dramatikkens hus

Arkiv

Skyggen av over- og underordning

av Ellen Engelstad

rss Bookmark and Share

Siden i fjor sommer har forfatter Geir Gulliksen jobbet med å skrive fram en kropp. Resultatet handler om makt og kjærlighet.


 

- Å skrive drama innebærer en annen måte å jobbe på enn jeg er vant til. Og jeg har villet gå så langt inn i det som mulig. Derfor er store deler av teksten improvisert fram på en annen måte enn det som er mulig når jeg skriver romaner og dikt. Det er flere folk involvert i prosessen, rett og slett. Og den situasjonen tenkte jeg at jeg måtte utnytte, sier Geir Gulliksen.

Siden 4. juni i fjor har han vært engasjert i å skrive et teaterstykke kalt En kropp for Dramatikkens hus, i samarbeid med Nationaltheatret. Regissør, dramaturg og de tre skuespillerne har vært på plass fra begynnelsen og testet ut teksten. Gulliksen debuterte som romanforfatter i 1986 med "Mørkets munn", og har siden den gang gitt ut over femten romaner, dikt- og essaysamlinger. Han har lite erfaring med drama, men er interessert i mulighetene sjangeren gir:

- En kropp begynte som en monolog jeg skrev etter oppfordring fra regissør Runar Hodne, med tanke på skuespiller Ole Johan Skjelbred. Det var en erfaring som åpnet nye muligheter i skrivingen. Når jeg hørte hva Ole Johan gjorde med teksten, forandret den seg for meg. Det gikk ganske bra, og jeg husker at jeg tenkte: det lever. Noe mer kan man egentlig ikke ønske seg som forfatter.

Monologen En kropp, skrevet for Skjelbred, har blitt satt opp på Dramatikkens hus og Festspillene i Nord-Norge, og er nå utvidet til et lengre teaterstykke for tre personer. Det er skrevet og utviklet sammen med tre helt konkrete skuespillere: nevnte Skjelbred, Henrik Rafaelsen og Maria Henriksen. Den åpne og improviserende skriveprosessen har vært viktig, og karakterene i stykket heter det samme som skuespillerne i virkeligheten: Ole, Henrik og Masja (Maria Henriksens kallenavn).

- Jeg skriver for de tre, eller til dem, det er derfor jeg har brukt deres egne navn i manus. I fjor sommer var det en uke hvor vi satt og jobbet sammen hele dagen og jeg skrev ny tekst hver natt. Jeg hadde sett Henrik spille før, og kjente Ole Johan litt fra samarbeidet om monologen, men Masja kjente jeg ikke. Og da vi begynte å jobbe sammen forsto jeg at hun ikke sier det jeg trodde hun skulle si, hun snakker på en annen måte, og har en tilnærming til teksten som var ekstremt interessant for meg å prøve å forstå. Slik prøvde jeg å skrive meg inn mot skuespillerne, inn mot noe jeg tenker meg at de står for, kunstnerisk og menneskelig. 
Gulliksen er svært begeistret for denne måten å jobbe på, å se en tekst bli komplett når den spilles ut:

- Når Ole Johan og Henrik og Masja snakker, er det som om språket blir helt konkret i munnen på dem. Det var som om de ikke spilte, men holdt språket fram, konkret, som en gjenstand som kan betraktes fra ulike vinkler, sier Gulliksen.

Pausene i drama
Gulliksen har tidligere skrevet et teaterstykke kalt "Lenkene flyter på vannet", som ble utgitt av Aschehoug i 1991. Teksten ble skrevet på slutten av 80-tallet i Bergen, og Gulliksen fulgte en del prøver på Den Nationale Scene, men det ble aldri satt opp.

- Etter det tenkte jeg: Aldri mer. Jeg ville bare gjøre noe med drama igjen om det var noen som ville ha det.

I 2011 var det noen som ville ha ny dramatikk av Gulliksen. Han ble overrasket over sjangerens muligheter:

- Jeg prøver å skrive så nakent som mulig, og se hvor nakent det kan bli. Og jeg har oppdaget at det mest interessante ligger i pausene. Etter at noen har sagt noe, og før en annen sier noe annet. I den stillheten, den kan være kort eller lang, den trenger ikke å være spesielt "ladet", og likevel er det egentlig bare der, i pausene, at det skjer. Gjennom samarbeidet med instruktøren Runar Hodne og dramaturgen Cecilia Ölvezcky har jeg lært noe om min egen skriving som har vært forbløffende å oppdage. Det er veldig interessant, litterært sett. Jeg vil at dette skal forandre min måte å skrive på.

Alt handler om kjærlighet
- Alt jeg skriver om nå for tida handler om kjærlighet, for å si det dumt, sier Gulliksen.
- Det er fascinerende å skrive om tiltrekning. Enten er den der, eller ikke. Den kan ikke argumenteres frem eller forklares bort. De villeste ting kan skje mellom mennesker, ofte uten at vi snakker om det. Og noe av det mest interessante er det som ikke uttales, det som bare skjer i skyggene. Jeg tenker på hvordan vi underordner oss hverandre, eller forsøker å få andre til å underordne seg. Det pågår hele tiden, i samtaler som utenfra sett virker ganske tilforlatelige. Og det å overgi seg til en annen, det å være helt overgitt, det interesserer meg mer og mer å skrive om det.

- Masja ser ut til å være et offer for trafficking, eller i hvert fall fattigdom. De kaller henne navn typisk for nettformidling av kvinner, som Mary Shake og Miss Lonely Calls. Hun har kanskje kommet til Norge for å være sammen med en ensom mann som Ole?

- Det er ikke en tekst om trafficking, for den emosjonelle sårbarheten er universell, den er først og fremst min egen. Men noen av oss er ganske rike og noen av oss er slett ikke rike, og likevel omgås vi med hverandre som om disse forskjellene ikke finnes.


Nakent liv
Allerede ganske tidlig i stykket, kan vi lese disse linjene: ”- Livet hennes liksom helt åpent og avkledd. Hun var et nakent liv. Det betyr naken fra livet og ned.” Etter at filosofen Giorgio Agamben har fått en stor popularitet, gir ordsammenstillingen ”nakent liv” et vell av assosiasjoner til kontinentalfilosofi: til Agamben selv, Walter Benjamin og Carl Schmitt, til unntakstilstand, biopolitikk og det sårbare mennesket. Hva tenker Gulliksen om å mane fram alt dette?

- Det kan være gripende og klargjørende å lese Agamben, for eksempel. Men for de fleste av oss blir det vel likevel en distansert øvelse å forstå hva det vil si å bli gjort til et "nakent liv". Utfordringen er å finne det igjen i seg selv og kanskje også å undersøke nærmere dette behovet for å se på andre som utsatte og nakne og sårbare eksistenser. Jeg tror rett og slett mer på å hente frem sin egen sårbarhet enn det å pirke borti andres. Hvis vi skal snakke om politikk, må vi gjøre det som ugarderte og sårbare mennesker.    

- En annen som framstår som et nakent liv i den forstand at han ikke har sin egen historie, er Henrik. Hva er hans rolle i stykket?

- Henrik er forteller og tildriver, han er en som vil det gode men som lett kan ende som en slags estetisk sensasjonsjeger. Han stikker det sultne ansiktet sitt inn i det. Men det interessante er vel at det slår tilbake på ham, at han ikke bare kan være en tilskuer, han heller. Han går inn i det, og da skjer det noe med ham.

Det man kan skrive
Gulliksen forteller at skriveprosessen var annerledes enn han først hadde trodd:

- Det har slått sterkere inn i meg enn jeg trodde. Det handler om hva som lar seg skrive. Eller kanskje omvendt, det handler om hvor lite som skal til. Større åpenhet, flere pauser, litt færre ord. For meg har denne skriveprosessen også vært en konkret tilnærming til de andre, til hvordan verden ser ut gjennom andre. 

- Hvordan blir arbeidet med stykket fram til premieren?

- Vi jobber med det sammen nå. I disse dager sitter jeg sammen med Cecilia og Runar, egentlig mest for å stryke, vaske frem pausene. Og så skal de andre få jobbe med teksten, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Stryke litt mer, kanskje. Det er veldig intenst og klargjørende å høre de setningene du har skrevet få komme fram fra en annen kropp, i enkelte øyeblikk er det en veldig musikalsk situasjon. Hva er det som er umulig å si, hva er det som lar seg si? Litteratur og kunst er sosiale hendelser, også under tilblivelsen, og jeg synes det er sterkt å oppleve hvor relasjonelt det er.

Med på teksten
Regissør Runar Hodne er enig med Gulliksen i at dette er en sosial prosess, mer enn han er vant til:

- Geir har turt å stille seg veldig åpen, noe som gjør at teksten stadig er i bevegelse. Han har ikke et hellig forhold til sin egen tekst, og det har blitt et helt unikt samarbeid på grunn av det. For meg er det utrolig inspirerende når man kommer så tett inn i teksttilblivelsen. Det var også interessant at det begynte med en monolog som ligger nærmere opp i mot lyrikk, sier Hodne.
Han er og veldig fornøyd med arbeidet med dramaturgen:
- Cecilia har fulgt Jon Fosse og Lars Norén tett, så hun er dreven, og det har vært veldig kult å jobbe i denne trioen. Vi har gått mange runder på hva slags historier dette er, og da blir dramaturgi et spennende verktøy, ikke et imperativ.

- Det var du som trakk Geir Gulliksen inn i prosjektet. Hvorfor det?

- Det var i forbindelse med at Dramatikkens Hus ba meg om å bidra med noe til åpningen, og da ville jeg gjerne ha Geir med. Dette er en tematikk han har arbeidet med i prosaen sin, og jeg syntes den hadde noe i teateret og gjøre óg. Jeg tror bakgrunnen hans som lyriker er et veldig godt utgangspunkt.

- Hva gjenstår av arbeidet nå?

- Nå kommer vi til det jeg driver med, å gjøre teksten klar for scenen, gjøre den til teater. Det vil være en utvikling av teksten i prøvetiden, det vil det jo alltid være, men grunnarbeidet er gjort. Det er både en uroppføring og en debut, det er utfordrende, men vi har veldig gode skuespillere med oss. Nå skal vi prøve å finne ut hvem disse menneskene er, så det blir spennende, sier Hodne.

Den erfarne dramaturgen Cecilia Ölvezcky, som tidligere har jobbet med blant annet Lars Norén og Jona Fosse, er også med på stykket. Hun er opptatt av å gjøre teksten mer scenisk uten å fjerne Gulliksens preg:

- Gulliksen er en veldig god romanforfatter, poet og essayist, og han er veldig nysgjerrig på å lære hva som fungerer i ulike sjangre. Vi har gått igjennom teksten flere ganger, og min jobb er å hjelpe han med å få denne spennende teksten til å bli godt teater på Gulliksens vis, sier Ölvezcky.

- Gulliksen snakker om at dramatiske tekster har flere pauser enn andre. Er det noe dere har jobbet med?

- Ja, han har måttet lære seg at skuespillerne også skal gi noe til teksten, det er det vi forsøker å innprente i ham. Teatertekster er verk som skuespillerne også skaper. Iblant kan en pause eller situasjon som ikke har blitt skrevet helt ut gi skuespilleren rom til å tilføye noe personlig og viktig og dra stykket videre på ett uventet vis.

- Hva skal gjøres nå før premieren?

- Nå har vi prøver, hører teksten fra skuespillerne enda en gang og diskuterer. Det er skuespillernes tur til å komme med innspill og dele sine synspunkter med dramatikeren og regissøren. Selve teksten begynner å bli ferdig, men Gulliksen er fortsatt med på prøvene. Han er en sjenerøs og god støtte for gruppen og endrer gjerne på teksten om han blir overbevist om nødvendigheten av det. Vi håper at hans første forsøk med dramatikk ikke blir det siste. Å ha en urpremiere er et stort ansvar, særlig når en så god forfatter debuterer på scenen, sier Ölvezcky.

     
aid=2446