dramatikkens hus

Arkiv

Ett år etter = "alt er sant"

Tekst: Julie Høigilt

rss Bookmark and Share




For de av oss som følger litt med i scenekunstverdenen, ble ”4.klassen” et begrep i løpet av fjoråret. Siste år-studentene på skuespillerlinjen på KhiO viste et stort engasjement knyttet til kunstnerens frihet versus institusjonsorganiseringen. Gjennom kronikk i Aftenposten, forestillinger og seminarer stod de på barrikadene for det kunstnerstyrte teatret, et teater hvor økonomisk midler ikke avgjør den kunstneriske utfoldelsen og kvaliteten. Hva har skjedd med engasjementet etter ett år i arbeidslivet? Jeg møtte to av dem, Jo Adrian Haavind og Espen Klouman Høiner, til en samtale om erfaringer, engasjement og realiteter en liten måned før hele gjengen skulle samles for å sparke i gang prosjektet.

Kan dere fortelle om ”Ett år etter”-prosjektet. Hva skal dere gjøre og hva vil dere med det?

Jo Adrian: Hva vi skal  gjøre, er ennå noe uvisst. Pinsen er den store ”gå-i gang-helgen”… Men det vi vil med prosjektet er å forske på teatret som et minisamfunn hvor alle jobber kollektivt om et felles mål. Et viktig spørsmål er; Hvordan kan vi lage en struktur som virker inspirende, som ikke begrenser individet men heller ikke ødelegger for fellesskapet? Vi vil forske i hvordan man kan jobbe kreativt sammen uten hierarkiske rammer, og se hvordan vi kan overføre dette til en større kontekst.

Espen: Rammeverket er erfaringene vi har gjort oss i løpet av dette første året etter endte studier. Vi skal samle de sammen og omskape dem til en form for fiksjon. Ploggen vi har hatt i løpet av dette året, og som bl.a. har blitt publisert på Dramatikkens hus sine nettsider, vil brukes og kommenteres.
Det blir på en måte en selvransakelse. Vi skal møtes igjen og gjøre opp status.

Apropos erfaringer gjort dette første året: Mange av dere har i løpet av året jobbet nettopp i institusjonene som dere kritiserte en del som studenter?

E: Jepp… Det har vært veldig fint å få jobbe tett i det vi har kritisert, kjenne på det innenfra og ”teste” kritikken. Vi i ”klassen” har hatt mange diskusjoner rundt det temaet vi har  vært engasjert i, og det har vært veldig fruktbart. Det har vært godt for gruppas egen dynamikk at vi alle har vært ute og fått egne erfaringer. Så har det vært fint å se at en del av kritikken stemmer.

Som hva da?

Espen: Det at teaterkunsten ikke kommer i første rekke. Det er mange andre hensyn som kommer før produktet på scenen og slik vannes kunsten ut. Det er synd. Man bør forandre ansettelsesstrukturen - åremålsansettelser er én mulighet, slik at engasjementet ikke dør, og slik at det hele tiden kommer inn nye hoder som tenker nytt og kreativt. Det er kanskje noe av det jeg blir mest motløs av; At det tenkes så lite kreativt i alle deler av institusjonene. Strukturene på institusjonene er så lite fleksible, og det gjør det vanskelig å tenke og forsøke noe nytt.

Jo Adrian: Det jeg savner i institusjonen er at produksjonene må i fokus! Det er så mye annet som er i fokus.

Men hva tenker dere rundt det faktum at dersom institusjonene skal bygges ned, så må kunstnerne selv, slik de i stor grad gjør i det frie feltet, også gjøre den jobben mange ansatte på teatrene gjør i dag; skrive søknader, foreta rapporteringer, gjøre presse/infoarbeid, finne og booke prøvelokaler etc?

Jo Adrian: Du har selvsagt et poeng, men igjen tenker jeg at det vi driver med ikke skal handle om penger eller inntjening – det handler i store ord om å lage teater som kan skape bedre mennesker! Da må engasjementet være der, og da strekker det seg ofte utover akkurat bare det å lage teater. Da bidrar man som kunstner kanskje også mer til for eksempel å distribuere informasjonsmateriell om produksjonen. Så det handler om at det kanskje bør være litt mer dugnadsånd i norsk teater. Vi kunstnere må også ta i et tak når det gjelder for eksempel promotering. Vi bør drive med noe vi ønsker at folk skal se, og hvorfor kan ikke vi også da ta i et tak for å spre budskapet? Vi som kunstnere bør ha et engasjement rundt det vi skaper. Engasjementet vårt bør være såpass stort at det går utover akkurat bare verket. Det finnes så mange flotte kulturhus, men ingen til å forvalte dem. Frie grupper kan f.eks ikke leie seg inn fordi det er for dyrt. Hvorfor går ikke folk sammen, hvorfor samarbeides det ikke? Hvorfor bruker man ikke de institusjonene eller gruppene som får ting til som maler? Når f.eks institusjoner skal turnere, hvorfor ser de ikke til Riksteatret som har mange erfaringer for å hente tips? Min oppfatning er at det er mye stolthet ute og går. Men vi jobber jo for samme sak, vi burde ha en kollektiv spirit!

Espen:  I 4. klasse jobbet vi hardt sammen for å for eksempel skape publisitet. Vi hadde ingen pr-avdeling til å ta seg av det, og ingen penger. Vi brukte sosiale medier og andre kanaler  og gjennom det året utvidet stadig kretsen av mennesker som kom på våre forestillinger seg.  Vi maktet også å gripe tak i et nytt publikum, et publikum som vanligvis faller mellom to stoler. Publikummet vårt var stort sett folk som verken følte seg hjemme i det  konvensjonelle, borgerlige institusjonsteatret - eller det mer elitistiske, performative teatret på Black Box. Jeg tror vårt publikum følte seg hjemme hos oss fordi vi lagde teater med premisset - å ha noe på hjertet.     

Jo Adrian: Jeg tror engasjementet vårt smittet. 

Dere har kritisert institusjonene mye, men ser dere noe positivt ved disse?

Espen: Selvfølgelig. Det er flere gode ordninger i institusjonene, jeg synes vi blir godt ivaretatt som skuespillere på huset. På Trøndelag Teater, hvor jeg har vært, har jeg også blitt positivt overrasket over hvor rause alle er med hverandre – både med rosende ord og konstruktiv kritikk.

Jo Adrian: Alt annet enn skuespilleriet blir tatt hånd om av andre. Jeg som skuespiller kan kun konsentrere meg om rollen. Klart det er et gode. Men samtidig mister man også noe av det man brenner for.

Espen: Eierskapet – man mister eierskapet til produktet. I tillegg synes jeg nok at man i institusjonene har et begrenset syn på hva teater kan være. Jeg får ikke alltid brukt mitt potensiale. Det handler ikke om uvilje hos de teateransatte – det handler om strukturer og tradisjon.  Strukturene gjør at man som skuespiller blir redusert til håndverker uten ansvar for selve verket man er en del av. Da kan det oppstå en avmaktsfølelse som gjør at man ikke investerer noe særlig i verket - nettopp fordi man ikke har noe eierskap til det.

Har dere forslag til løsninger for å bedre situasjonen på institusjonene når de likevel enn så lenge eksisterer?

Espen: Er det på Dramaten eller Statsteatern de har en så høy produksjonsrate at de har råd til at en forestilling flopper? Det er en god ting; ha heller kortere spilleperioder og flere produksjoner slik at ikke alt står og faller på de få produksjonene man har. Da har teatrene råd til å gjøre en eller to forestillinger med dårlig inntjening, samtidig som de står friere til å ta flere kunstneriske risker. Alle produksjoner trenger ikke ha like høye inntjeningskrav. Det er definitivt et gode.

Jo Adrian: Teatrene bør satse på større fleksibilitet slik at de ikke blir så sårbare. Det de har gjort i Stockholm er et godt grep.

Dere viste et spesielt engasjement det 4. året på KhiO. Var dette et engasjementet som kom da, eller var det tilstede de tre første årene også?

Espen: Engasjementet var der hele tiden, men med de nye elevene i 4.klasse, og med det året ble det forsterket. Vi gjorde litt opprør mot tanken om at skuespillerne er håndverkere, en tanke som har vært rådende blant skuespillerstudentene på Khio tidligere. Vi ønsket selv å sette agendaen for det teatret vi skulle lage. Når læreren vår, Hans Henriksen, også er sterkt engasjert i disse tingene, var det ikke vanskelig for oss å drive engasjementet videre.

Jo Adrian: Engasjementet er ektefølt. Vi var en gjeng som delte de samme oppfatningene, og da har det vært enkelt å drive dette videre.

Er alle fremdeles like aktive – er engasjementet like stort hos hele gjengen?

Espen: Vi har hele tiden hatt en slags bestemmelse at alle gjør det de vil – ingen tvinges til å gjøre verken mer eller mindre. Men når vi treffes er engasjementet hos alle like stort, vil jeg påstå. Innimellom møtene er det variert hvor aktive og engasjerte vi er. Men det er klart det inspirerer å være sammen. Vi har også stor respekt for hverandre og det potensiale enhver innehar.

Hvordan ser dere for dere at dere skal jobbe videre med ”Ett år etter”-prosjektet?

Jo Adrian: Drømmen er én produksjon med 4.klasse produksjoner i året ved siden av jobb i institusjonene i større eller mindre grad. Slik får vi noen faste rammer rundt oss, utviklet oss enkeltvis, men også utviklet oss sammen og sett hvordan vi funker sammen uten hele Khio-apparatet rundt oss. Kanskje funker vi veldig bra, kanskje funker vi ikke. Vi ønsker å få det til å funke.

Espen: Det blir spennende å se om strukturen vi har etablert – den veldig demokratiske med helt flat struktur fungerer, i praksis uten et rammeverk rundt oss. Det kan være vi feiler helt – det er en risk vi tar, men da får vi i alle fall prøvd det ut!

Hvorfor valgte dere Dramatikkens hus?

Espen: Kai Johnsen og Dramatikkens hus var involvert i prosjektet Allmannamøte som Trine Falch stod for. Det var et prosjekt vår klasse fulgte  -  vårt engasjement samsvarer med det gjengen på Hålogaland Teater stod for på begynnelsen av 70-tallet.  Kai tok initiativet til et møte med oss hvor vi snakket oss frem til ”Ett år etter”-prosjektet. Samtidig synes vi det passer litt inn på Dramatikkens hus – huset er et sted for utprøving, testing, det er uhøytidelig og utforskende - og dette er et prosjekt som definitivt er utforskende, vi hopper nærmest litt i det og avventer for å se hva resultatet blir.

Jo Adrian: Dessuten er prosjektet tett knyttet opp til scenekunstmiljøet. Det er på mange måter litt internt selv om vi opplevde i 4.klasse at engasjementet vårt appellerte til flere enn akkurat den lille gruppen innenfor norsk scenekunst. Vi håper at vi med forestillingen på Dramatikkens hus kan fortsette vårt prosjekt - å lage teater som virker relevant - ikke bare for menigheten, men for et større publikum!

Publisert: 21.06.12
     
aid=2279