dramatikkens hus

Arkiv

Idésjongløren

av Sigurd Ziegler

rss Bookmark and Share

Kim Atle Hansen liker å forfølge en tanke til sin ytterste konsekvens. Slik ønsker han å gi publikum en aldri så liten kløe i verdensanskuelsen.


 

Den unge dramatikeren, skuespilleren, og rett som det er regissøren har mange baller i luften det kommende året. Tidligere i år ble han tildelt Dramatikerforbundets scenekunststipend for å utvikle stykket "Sensurert", en tekst om ytringsfrihet der alle potensielt støtende ord er klippet ut. Stykket settes opp på Det norske teatret i anledning Grunnlovsjubileet i 2014, men allerede i høst blir det lesning av førsteutkastet. For den kommende høsten fungerer Kim Atle som en slags artist in residence ved Dramatikkens hus. Da blir det muligheter til å få med seg et bredt utvalg av den allsidige dramatikerens tekster, både nye og gamle, og i egen og andres iscenesettelse. Vi tok en prat om de kommende oppsetningene, om kunstnerisk nysgjerrighet og teater som hukommelse. Blant mye annet.

- Du har mye å henge fingrene i framover nå?

- Ja, det skjer mange ting på en gang nå, det er så vidt man klarer å holde styr på det. Men det går akkurat. Det er en fin trening i å jobbe effektivt med ett og ett prosjekt, og så klare å legge det fra seg og skifte fokus.

- I løpet av høsten og våren blir det mulig å få med seg hele seks av stykkene dine. Hvilke er det vi får se, og hvorfor akkurat disse?

- Det begynte med at Kai Johnsen foreslo et større fokus på meg og mine ting, og så satte vi oss egentlig bare ned og laget program med de stykkene jeg gjerne ville vise igjen.
Først ut, i september, er Bedre enn sjokolade fra 2007 (for nærmere omtale av stykkene se program annet sted i magasinet, journ. anm.), som ble skrevet kort tid etter at jeg var ferdig utdannet ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Det er nok det første stykket der jeg fant min form og eksperimenterte med andre uttrykk enn ”dramatisk dramatikk”. Første oppsetning av stykket ble en nokså fysisk forestilling, med to skuespillere. Andre gang satte jeg den opp selv, og da vil jeg dra det i en helt annen retning og gi mer rom til bildene i historien framfor den som forteller. Derfor satte jeg det opp med én skuespiller i stummende mørke.

- Er det noe poeng i å sette det opp på en scene når man ikke kan se?

- Det blir jo fortsatt en styrt opplevelse av teksten. Mange av de forestillingene som har berørt meg mest har vært fortelleraktige oppsetninger med et sterkt narrativ, som med enkle midler har klart å flytte meg til et annet sted og vise noe større. Enten det, eller store, megalomane forestillinger, men det er noe jeg verken har kompetanse eller ressurser til selv. Jeg tror min styrke først og fremst ligger i det tekstlige.
Neste forestilling blir "Revolver", som er en soloforestilling bestående av 100 setninger eller overskrifter på seks ord, som antallet kuler i et revolverkammer. Hver overskrift er knyttet til en tekst, og samlet utgjør de en historie. Publikum velger selv hvilken tekst de vil høre basert på setningene de får presentert. Også her er det en enkel scenisk oppsetning med stor vekt på det narrative, og det har fungert mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Det at publikum må velge selv gjør at de får et ansvar for forestillingen, og det gir meg muligheten til å skrive lengre tekster uten at disse presses på folk. Det var også spennende å se at det var noen tekster som aldri ble valgt, og noen som alltid ble valgt. Jeg tror det handlet både om plassering i dramaturgien og om selve overskriften. Selvforklarende setninger ble ofte valgt bort, mens de som lovet noe mer enn seg selv eller som var humoristiske oftere ble valgt. Jeg lagde en liten statistikk på det, og fant ut at forestillingen varierte i lengde på mellom 40 og 80 tekster.

- Forestillingen "Ugress", som er et slags skjebnedrama mellom blomster, stikker seg ut på flere måter?

- Ja. Det er den eldste teksten, fra 2004, en periode der jeg først og fremst skrev mer dramatisk dramatikk. Det er en slags Disney-historie som dreier seg om identitet og en litt banal eksistensiell livsanskuelse. Du er en blomst, og kan ikke gå noe sted, og når som helst kan gressklipperen komme. Hva gjør du?
I utgangspunktet var det tenkt som en voksenforestilling i barnslig drakt. Men nå skal jeg prøve å renske opp i den og gjøre det til barneforestilling. Jeg tenkte på å gjøre det til site specific forestilling og grave skuespillerne ned i jorda, men jeg har valgt å heller projisere blomsterdraktene med en overhead-maskin denne gangen. Så får vi håpe det kommer noen barn og ser.

- Nok et eksempel på et stykke fra din hånd som er tydelig idedrevet.

-  Ja. Jeg har aldri vært interessert i det karakterdrevne eller historie for historiens skyld. Jeg skriver om ting jeg har lyst til å vite mer om. For når jeg velger et tema vet jeg at da kan jeg bruke tre måneder på gjøre research på det. Dessuten tror jeg du må ha en tydelig idé som forteller publikum hvorfor det er interessant å komme og se på.

- Er det noen temaer du er spesielt opptatt av i arbeidet ditt?

- Det skifter egentlig fra prosjekt til prosjekt. Men det har selvfølgelig vært en utvikling, særlig  i forbindelse med arbeidet med Bjørneboes Bestialitetens historie (med Fantastic four, journ. anm.). Etter det har jeg vært mer opptatt av eksistensielle problemer og hvordan vi forstår oss selv og verden, satt i en politisk kontekst.

-  Hvordan kan teateret diskutere slike ofte fundamentale spørsmål som stykkene dine baserer seg på bedre enn f.eks. en filosofiavhandling kan?

- Styrken med teateret for meg er at du kan si ting uten å mene det, leke med andre virkeligheter og oppfatninger. Teateret lar deg si ”hva hvis det var sånn?”; som et foredrag i en parallell verden der alt er annerledes. Det er også sånn jeg plukker tematikk: jeg spør meg selv ”hvis jeg nå følger denne argumentasjonen helt ut, hvor havner jeg da?”. Teateret stiller også publikum friere, i det at de må ta stilling til stoffet på en annen måte enn i f.eks. en akademisk tekst.
Et godt eksempel er "Reaching for straws", som er en monolog som tar argumentene mot offentlig støtte til kunst helt ut. Publikum var neppe enige, men det tvinger dem til å argumenter mot, i hvert fall i sitt eget hode. På et tidspunkt har jo folk glemt premissene for holdningene sine, og da er man dårlig stilt hvis noen plutselig kommer med argumenter for å kutte.

- Du argumenterer jo ganske godt mot offentlig kunststøtte i dette stykket?

- Det er jo ganske lett også, og det er det som er skummelt. Det produseres mye bra, men det er jo også noe som produseres bare for å produsere. Men man havner jo i dette, og hvis det går bra så vil man jo gjerne fortsette å lage forestillinger. Men selvsagt ikke bare for å lage det. Likevel har i hver fall ikke jeg ett brennende prosjekt som jeg ønsker å fremme, så da må man finne en grunn som rettferdiggjøre det, selv om det er vanskelig å si i hvilken grad dette bare er ad hoc-argumenter som man ender opp med å tro på selv. Også må man egentlig bare håpe på at det også har verdi for folk som kommer og ser.
Men så er det jo også gøy å provosere litt, være litt djevelens advokat og pirke litt ved det som er mitt eget og mange andres ståsted, som for teaterpublikummet typisk er en eller annen variant av venstreorientert humanisme. Å gå på teater og bare få bekreftet det man allerede mener eller vet er jo kjedelig.

- Du er jo utdannet innenfor en klassisk tradisjon gjennom Kunsthøgskolens i Oslos pilotprosjekt for dramatikere, men har også en mer samtidsteaterorientert skuespillerutdannelse fra Fredrikstad. Hva har den kombinasjonen gitt deg?

- Det er nok mye den kombinasjonen som gjør at jeg lager det jeg lager. Jeg har fortsatt stor tro på den klassiske dramaturgien, det å fremme en historie som dreier seg om en eller annen form for kamp. I tillegg er dette en form publikum kjenner veldig godt, særlig fra film, og da blir det letter å henge med.

- Ofte er du både regissør og skuespiller i stykkene dine. Hvordan preger det skriveprosessen?

- Man er jo friere når man slipper jo å skrive et stykke som også skal selge seg selv, og som må inneholde alle løsninger og fortolkningsnøkler for leserens skyld. Men det er også spennende å sitte og skrive Sensurert, som skal oppføres på et stort teater, for da kan jeg skrive inn store ting uten å måtte tenke på hvordan det skal realiseres, og heller kaste ballen til de som skal iscenesette det. Det var god lærdom i å skrive "Buy nothing day", som skulle settes opp gjennom Den unge scene (DUS). Jeg fikk høre at ungdom ofte var de mest konvensjonelle teatermakerne, så hvis jeg skrev detaljerte sceneanvisninger ville de sannsynligvis følge dem. Så derfor prøvde jeg å skrive scener som bare måtte løses, men uten at det var gitt hvordan i teksten, for å tvinge dem til å ta noen grep. Det førte til at mange ikke våget å gi seg i kast med stykket, men de som turte gjorde det virkelig med en vilje og et mot som var bra for teksten. Så sånn sett er det bra å bevisst skrive inn ting som er åpne, som jeg ikke vet svaret på selv. Idealet er kanskje å skrive noe som kan gjøres stort, men som også kan gjøres med svært lite.

-  I tillegg til lesningen av "Sensurert" skal du også vise en annen helt ny tekst?

- Ja. "Lebensraum" kommer til våren, og det blir en ny soloforestilling. Denne begynte jeg å skrive på i det verdens befolkning rundet 7 milliarder. Jeg leste noen som var opptatt av overbefolkning, og tenkte ”hva hvis noen forsøker å motvirke dette?”, et spørsmål som går rett inn i konflikten mellom det praktiske og det humanistiske. Noen utregninger sier at jorden har ressurser nok til å underholde 3,5 milliarder mennesker på europeisk levestandard, eller 2 milliarder på amerikansk standard. Så vi er allerede 3,5 milliarder for mange om vi setter Europa som ideal. Så jeg kokte sammen et regnestykke og fant ut at hvis de resterende 3,5 milliardene ble satt til kun å leve av egne ressurser i form av energiinnholdet i egne kropper så hadde de gradvis redusert seg selv til ingen på rundt tre og et halvt år.
Det er selvfølgelig en veldig fascistisk måte å tenke på. Men samtidig går man jo i teateret for å få en overraskende og annen type opplevelse. Eller kanskje mer for å få andre typer minner? For den modus du er i når du opplever er jo veldig underordnet hukommelsen. Jeg har alltid tenkt at teater handler om å skape opplevelser, men kanskje handler det heller om å skape minner? For det er jo det man sitter igjen med. Og hukommelsen er jo i stor grad selektiv, og velger ut materiale etter det som er overrumplende og annerledes.

     
aid=2372