dramatikkens hus

Arkiv

Barneteatret mellom teori og praksis

Tekst og foto Chris Erichsen

rss Bookmark and Share


SceSam ble til etter initiativ fra Dramatikkens hus. Nylig hadde de sitt første symposium om interaktive dramaturgier i scenekunst for barn.

 


En av de tingene jeg tror Dramatikkens hus vil bli målt på er evnen til å være en arena for møter mellom teori og praksis. Men å få til det er lettere i teorien enn i praksisen. Jeg har vært på flere konferanser og symposier hvor nettopp dette har vært hensikten, men hvor de to verdnene aldri møttes. Derfor var det oppløftende å være tilstede ved et arrangement hvor de enkelte bestanddelene var deler av en helhetlig dramaturgi. Hvor de teoretiske innslagene faktisk forholdt seg til de mer dokumentariske og vice versa.

Da Dramatikkens hus var i sin spede begynnelse utgikk det en mengde initiativer fra den daværende kunstneriske ledelsen. SceSam er et resultat av det og fikk sin første samlete offentlige presentasjon ved et symposium på huset 1. mars.

Interaktive dramaturgier
SceSam, med undertittel ”Interaktive dramaturgier i scenekunst for barn”, er et svar på ropet etter mer utvikling i det spesifikke feltet scenekunst for barn. Det er et ”kunstnerisk utviklings- og forskningsprosjekt som har til hensikt å åpne dører og å skape konkrete møter mellom kunstnerisk praksis og teoretisk forskning innen feltet scenekunst for barn mellom 3 og 9 år”.

Et svært ambisiøst mål. Men det er nødvendig i et felt som lever på utsiden av det som ”egentlig” foregår i norsk scenekunst. SceSam ser så langt ut til å operere, i likhet med for eksempel Propellen, litt etter et geriljaprinsipp hvor midlene og initiativene kanaliseres der hvor det er åpninger og muligheter, i stedet for til fasttømrete gjenkjennelige prosjekter og institusjoner.

Gode krefter
Foruten Dramatikkens Hus har SceSam alliert seg med en rekke gode krefter som inkluderer Assitej Norge, (”Association Internationale du Theatre pour I’Enfance et la Jeunesse”),  Propellen Teater, Norsk Skuespillersenter, samt Kulturrådets satsing ”Kunstløftet”, som støtter prosjektet økonomisk.

Ved åpningen spurte da også prosjektleder Lisa Nagel Kunstløftets Rolf Engelsen om han har merket noen endring i søkermassen etter at SceSam kom på banen med sitt fokus på deltakelse, relasjon og interaktivitet. I sitt svar på dette var Engelsen forbilledlig uklar. Han var derimot tindrende klar på at interaktivitet ikke er noe kriterium for å kunne søke om støtte fra Kunstløftet: –  Man kan godt gi faen i relasjon, sa han. – Det er det kunstneriske som er interessant for oss, uavhengig av hvilken merkelapp man setter på det.

En viss usikker humring syntes å spre seg i salen etter Engelsens svar.

”Kunst skaper alltid forbindelser” sto som et motto for kunst-og performanceteoretiker Boel Christensen-Scheels gjennomgang av noen historiske forutsetninger for den interaktive scenekunsten, her spesiellt performancefeltet. Her paraderte de store figurene forbi på lerretet: Fra Marinetti og Majakovskij til John Cage, Felix Gonzalez-Torres og Ann Liv Young. Alle sammen kunstnere som beveget og beveger seg i det vanskelige forholdet mellom involvering og konfrontasjon, og betrakter og deltakerrollen, noe som er et hovedtema i Christensen-Scheels forskning. Høyaktuelle problemstillinger i kunstneriske sammenhenger som involverer barn.

Røtter i performance
Sara Topsøe Jensen fra det danske kompaniet Carte Blanche (må ikke forveksles med et norsk kompani med samme navn) vokste så å si fysisk ut av Boel Christensen Scheels historisk-teoretiske gjennomgang. Hun har sine røtter i performancekunsten og har dermed ikke den bindingen til tekst og lineær dramaturgi som mange andre skapere av barneteater har.
–  Halvparten av meg er opptatt av rom, den andre halvparten av det performative, sa hun. – Barn har en egen evne til å ta til seg det abstrakte. De forventer seg ikke noe annet enn det de ser.

Med denne enkle inngangen viste hun dokumentasjoner av noen av Carte Blanche sine produksjoner, som selvfølgelig ikke kan måle seg med den fysiske forestillingen. Men Topsøe-Jensen klarte å synliggjøre kraften i et uttrykk som ikke bekymrer seg for det narrative og logiske og som veksler mellom det koreograferte og barnas spontane deltakelse. Forestillingene henvender seg til hele sanseapparatet, noe hun har med seg fra bl.a. den kolombianske regissøren Enrique Vargas og hans ”sansenes dramaturgi”, hvor for eksempel aktiv bruk av mørket er et tilbakevendende element.

Der performancekunsten syntes å være selve utgangspunktet for både Boel Christensen Scheel og Sara Topsøe-Jensen, tar Lise Hovik, ifølge eget utsagn, sats i det mer klassiske, fortellende teatret.

Tenker tradisjonelt
–  Jeg tenker tradisjonelt, sa hun. Hovik er dramapedagog og jobber med en doktorgradsavhandling om teater for de aller minste. Prosjektet hennes, ”Du skal få høre fuglesang” med hennes kompani Teater Fot, var et av SceSams aller første, gjort i fjor høst på Trøndelag Teater. Tre forskjellige fuglearter, spurv, nattergal og hakkespett, befolket hver sin forestilling for hver sin aldersmessige målgruppe. Henholdsvis fra 0 til 2, 3 til 5 og 6 til 9 år. I motsetning til danske Carte Blanche går altså Lise Hovik bevisst inn for å tilpasse uttrykket til klart definerte målgrupper.

Men Lise Hovik tenker nok ikke så tradisjonellt som hun vil ha det til. I hvert fall ikke slik det så ut på de videoopptakene hun viste, som jeg ikke syntes vitnet om et plagsomt ”tradisjonellt” uttrykk, slik vi er vant til at barn blir møtt fra en scene. I likhet med Carte Blanche var det lagt stor vekt på rommet, det fysiske skuespillerarbeidet og deltakelsen fra barna, noe som nærmest med naturnødvendighet tvinger fram improvisasjon og et brudd med det lineære og narrative. Og musikken var et nummer for seg, framført på scenen, i ånden etter 60-tallets avantgardistiske barnemusikk slik vi hørte den i bl.a. den absurde dukketeaterserien Pompel og Pilt.

Tradisjonelt tenkt eller ikke: Videodokumentasjonen vitnet om vilje til å bruke fantasien. Men Hovik er skuffet over responsen fra Trøndelag Teater: –  Jeg er skuffet over mangelen på kunstneriske samtaler med teatret og jeg synes det er forunderlig at det er så lite av den slags teater på institusjonene. For det første er det ikke dyrt, de får tre forestillinger for prisen av en. For det andre er det ikke vanskelig, man må bare vite litt om barna. For det tredje viser de utsolgte forestillingene at det er behov for det. – Resultatene? Tja, vi får se om to-tre år om noe av dette har sklidd inn, avsluttet hun.

Artlab
Tale Næss beveger seg høyt og lavt i scenekunstlandskapet. Nå er hun nytilsatt dramaturg ved Hålogaland Teater og har der kastet seg ut i teatrets stuntbaserte laboratorieprosjekt ”Artlab” som gjøres i samarbeid med Tromsøs uavhengige teaternettverk RadArt og Ferske Scener. Under mottoet ”Teatret er for mye seg selv nok” viste Næss og regissør Katrine Eponine Strøm fra Lille Hålogaland Teater bilder fra laboratoriets del 2. En forestilling om avskjed, et hyppig fenomen i barns verden. Etter forutgående samtaler med en gruppe barnehagebarn ble forestillingen skapt på stedet, i form av et vandreteater i Tromsøs gamle brannstasjon. I to timer gikk det en jevn strøm av barn og voksne mellom de ulike postene i et bygningslandskap med lange tradisjoner i Tromsøs bybilde.

Kjernen i dette symposiet lå i skjæringspunktet mellom Sara Topsøe Jensens ”Ut av boksen”-tenkemåte og fornektelse av alt som smaker av pedagogikk og Lise Hoviks selverklært ”tradisjonelle” og målgrupperetta måte å jobbe på. Det interessante var imidlertid at de respektive resultatene av disse to forskjellige tilnærmingene lå nærmere hverandre enn teoriene kunne tyde på. Med et viktig forbehold: Alt vi fikk se var videodokumentasjoner av noe som strengt tatt kun kan oppleves i levende live.

 

     
aid=2723