dramatikkens hus

Arkiv

DramaTajik

av Ellen Engelstad

rss Bookmark and Share

Norges nye kulturminister vil fjerne mentale barrierer for å få teatret ut til nye grupper!


Aller først er det fristende å spørre: Trenger vi ny dramatikk med så mange gode klassikere som settes opp på stadig nye måter?
Vi trenger begge deler, vi trenger klassikerne og nytolkninger av dem så vi får sett dem med et nytt blikk, men vi trenger selvfølgelig også ny dramatikk som kanskje i større grad tar pulsen på nye, aktuelle temaer som klassikerne ikke var i stand til å utfordre, eller som ser klassikernes tema på en annen måte. Den nye dramatikken er med på utvikle kunsten, og det er jo utelukkende en positiv ting.

Hva tenker du om forholdet mellom institusjonene og det frie scenekunstfeltet?
Jeg mener at begge er viktige å styrke, institusjonene trenger man for at scenekunsten kan ha robuste levevilkår. Og man trenger gode scenekunstinstitusjoner over hele landet. Samtidig trenger vi det frie scenekunstfeltet som kan ha et annet blikk og litt andre måter å gjøre ting på. De kan være med på å utfordre institusjonene så de ikke blir for fastlåste, og de kan være med på å skape andre uttrykk, fordi de ikke er innenfor så faste rammer som det institusjonene er. Og det er alltid en dynamikk i dette, for av og til kan det være sånn at det frie feltet, eller enkelte aktører innenfor det frie feltet, har operert så lenge at de blir til institusjoner selv. Selv om de teknisk sett tilhører det frie feltet er de etablerte, og på sett og vis begynner de å oppføre seg som institusjonene – på godt og vondt. Jeg mener det er viktig at vi har et felt som hele tiden er såpass fritt og dynamisk at det ikke blir sugd opp av institusjonene, men opererer ved siden av dem, for vi trenger begge deler.

Du mener teatertrupper som har eksistert lenge?
For eksempel, og en del av dem samarbeider også med institusjoner og blir sugd inn i den tenkningen.

Og det er negativt?
Neida, det er bra med samarbeid, og vi trenger den dynamikken og det spillet mellom dem. Det er og bra med kontinuitet òg å utvikle strategier for det. Poenget mitt er at vi trenger de som er så frie at de er med på å utgjøre en enda større bredde.

Og da trenger man nyrekruttering?
Man trenger rekruttering, bredde og personligheter som ikke blir så rigide selv om de holder på lenge.

 

«Og jeg husker at jeg leste det intervjuet og tenkte: Kanskje det betyr at jeg også kan få det til. Det er noe med at det å lese sånne historier og høre om slikt er med på å fjerne de mentale barrierene og får fram at det også kan være en mulighet.»

 

Hvordan kan vi rekruttere?
For det første må feltet være interessert i nye stemmer, det må ikke bli for selvrekrutterende, men henvende seg bredt. Og så handler det om at flere skal tørre å tenke på dette som mulige karriereveier for seg. En ting som er viktig for meg, er at når man snakker om deltakelse i kunst- og kulturliv, enten som publikum eller utøver, så snakker man gjerne om praktiske utfordringer og de økonomiske barrierene, og det er kjempeviktig det, for all del. Men så er det også viktig med mentale barrierer, som at man ikke får idéen om å delta fordi man kommer fra et hjem der man vanligvis ikke gjør det. Og det er en barriere som er vanskeligere å se, vanskeligere å forske på og vanskelig å forsere fordi det ikke bare handler om å gjøre billettprisen 50 kroner billigere. Unge innvandrere i dag, min generasjon, søker seg til studier som medisin, juss og ingeniørfag. Veldig få velger kunstneriske utdanninger eller for eksempel journalistikk. Det handler om hvilken bagasje man har med seg hjemmefra og hvilke mentale barrierer man går rundt med.

Absolutt. Det minner meg om at Dramatikkens hus hadde en forestilling med en ung pakistansk rapper kalt «Lillebror», som klaget over at familien var så uinteressert i stykket han laget. Har du noen tanker om hvordan man kan rekruttere flere flerkulturelle nordmenn?
Ja, det handler egentlig bare om å begynne et sted, og så får man prøve og feile litt. Jeg kan jo ta et eksempel fra mitt eget liv. Da jeg var ung ville jeg bli journalist. Jeg har tatt journalistikkutdannelse, og husker veldig godt den dagen jeg leste i Dagbladet, jeg tror det var i 1999, om Noman Mubashir, som på det tidspunktet var Norges første og eneste nyhetsanker med flerkulturell bakgrunn. Det var på NRK Østlandssendingen, og i Dagbladet var det et tre siders intervju med ham, og bilder hvor han gjorde kule ting og sa at det var stas at han hadde fått det ansvaret. Jeg husker at jeg leste det intervjuet og tenkte: Kanskje det betyr at jeg også kan få det til. Å lese sånne historier er med på å fjerne de mentale barrierene og får fram at det også kan være en mulighet. Ved at man begynner et sted, og har for eksempel en rapper med bakgrunn fra Pakistan som står på scenen og gjør mye bra, så er det kanskje en gutt i salen som har kommet dit med klassen sin og som har pakistansk eller indisk bakgrunn, og som ser denne gutten og tenker: Jøss, kan jeg og gjøre det?  Da har de rekruttert en ny person bare ved å ha «Lillebror» på scenen.

Hva mener du er teatrets styrke som kunstform?
Styrken er nærheten til publikum, og umiddelbarheten. Den fysiske nærheten skaper lett en emosjonell nærhet til det stykket handler om.

Har du selv noen gode teateropplevelser du vil trekke fram?
Ja, nå i høst var jeg på Herborg Kråkeviks soloforestilling. Den var helt nydelig. Det er jo helt utrolig hva hun kan, hun kan jo spille så mange roller. Og så var jeg på «De dødes tjern» på Oslo Nye. Jeg leste boka da jeg gikk på ungdomsskolen, så det var kjekt å se teaterversjonen. Jeg synes alltid det er interessant når det er en bok som ligger til grunn for et teaterstykke; å se hvordan de greier å gjenskape den samme historien, men med andre elementer og fortolkninger enn det som lå til grunn i boka. I januar skal jeg se «Søstra mi» på Riksteateret, det gleder jeg meg veldig til. Det er Hannah Helseth som har skrevet det, og det er et høyaktuelt stykke, så det blir spennende.

Hva er hovedstyrken, og hva er hovedutfordringen til scenekunstfeltet i dag?
Hovedstyrken er at det blir skapt mye bra scenekunst i Norge i dag, og at det ligger et stort potensiale i det. Utfordringen tror jeg for vårt vedkomne er å få formidlingen bredt ut til hele landet. Vi kan som sagt være et geografisk krevende land, og jeg mener at man i tillegg til å alltid jobbe for høyest mulig kvalitet i det man lager, også må jobbe for å nå ut til et bredt publikum. At man klarer å invitere nye grupper til å komme inn handler og om mulighetene for formidling. Det ha vi gjort noe med: Vi har endret tilskuddsordningen for fri scenekunst slik at det kan bli gitt tilskudd til visninger av ferdige produksjoner, og så har vi har utvidet formidlingsordningen slik at den også gjelde turneer. Dette er to grep, men det er sikkert andre ting som også kan gjøres.

Jeg leste en kronikk på scenekunst.no av Gry Ulfeng, avtroppende scenekunstkonsulent i Vest-Agder, der hun uttrykker bekymring for det frie scenekunstfeltet. Av nye 6,2 millioner kroner er hele 5 millioner avholdt til dans, noe som ikke gir penger til ny basisfinansiering av teatergrupper eller så mye annet. Forstår du den bekymringen?
Regjeringen har prioritert scenekunstfeltet siden vi tok over i  2005, og vi kommer til å fortsette å gjøre det. Men de pengene som går til dans henger sammen med at vi akkurat nå har jobbet med en strategi for dans. Den har vært meldt tidligere og jeg tror det har blitt en god strategi. Den blir lansert om ikke så lenge. Men vi er ikke ferdige med å gi penger til scenekunsten generelt.

Blir det mer penger neste år?
Det vet jeg ikke, vi har ikke kommet så langt enda, men hele kulturbudsjettet har blitt doblet siden 2005, så vi har i høyeste grad vært villige til å sette økonomiske muskler bak ambisjonene våre.

 

«Vi trenger kunst- og kulturuttrykk som tør å utvide begrepet ved å ha provoserende uttrykk, støtende uttrykk, frekke uttrykk, freidige uttrykk og nye uttrykk.»

 

Det prioriteres alltid i politikken. Hva vil regjeringen prioritere, og hva vil den ikke prioritere, innenfor scenekunst?
Blant det vi vil prioritere er bredde. Det er kvalitetsutviklende med mange ulike institusjoner og ulike grupper som hele tiden greier å utfordre hverandre. Vi vil ha et levende scenekunstfelt i hele Norge.

Så ikke bare turneer, men mange lokale institusjoner og grupper?
Jeg mener også at hele diskusjonen om kunstens frihet er viktig. Vi trenger kunst- og kulturuttrykk som tør å utvide begrepet ved å ha provoserende uttrykk, støtende uttrykk, frekke uttrykk, freidige uttrykk og nye uttrykk. At man hele tiden greier å gjøre den kunstneriske friheten og det handlingsrommet den innebærer så bredt som mulig. Det er jo ikke noe jeg kan vedta, men jeg kan i det minste komme med oppfordringen og si at jeg mener det er viktig, og at jeg støtter det arbeidet.

Når du sier det, tenker jeg på stykket «Manifest 2083» av danske Christian Lollike som gikk på Dramatikkens hus som fikk mye oppmerksomhet. Var det greit å vise det?
Nå har ikke jeg sett den forestillingen, men jeg mener på et generelt grunnlag at vi må tåle kunst- og kulturuttrykk som virker støtende på oss.

Norsk dramatikk, særlig dramatikerne kanskje, men også regissører og teatertrupper, gjør det godt i utlandet. Jon Fosse er genierklært, men også yngre folk gjør det bra. Hvor viktig er det at norsk teater kommer ut til utlandet?
Det mener jeg er viktig. Jeg var i New York nå i oktober, og da så jeg faktisk et Jon Fosse-stykke på Cherry Lane Theatre. Jeg mener det er bra for forfatterne selv også. Det handler òg om hvordan man utvikler det kunstneriske uttrykket ved at man får kommet seg ut og brynt seg på perspektiver de har i andre land. Ibsen dro  til Italia og skrev mange av sine beste stykker. Vi skal ikke se bort i fra at han fikk impulser som var med på å gjøre ham til det norske kunstsymbolet han har blitt i dag. Det er klart at det er viktig også for samtidens dramatikere å kunne gjøre det samme. Det er også fint at andre lands innbyggere får se gode eksempler på norsk kunst og kultur.

Hvordan når teateret best ut til flest mulig? Skal man trekke folk inn til institusjonene eller reise ut av dem?
Begge deler, man må prøve alt. Jeg tror det er lurt å samarbeide med lokale grupper, folk som ikke vanligvis oppsøker teatrene og få dem med. Jeg mener det er en utelukkende positiv ting for teatrene at man klarer å nå breiere ut. Det handler både om publikumsrekruttering, men også om de mentale barrierene og hva slags uttrykk man greier å skape selv. I denne sammenhengen er den kulturelle skolesekken den veldig viktig. Barn som kommer fra hjem der man kanskje tenker at scenekunst- og teater ikke er viktig, ser kunstnere som er veldig profesjonelle levere noe av høy kvalitet som klarer å vekke en interesse hos ungene. Jeg var på Kampen skole tidligere i høst og så på en romvesenopera. Det er jo en tematikk barn er veldig interessert i, romvesener, men i en form de sjelden ser. Jeg så hvordan de levde seg inn i handlingsforløpet, du kunne se i hele rommet hvordan de var sugd inn i forestillingen. Det er et viktig virkemiddel for å få vekk de mentale barrierene.

Hva tenker du om teater som ikke er særlig tilgjengelig, typiske Black Box-oppsetninger som er smale, men vinner priser og høster god kritikk. Skal man satse på det selv om det nok aldri kan trekke mange?
Ja, det er klart det, alle stykker skal ikke alltid bli sett av alle, det må jo være utgangspunktet. Formålet her er jo kvalitetsutvikling og det å ha kvalitet for øyet. Det er ingen motsetning mener jeg i alltid å sette kvalitet som punkt nummer en og samtidig være
opptatt av å utvikle publikummet sitt.

 

     
aid=2596