret 8. juni


Det gnukkes og gnikkes og strykes og skrives på nytt. Og på nytt. Vi snakkeskriver. I begynnelsen skrev vi hver for oss til de samme oppgavene. /”Det som skjedde.” “Jeg”/ ”Du”/ ”Vi”/ .

Vi så de samme filmene på TV’en i stua til Ine. Twin Peaks. Beau Travaille av Claire Denis. Og et dusin skrekkfilmer. Ute skinte sola. Catherine Deneuve som Carol i "Repulsion" var også inne i sin leilighet, når hun ikke var på manikurjobben sin. Det gikk heldigvis bedre med oss enn med Carol, og da sommeren med Lynch, Denis og Polanski var over, satt vi igjen med et sett referanser vi delte. Vi ville lage noe om symbiose. Det var arbeidstittelen. Eller var det bare jeg som ville det, og de andre to ville noe annet?

Nå i ettertid er vi enige om hvordan det begynte. Vi ønsket å lage teater om en selvvalgt relasjon. Om noen som snakker sånn som vi faktisk snakker. Og løfte det opp på en scene. Finne et scenisk språk som kunne møte det dokumentariske. To jenter. De bor sammen. Hvor tett kan et vennskap bli uten at man utsletter seg selv? Vi ville gå fra det sukkersøte til det bekmørke. Og vi ville gjøre det sammen. Fra ide til premiere. Hvor skal vi?

Vi gikk ut på gulvet i en blackbox og improviserte. Vi bevegde oss ut i parken. Gikk sammen, fra elven til midten av gresset. 20 meter på 20 minutter. Det føltes dumt og rart, og litt fint. Vi dro til skogs med et filmkamera (Eller, til Sognsvann da). Ine og Hanne improviserte fram Juli og Ane. Jeg transkriberte. Det var noe der. En muntlighet. En verden. De to jentene. Hva vil de med hverandre? De står så tett at det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre slutter. Juli/Ane.

"Happy Happy Love" handler om å låse hverandre fast : ”Jeg er Juli og det er mange som synes at jeg er morsom”, sier Juli ./ "De kjenner ikke deg sånn som jeg gjør det, svarer Ane."

Hvor mye går det an å flytte seg innenfor et vennskap? Se på nytt. Hvem er du egentlig? Hvem er jeg for deg? Jeg vil deg godt, og du vil sikkert meg godt, likevel får du meg til å dempe meg. Hvorfor? Hva skjer om jeg gjør opprør, forsøker å bevege meg, overaske meg selv, deg, være noe du ikke visste jeg kunne være, prøve meg på noe nytt, noe en fremmed ikke ville avslørt som et fånyttig forsøk? Hvorfor kan du ikke være som en fremmed, så jeg kan finne meg opp på nytt, se om det går, uten å bli avslørt før jeg har forsøkt? Og samtidig; ingenting er som å bli gjenkjent, husket og sett av en som kjenner en.

Hvem er jeg uten deg? Trenger du meg? Har du et ansiktsuttrykk jeg aldri får se? Hvem er du når jeg ikke er der?

Teksten este. Vi satt med timesvis av improviserte dialoger. Mye prat. Gode kollegaer kom og hørte på teksten. Vi måtte krympe den. Destillere. Og nye dialoger ble lagt til. Som i byer der det bygges nytt side om side med det gamle, så ruinene vises. I Roma er det fint. For stykket vårt ble det helt nødvendig, under mottoet: Alt vi stryker blir ikke borte, noe av det legger seg som undertekst. Vi fikk en skråscene som ligner en skrent. De gode kollegaene har kommet igjen og igjen og sett og hørt. Vi har formet og omformet teksten helt fram til siste prøvedag. Den kunne ikke blitt til i et lukket rom.

Juli og Ane derimot trekkes umerkelig inn i et tett mørke og får lyst til å utslette den andre for å knuse VI’iet og gjenerobre seg selv. Langt fra ”Happy, happy love.”

Happy Happy Love har premiere på Brageteatret 8. juni 2013. For mer info og billetter:

Trailer til forestillingen

Treverket består av skuespillerne Hanne Skille Reitan og Ine Marie Wilmann, og forfatter Hanne Ramsdal
Fotograf: Cecilie Semec

     
aid=2902