dramatikkens hus

Arkiv

Scenetekstudanningen

av Gry Ulfeng

rss Bookmark and Share

Høsten 2013 starter tre til fire studenter på scenetekstlinjen på masterstudiet i teater ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Gry Ulfeng har intervjuet programansvarlig Øystein Stene og professorene Tore Vagn Lid og Jesper Halle som har ansvar for den nye scenetekstutdanningen ved KHiO.


Masterstudiet vil ha fire linjer som tilbyr hver sin faglige fordypning: Skuespillerfag, regi, scenografi og scenetekst. Studiet skal utvikle teaterkunstnere som kan flytte fagenes grenser, bringe inn nye perspektiver og strekke seg mot utfordrende kunstneriske uttrykk. Linjen for scenetekst vil være den første permanente dramatikerutdanningen i Norge. Den ligner på «To-årig pilotprosjekt for tre dramatikere», et prosjekt, som var et samarbeid mellom Teaterhøgskolen, Det Åpne Teatret, Nationaltheatret og Det Norske Teatret 2001-2003.

Stene mener tidligere erfaringer fra å skape scenetekst i skjæringspunktet mellom forskjellige fagfunksjoner har vært nyttige for å gi retning til scenetekstutdanningen. Pilotprosjektet var til forskjell fra scenetekstutdanningen et bachelor-emne forankret utenfor en utdanningsinstitusjon. Fellestrekk er at dramatikerne på KHiO skal skape tekster innenfor profesjonelle teatre i samarbeid med dramaturger, regissører, komponister, scenografer og andre kunstnere. På pilotprosjektet var det ukentlig to praktiske verksteder på Det Åpne Teater parallelt med at dramatikerne hospiterte på Teaterhøgskolen. Samarbeid mellom linjene på masterstudiet om å knytte scenekunstnere fra praksisfeltet til utdanningene er prioritert høyt av KHiO. Professorer og kunstnere som inviteres til utdanningen skal linjene dele. Ambisjonen er at de nye samarbeidskonstellasjoner kan gi muligheter for nye formuttrykk gjennom nye arbeidsprosesser. Det er også etablert samarbeid med de teatervitenskapelige fagmiljøene og scenekunstutdanninger i andre land. Hensikten med studiet er å utdanne dramatikere som kan virke på høyeste internasjonale nivå. Den individuelle tilnærmingen til hver student vil være hovedstrategien for å bryte ned dramatenkningen på autopilot og gjøre scenetekstutviklerne bevisst hvor disse føringene kommer fra. Parallelt med denne ideologiske nedbrytningen, vil utsetting for ulike praksisprosesser stimulere til forløsning av kreative potensial. Undervisningen skal tilpasses den enkeltes utgangspunkt for å foredle hver kandidat sin kunstneriske egenart. At utdanningen kun skal ha tre til fire studenter gjør denne modellen mulig. At de får et godt tilfang av kandidater som søker, er en forutsetning for å lykkes.

Det er selvsagt for Vagn Lid at en dramatiker ikke skal ekskluderes fra et kurs i f. eks. lys. En komponist kan være like relevant mentor som en regissør. Betraktes norsk scenekunst i forhold til internasjonal scenekunst er det vesentlig å bidra til å sprenge teater som reproduksjon, og å tilføre større bevissthet om dramaturgi og klang, sier Vagn Lid.

Halle vil inspirere dramatikerne til å lage tekster ut fra god orientering innenfor samtidens scenekunstuttrykk, og samtidig slåss for de litterære sidene ved dramatikken. Han er opptatt av scenetekster som har autonomi og som samtidig skaper rom for ulik fortolkning. Stene understreker at det er viktigere hva scenetekst kan være enn å ta utgangspunkt i spesifikke produksjonsformer, og dramatiske og scenekunstneriske tradisjoner.

Med sikte på eksperimentering og utforskning av scenetekst, vil mye av studentenes praksis realiseres på tvers av avdelingene internt ved KHiO.

Kan plassering av scenetekstutdanning innenfor KHiO medføre reproduksjon av stil og forsterke allerede etablerte uttrykksformer?

Stene og Vagn Lid anerkjenner problemstillingen, men ser ingen reell fare. De nye kunstneriske måter å jobbe på og de nye pedagogiske metodene vil stimulere til nyskapning. Halle mener at en måte å møte problemstillingen på, er at dramatikerne utsettes for forskjellige skriveprosesser, og gjennom ulike prosjekter skal inngå i praksisarbeid ute i institusjonsteatrene og i det frie scenekunstfeltet. De tre er enige om at de skal se norsk og spesielt internasjonal scenekunst og lese dramatikk sammen med studentene for deretter å diskutere med dem.

Halle: Det oppøver estetisk dømmekraft, estetiske begreper og bevissthet om grunnlaget for eget arbeid, men de estetiske spørsmål er prinsipielt en uavsluttet diskusjon.

Halles motivasjon for å søke professoratet er at han finner det fascinerende og inspirerende å forløse andres dramatiske og individuelle potensial. Det andre er at KHiO er den ultimate forankringen for scenetekstutdanning fordi de utøvende scenekunstutdannelsene ligger der. Motivasjon og bakgrunn for at Vagn Lid søkte professoratet trakk han opp i artikkelen «Teaterteksten i kampsonen» allerede i 2006. Hovedpoenget var at dramateksten og dramatikerforståelsen må utfordres, perspektiveres og utvides, og at det også kan og bør gjøres i form av en formell utdanning.

Vagn Lid: Studentene må eksponeres for de innovasjonene som er gjort i teatret. Bare slik kan man så godt som mulig vise hva scenetekst har vært, kan være og – ikke minst – kan bli.

Hvordan vekte mellom praksis og undervisning i scenekunstens historiske former og teorier?

Det legges til grunn for masterutdanningen at kandidatene man tar opp har relevante forkunnskaper om dramatikk og teaterhistorie enten gjennom kunstneriske praksiser eller historisk-filosofisk utdanning.

Vagn Lid og Stene: Det er ingen motsetninger mellom refleksiv kunnskap, teori og praktisk arbeid. Fatzer-materialet til Brecht, som Vagn Lid nylig utviklet scenisk, er et godt eksempel.

Vektingen mellom scenekunstens historiske og samtidige former i undervisningen, vil tilpasses de aktuelle studentenes bakgrunnskunnskaper og kunstneriske ståsted.

Stene: Studiet vil designes i dialog med studentene og det eksisterende scenekunstfelt. En master er også forberedelse til forskningsvirksomhet. Det betyr at utdanningen må bidra til å utvikle nye måter å jobbe på, for å bevege og utvide scenekunsten.

Vagn Lid: Med disse ambisjonene kan en dramatikerutdanning aldri være en profesjonsutdanning. Det ville i så fall forutsette å forstå dramatikk ut i fra bestemte modeller for skriving.

Halle synes ikke undervisning i historisk kunnskap er det vesentligste, og understreker at teoriundervisningen her må knyttes tett til den kunstneriske praksisen og skje i samspill med den.

Vil utdanningen ha utgangspunkt i et bestemt teaterbegrep, eller tekstbegrep, f. eks. det åpne tekstbegrepet?

Halle: Selv om det finnes et postdramatisk teater dukker det hele tiden opp mer tradisjonelle dramatikerstemmer som har relevans. Noen norske eksempler er Fosse, Lygre, og Tryti Vennerød. Én vil kanskje bare jobbe likestilt, én annen vil kanskje ønske en mer tradisjonell dramatikerrolle. Begge to må prøve begge typer prosesser i å finne sin egen vei. Jeg sikter etter å forløse språklig kraft og å åpne tekster for fortolkning.

Hva er det som gjør at man kan skille ut hva som preger de tekstene som egner seg for teatret?

Halle: Det kan ikke skje ut fra et ferdig begrepsapparat. For den skrivende kan det være en fordel å være tett på teateret, mange sterke dramatikere har vært det. Jeg tror at den kvaliteten dramatikeren bidrar med i hovedsak handler om intuitivt å forstå noe grunnleggende. Evnen kan så klart oppøves, men ansatsen til forståelsen er innbygget i en selv.

Bruker du ikke et bestemt teaterbegrep når du forutsetter en grunnleggende forståelse av teater finnes som intuitiv og a-historisk størrelse?

Halle: Kanskje. Det er i så fall ganske vidt. Det viktige er å ha en bevissthet om at man jobber ut i fra bestemte forståelser, begreper eller former, så det blir et rom for å problematisere det.

Dramatikerintuisjonen for meg handler om å forstå at ord i en scenisk sammenheng har en dobbelthet. Jeg mener denne sensitive forståelsen av hva som gir liv til scenetekst, og hva som ikke gjør det, ikke behøver å bety at du er god til å skrive dialoger eller plassere vendepunkter.

Vagn Lid: Jeg vil forsøke å problematisere og komme bak standardiserte oppfattelser av «Den gode historien», samt begrepet  om «the well-made-play», som blir førende for mange i og med dets allestedsnærværende gjennom populærkulturens underholdningsindustri. Fordi teaterteksten allerede står i kampsonen, er ikke dette vanskelig lenger. Det er aksept for at det er nødvendig å tenke åpent om scenetekst.Vagn Lid er forbi det han kaller den heroiske postmodernismen. Han er regissøren som veksler fra dag til dag mellom å skrive scenisk tekst i ren dialog som klanguttrykk, teori eller dokumentarisk materiale. Det er også en måte å definere scenetekstutvikleren i autør-rollen. Autør-rollen spenner fra den performative, til å skape sceneteksten alene.

Vagn Lid: Jeg har et så åpent tekstbegrep at jeg heller ikke har noe problem med av og til å «lukke det», dvs. å ty til mer klassiske strategier for dramatisk skriving og oppsett. Det vil hele tide være et spørsmål om dramaturgisk funksjon.

Stene: Peter Szondi slo allerede på 50-tallet fast at dramatikken ikke lenger er en ahistorisk og tidløs størrelse med karakterer som handler og har avgrensbare mål. Dramatikken havnet i politikken, individualismen og samtidens vold. Jeg tror vi fremdeles jobber med å finne ut hva konsekvensene av det er.

De tre er enige om at utdanningen ikke skal ta utgangspunkt i bestemte modeller for skriving, snarere en pragmatisk innstilling til scenekunst.

Stene: Vi må verbalisere og flytte de nedfelte og ubevisste forestillingene om hva som er en god og anvendbar dramatisk tekst.

Utdanningen må også ha en åpenhet for hva som skjer i de øvrige kunstartene. Jeg ønsker også gjerne å rekruttere kandidater fra andre felt, som arkitektur, billedkunst og så videre. Dramatikerstudentene skal orienteres i scenetekstens uttrykk internasjonalt. Det er vesentlig å bevisstgjøre om ulike teaterbegrep og estetiske formtradisjoner. Gjestelærerne er dristig valgt for å tilføre disse kunnskapene. Dette handler om å utvikle evnene til å erfare scenekunst og til å trene forestillingsevnen. Å oppøve denne forutsetter i praksis å eksponeres for scenekunstens spesifikke måter å forme rom-kropp-lyd- i skjæringspunktet mellom sann tid og fiksjonstid. Det viktigste bidraget fra Vagn Lid er nettopp å utvikle dette erfaringsgrunnlag, mener han. Vagn Lid hevder brorparten av kvalitativ tekst utviklet i, for og med teatret er skapt av mennesker som har arbeidet på denne måten. Det vil si at sceneteksten utformes i et konkret dramaturgisk spenningsfelt. For å oppnå dette er den pedagogiske tilnærmingen, tilføyer Stene, å erfare scenekunst sammen med studentene for så å diskutere den i fellesskap.

Hvorvidt de kommende dramatikerne vil jobbe klassisk alene å skrive tekst, eller med sosial intervensjon gjennom performative strategier er altså åpent?

Stene: I et postdramatisk landskap er vi så klart åpne for at det som sies på scenen er skapt i et felleskap, eller til og med der og da på scenen. Det er mye ugjort i forhold til begrepsavklaring og å forstå hva det innebærer for scenetekst-utvikleren å tilrettelegge for skapende prosesser. Jeg er veldig opptatt av at scenekunstfeltet og teorien er fattig på språk om disse prosessene, vi har enda ikke utviklet god nok pedagogikk og metodikk for å lære av hverandre her.

Hvordan vil dere motvirke at dramatikerne ubevisst og eksplisitt i møte med norsk teatervirkelighet styres av spesielle teaterbegrep som er førende for majoriteten av norsk scenekunst?

Vagn Lid: Det handler om å forberede studentene til å makte å gjennomføre overskridelser mellom sosiologien og estetikken i møte med betingelsene for produksjon i scenekunstfeltet. De sterke dramatikerstemmene, med formvilje og håndverkets presisjon, må være forberedt og ha redskap til å fungere i de klare strukturene. De er i bevegelse, men har sine veldig sterkt nedfelte premisser som kan oppleves som begrensninger. Er man bevisst dem, kan de bli muligheter. De kunstneriske eksperimentene studentene vil utsettes for skal derfor ikke bare måtte lykkes, men også kunne mislykkes, alt etter formålet med den praktiske prosessen. Å bli kjent med vilkårene for realisering i institusjonen og det frie feltet er en vesentlig del av utdannelsen for det skrivende mennesket. Mål for alle tre er at de kommende dramatikerne må kjenne til scenekunstens tradisjon for å være tekstfremmed. I tillegg er den hierarkiske organisasjonsstrukturen vel så viktig som den flate arbeidsstrukturen som kjennetegner scenekunst med likestilt dramaturgi.

Halle: Jeg tenker vi skal ha en åpenhet for alle ulike kreative skriveprosesser. Jeg vil sikte mot at de kommende dramatikerne fra KHIO ikke forteller historier på tradisjonelle måter, men at de forteller historier, at de finner opp nye måter å forløse det som skiller scenekunsten fra andre fortellermedier, og bruker det som gjør scenekunsten sterkest.

Er det noe bestemt norsk scenekunstfelt kjennetegnes av?

Vagn Lid: Stor produktiv uro.

Stene: Vi står i en brytningstid hva gjelder struktur og måter å jobbe på. Jeg tror vi står overfor redefinering av hva slags scenekunst som oppleves adekvat og relevant.

Lid skyter inn at det er vesentlig også å problematisere standardiserte forestillinger om tysk regiteater, slik at man unngår hangen til å fetisjere enkeltimpulser, noe som generelt ofte preger et norsk scenekunstfelt.

Halle: Norsk teater har i dag mer samarbeid mellom institusjonene og det frie scenekunstfeltet, og det er bra.

Er det noen bestemte kvaliteter i norsk scenekunst som burde utvikles?

Vagn Lid: Den produktive uroen trenger ikke nødvendigvis å lede fremover med himmelen i sikte. Muligheten for at scenekunsten går bakover, er høyst til stede. Den åpningen som har vært presset frem gjennom av mange faktorer over flere år, er ikke gitt at vandrer inn i evigheten. Det er mye som står på spill. Målet må være at denne scenetekstutdanningen kan bidra til å påvirke at den produktive uroen forløses i en sterk scenekunst relevant for fremtiden. Et avgjørende premiss for å lede dithen er historisk bevissthet. Det kan motvirke fetisjering og kopiering av form slik mye av postmodernismens resirkulering og adapsjon var preget av.

Halle: Institusjonenes dilemma er at de er så dyre og at økonomien har fått så stor betydning for valgene som tas. Trusselen for institusjonene er ikke å få fylt salene. Det frie feltet trues av å bli en egen subkultur som lukkes om seg selv. Det er synd når det kun når frem til et begrenset og bestemt publikum.

Vagn Lid: det er nødvendig å utvikle bevissthet om dramaturgi, tekst som klang eller som bilde. Teksten er her et landskap som også har andre strukturer enn de semantiske med sine undertekster. Hvis vi lykkes i å bevisstgjøre et slikt mangfold i tekstforståelsen, har utdanningen oppnådd mye. Dersom dette kan skje parallelt med utviklingen av egenart i norsk scenekunst, nærmer vi oss kanskje idealet.

Stene: Ja, dersom nye måter å forstå «norsk dramatikk» derigjennom også er forandret, er vi kommet et annet sted.

Tore Vagn Lid er regissør, forfatter og musiker. Lid er kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen. Han har skrevet og regissert en rekke forestillinger innenfor- og utenfor rammene av Tt-B, blant annet «Fatzer» (2012), «Almenrausch - En Radiohøring» (2011) og «Massnahme» (2008). Aktuell med sitt eget sosiologiske sørgespill «Kill them all!» på Nationaltheatret i 2013. Lid har doktorgrad fra Institut für angewandte Theaterwissenschaft i Giessen, og har publisert en rekke artikler og fagbøker blant annet innen feltene dramaturgi og teatersosiologi.

Øystein Stene er forfatter og regissør. Stene er utdannet litterarturviter og har utgitt tre romaner på Aschehoug forlag. Han har skrevet og regissert diverse filmer, sist spillefilmen «Bambieffekten» (på kino 2011), og utviklet teaterstykker som «Du er Knut» med teatergruppa «Asklepios Hane» (Black Box 2011). Stene har vært fast tilknyttet Teaterhøgskolen siden 2006.

Jesper Halle er dramatiker. Han har skrevet nærmere tretti dramatiske verker for teater, dukketeater, radioteater og TV, blant annet «Salme fra østfronten», «Jeg er vinden i trærne», «Lilleskogen», «24 Mislykte Nordmenn» og «Dagenes Lys». Han har også arbeidet med tekstutvikling som tekstdramaturg, og har undervist i dramatisk skriving.

     
aid=2597