dramatikkens hus

Arkiv

Siri Senje og Line Rosvoll

rss Bookmark and Share


Siri Senje og Line Rosvoll startet i sine stillinger som utviklingskonsulenter på Dramatikkens hus 1. januar i år. Marit Solbu fikk sneket seg til en prat med dem i deres travle utviklingshverdag for å få en oppdateringsstatus.

Marit: Dere kommer begge fra aktive og mangfoldige frilans-karrièrer. Hvorfor valgte dere å komme til Dramatikkens hus?

Line: Da døren åpnet seg, var det ikke mulig å la være å gå inn. Oppdraget var uimotståelig. Alt jeg har beskjeftiget meg med etter endt regiutdannelse har direkte relevans til – og berører de ansvarsområder, oppgaver og utfordringer denne stillingen byr på. Jeg sa fra meg flere spennende regi-oppgaver for å kunne si ja til Dramatikkens hus. Noen av disse er fremdeles med meg som en slags lavmælt kjærlighetssorg. Det er forunderlig hvor mye arbeid, omsorg  og dedikasjon som er knyttet til kunstneriske allianser og arbeidsprosesser. Nå er det viktig for meg å kunne ta med meg all min teatererfaring ut av prøverommet og inn i utviklingsavdelingen på Dramatikkens hus.

Det siste året har jeg deltatt i «Kunstens kvinner», et eksklusivt lederutviklingsprogram som har gitt meg ny innsikt i ledelse av kunstneriske prosesser. Det er både utfordrende og givende å påta seg mer overordnet ansvar. Tilretteleggelse av prosesser i andres kunstnerskap er noe annet enn det jeg har fokusert på hittil, men jeg kan vanskelig tenke meg en mer utfordrende oppgave akkurat nå. Dramatikkens hus skal forvalte intellektuell og emosjonell kapital. Forfatterne, dramatikerne, dikterne eller tekstprodusentene (kjært barn har mange navn …) skal kunne komme til Dramatikkens hus med lange tanker. Det er vår oppgave å lytte, vurdere og omsette til praktisk handling.

 

 

«Det er forunderlig hvor mye arbeid, omsorg og dedikasjon som er knyttet til kunstneriske allianser og arbeidsprosesser.»

Siri: En del av helheten var også det å få samarbeide med Line igjen. Vi har en usedvanlig god arbeidskjemi og utfyller hverandre. For femten år siden var vi sammen om å utvikle Norsk Dramatikkfestival – der gikk det også fort i svingene. Vi er vel begge litt sånn Bjørnsonske naturer – «fred er ei det beste, men at man noe vil!» Nå har vi havnet midt i en heftig brytningstid på Dramatikkens hus; stedet skal formes her og nå. Uimotståelig å få være med på, som Line sier. Vi tilhører nok begge den gruppen mennesker som elsker selve byggefasen i nye prosjekter, å få være med der det initieres og skapes, fra bunnen av. På Dramatikkens hus er det nå bygget en solid grunnmur av forrige kunstneriske ledelse. Stedet har fått et kunstnerisk løft, det har fått større midler, men det har også fått prestisje og status – ja, de ordene teller, enten vi vil eller ei – i stor grad gjennom det arbeidet Kai Johnsen og Jon Tombre har nedlagt. Videre kan jeg vel si at finnes en tid for alt, også i et arbeidsliv. Jeg har vært kunststipendiat i filmdiktning ved Filmskolen i tre år, mer eller mindre alene med min egen, personlige stemme. Nå søker jeg et arbeidsfellesskap og gleder meg til å  ha kolleger, til å tilrettelegge for andre, til å være en del av et større hele.

Marit: Hvordan har møtet med huset vært denne første måneden på jobb?

Siri: Vi kan jo kalle det et kreativt kaos. Funksjonene vi nå fyller har ikke vært fylt på flere måneder. Det foreligger, mildt sagt, et etterslep. I tillegg er en rekke prosjekter inne på huset, og vi har hendene fulle med å sette oss inn i dem. Etter å ha syslet i dagevis med «arvede» prosjekter, våknet jeg opp en dag og innså at det var på tide å ta et byks fremover og begynne å initiere egne idéer og prosjekter. Da var det som om frisk luft strømmet inn i rommet.

Line: Å vinne eierskap til forrige regimes prosjekter og produksjoner er en utfordring i alle overgangsfaser ved kunstinstitusjoner. Det ligger selvfølgelig kunstneriske føringer i den delen av repertoaret som er programmert av tidligere leder. Akkurat nå har vi rundt 80 søknader og prosjekter til behandling. Det gjelder å skynde seg sakte og ta riktige valg. Vi er i dialog med teaterledere, institusjoner og frigrupper. Det er ikke et kjedelig sekund.

Marit: Hvorfor behøver vi et Dramatikkens hus?

Siri: Her i Norge har vi mange teatre – men ingen av teatrene har en egen utviklingsavdeling for ny dramatikk og scenetekst.  Flere andre steder, for eksempel i USA, der jeg fikk min «teateroppdragelse,» finnes utviklingsavdelinger som integrerte deler av teaterhusene, med egen stab. At ny dramatikk skrives og utvikles ved produserende teaterhus er altså mer av en selvfølge. Her i Norge har vi ikke den tradisjonen. Det kan man godt være misfornøyd med – men i stedet har vi fått et unikt kompetanse- og utviklingssenter for scenetekst. Bonusen er at vi får de samme funksjonene, men på en mer spennende måte fordi institusjoner, grupper og enkeltkunstnere kan slå sin kompetanse sammen og dele den her. Det blir egentlig både morsommere og mer mulighetsrikt enn om hvert teater hadde sin egen utviklingsavdeling. Dette er faktisk en virksomhetsidé som minner litt om Dramatikkfestivalen i dens opprinnelige form, som var et samarbeidsprosjekt mellom teatrene. Folk kom fra hele landet med fly og tog. For meg er det en link mellom disse to prosjektenes tankegang. Men prosjektet Dramatikkens hus er på et helt annet nivå ressursmessig, har et bredere nedslagsfelt og en annen kontinuitet. Vi skal ikke bare gi støtte til tekstutvikling for alle som lager teater i Norge, men også drive med talentutvikling og faglig utveksling, være en møteplass – et sted hvor det fødes og klekkes ut ideer. Mye hardt arbeid, mange fruktbare tilfeldigheter og en god del tankedugnad har gjort at dette stedet nå finnes.

Line: Det tar tid å skrive og det tar tid å dyrke fram et forfatterskap. Teaterhusene må ha høy produksjonstakt og fokus på resultat. Det er ikke alltid rom for lange tanker eller lavmælte stemmer. Jeg kommer fra Det Norske Teatret som har landets største dramaturgiat. Der jobbes det definitivt med utvikling av tekst. Men nåløyet er trangt og konkurransen er stor. Det meste av tekstutviklingen foregår med manuskripter og konsepter som allerede er antatt og skal på repertoaret. Manuskripter som er uferdige kommer sjelden igjennom. Lesing og konsulentuttalelser er vanligste form for tilbakemelding. Scenisk arbeid og utprøving med skuespillere, dramaturg og/eller regissør skjer sjeldent.

Mens vi sitter her og snakker, har forfatter Erik Fauske prøver inne i Hallen. Han har med seg to skuespillere i en uke, i et verksted han har gitt navnet «Famlande impro». Den tittelen sier alt.
Dramatikkens hus kan gi rom og tid til utprøving, undersøkelse og fordypning. Deler av dette arbeidet kan vises, men det egentlige resultatet vil synliggjøre seg langt senere. Kanskje i Fauskes neste scenetekst, kanskje ikke før om flere år?

Marit: Vi har fått flere henvendelser fra scenekunstmiljøer i våre naboland som ønsker å etablere en liknende virksomhet som Dramatikkens hus. Hva tenker dere om det? Hvorfor denne interessen?

Siri: Jeg vet jo ikke så mye om hvordan det er organisert i Sverige eller Danmark, men i motsetning til oss, har de jo hatt en dramatikerutdanning i årevis. Det utgjør jo en veldig stor forskjell. Den norske filmskolen, som har en filmmanuslinje, ble opprettet først for 16 år siden; da hadde andre europeiske land hadde hatt filmskoler i flere tiår. Virkningen på filmbransjen, og ikke minst manuskriptarbeidet der, har vært skjellsettende. Frem til 2012 har vi, utrolig nok, heller ikke hatt noen utdanning for scenetekst i Norge. I år 2000 hadde vi 2 årig pilotprosjekt for 3 dramatikere som faktisk kastet av seg 100%, i og med at samtlige tre deltakere er aktive dramatikere i dag. I 2013 får vi endelig en utdanning på KhiO, og vi håper på et levende samspill med det profesjonelle miljøet ved Dramatikkens hus. Vi er lykkelig utstyrt med en egen scene som alltid vil befinne seg i et skjæringspunkt mellom det produserende, initierende og konseptualiserende forarbeidet. Skriver man for fremføring, skriver man ord som skal bli til kjøtt. På Dramatikkens hus skal vi ikke produsere teater, men vi skal heller ikke bare la forfattere sitte og skrive på hvert sitt kontor. Jeg tror det er vanskelig å få til denne typen skreddersøm, sammen med rask bevegelse i forhold til prosjekter, på et institusjonsteater, midt i produksjonshjulet som ruller og går.

«Det forfatteren gjør i teatret er å levere noe som skal diktes ferdig på en scene. Fordi prosessene er så komplekse, er dette laboratoriet så viktig og unikt.»

Line: De andre nordiske landene har dessuten en god stund hatt forskjellige dramaturgutdanninger. Det mangler vi i Norge, men mange kompetente fagmennesker kommer hjem fra våre naboland. Vi har et sterkt ønske om å drive med talentutvikling, ikke bare for forfattere, men også for dialogpartnerne deres. En dramaturg har en genuin, kunstnerisk rolle i et prosjekt. Vi vil bygge og videreutvikle et levende dramaturgmiljø av frilansere her på huset. Vi ønsker oss et kollegium som kan utveksle faglige impulser og føre en kontinuerlig, kreativ dialog.

Marit: Dramatikkens hus er et utviklingssenter for ny scenekunst, men hvorfor er det behov for å utvikle?

Siri: Det er et veldig interessant spørsmål, som jeg blant annet syslet med i forskningen min på filmmanuskriptet som diktverk. Både teater og film bruker jo utviklingsbegrepet i forbindelse med tekst, noe man sjelden gjør i andre fiksjonstekstsjangere. Men forlagshusene driver faktisk også med utvikling. Gode forlag har gode redaktører og konsulenter som satser på og jobber med forfatterne sine. Og det er ingen tvil om at mange forfatterskap i Norge har vært under kyndig utvikling i regi av forlagene. Det har vært viktige forlagsfolk i Norge som har båret frem forfatterskap. I vår sjanger – teatret – er det mye mer komplekst. En romanforfatter skal jo produsere en tekst som er ferdig mellom sine permer. Våre forfattere skal produsere tekst som representerer noe som ikke er ennå. Vi skriver for komplekse sammenhenger fordi det vi skriver skal fremføres; det skal bli kropper, bevegelse, lys, farger, stemmer, lyder. Utviklingsprosessene er lengre her enn i prosalitteraturen fordi våre kunstsjangere er komplekse, kollaborative former satt sammen av en rekke kunstneriske funksjoner. Det forfatteren gjør i teatret er å levere noe som skal diktes ferdig på en scene. Fordi prosessene er så komplekse, er dette laboratoriet så viktig og unikt.

Marit: Hva kan dere tilføre Dramatikkens hus?

Siri: Sammen sitter vi på en bred erfaring. Vi har samarbeidet med veldig mange forfattere. Vi har arbeidet mye med seleksjon og talentforvaltning. Vi har begge regissert mange og store teaterproduksjoner. Jeg har skrevet for teater, TV og film og arbeidet bredt som dramaturg og foreleser. Dessuten har vi begge sterke nettverk i teater-og filmbransjen. Alt jeg har gjort i mitt arbeidsliv så langt har på en måte forberedt meg på å innta akkurat den spesielle nisjen denne stillingen står i. Det er ekstremt spennende å få lov å komme inn her med all denne erfaringen og samtidig fortsatt være nysgjerrig og sulten. Dramatikkens hus er nytt og ikke ferdig formet. Grunnoppdraget er å være kloke portvoktere for disse pengene og forvaltere av dramatisk skrivetalent. Men så har vi et unikt og særpreget hus. Hva skal stedet være? Hvordan kan vi skape en fertil grobunnsjord? Det er de spørsmålene som skal styre vårt virke i tiden fremover.

Line: Jeg slutter meg til Siri.

«Vi har et sterkt ønske om å drive med talentutvikling, ikke bare for forfattere, men også for dialogpartnerne deres. En dramaturg har engenuin, kunstnerisk rolle i et prosjekt.»

 

     
aid=2714