dramatikkens hus

Arkiv

Fra ei lita løe i skogen til Dramatikkens hus

av Aase-Hilde Brekke

rss Bookmark and Share

"Publikum, spør du om. Tenkte først presentere det i ei løe i skogen utan å seie i frå til nokon. Så blir det på Dramatikkens hus i Oslo. Ikkje urimelig der om dei som har prøvd nedtur og opptur i livet/kunsten kunne vera interessert", svarte Ragnhild Vannebo på mail da jeg spurte om hva hun vil formidle i Grankammeret som vises på Dramatikkens Hus 28.april.


Når Ragnhild Vannebo blir bedt om å formulere seg, blir det gjerne i poetiske vendinger og underfundige sammenstillinger av ordpar og bilder. Vi skjønner at hun er vant til å formulere seg og å bevege seg i ulike mentale og fysiske rom. Det handler om å finne rom for, å skape rom, og det handler om å kunne romme.

- Grankammeret handle om livet til ei kvinne. Det blir sånn at ho klarer ikkje hevde seg på det ho vil. Men ho har den krafta i seg, til å finne nye veier for å finne det ho vil...", sier Ragnhild Vannebo. Hun ble født og er oppvokst i Namdalen: 
- Det var  heilt avsides, berre granskogen rundt, og slik bur æ no også - oppi Granlia i Trondheim!, forteller Ragnhild med sin varme og levende stemme på klar nord-trønder dialekt, når vi snakker sammen på telefonen. Hun forteller at hun som liten jente på åtte år visste hun måtte bli dikter og kunstner. Hun har enda alle diktene liggende i poser. 14 år ville hun bli skuespiller, hun leste dikt og var flink til å fremføre diktene også. Først tok hun lærerskolen men hun falt ikke til ro, og hun måtte blir kunstner. Men da hun kom inn på Teaterhøgskolen i Oslo, på første forsøk i 1963, ble det fort klart for henne at oppveksten preget henne i sterk grad:
- Det var vanskelig å møte andre menneske og andre leveformer. Æ hadde aldri drukket rødvin, og var så forskjellig frå dei andre studentane, at æ blei stum og hjelpeløs.

Ragnhild syntes det ble for tøft, og fortvilelsen så sterk at hun ønsket å avslutte livet. Heldigvis ble det ikke sånn. Hun fant styrken igjen og utdannet seg til instruktør, tok hovedfag i nordisk litteratur og har jobbet som lærer og skuespiller i en årrekke. Universitetet i Trondheim, Drama/Film/Teater, fjorten år som skuespiller/instruktør ved Nord-Trøndelag Teaterverksted, og lektor ved Høgskolen i Volda. De siste åtte årene har hun vært freelance skuespiller. Hun har scenisk erfaring og stor spennvidde både i forhold til innhold og sceniske rom, hvor hun har opptrådt med Olav Duuns Medmenneske, inspirert av Jon Fosses Rambuku og tekster fra Gunvor Hofmo. Hun har beveget seg fra kirkerommet, til teatersaler i Berlin med den eksperimentelle performance-gruppen Baktruppen (Journ. anm.: Norges mest kjente eksperimentelle performance-gruppe) og deltok i deres forestilling i Berlin 1993 med fremføringen: Per, Your´re lying. Yes!

- Æ vart invitert som gjest, og hadde med meg ei fjøslykt frå fjøset heime i Namdalen, og ei salmebok for mor mi hadde dødd nettopp. Fjøslykta stod på fremkanten av scenen og æ sang ei strofe frå Elias Blix: "Sjå, dagen sprett
i auster-ætt!
 Han livet opp vil yngja.
 Sjå, skuggar fly,
og solglytt ny 
no gyller sky,
og tusen munnar syngja!". Æ song berre tre linjer. På tysk.

Fortell litt om stykket, Grankammeret, er dette et typisk kvinnestykke: Av kvinner, for kvinner?
- Grankammeret  er sammensatte tekster som oppfattes som et hele. Brokker av prosa. Glimt av tekster æ har skrive sjøl. Det kjem uventa ting hele veien. Tematisk sett treffer det menn også, for æ trur det er like mange menn som har vært gjennom dette å måtte kjempe seg frem for å bli sett.

Ragnhild Vannebo har ved flere anledninger jobbet med musikere og billedkunstnere, bla. Jon Pål Inderberg og Henning Sommerro. Denne gangen samarbeider hun med billedkunstneren Anne Karin Furunes, som Vannebo følte et slektskap til i forhold til tema hun selv jobber med. De bestemte seg for å jobbe med kvinneportrett, med kvinneskikkelser. Furunes bidrar i produksjonen med kvinneportretter med sin egenutviklete teknikk hvor fotografi får en type raster-fremstilling gjennom å trykkes på et perforert lerret eller annet materiale. For å se portrettene kreves en viss fysisk avstand til bildene, som er gjennomhullet. Furunes er professor ved Kunstakademiet i Trondheim og stiller ut sine portretter internasjonalt. I Grankammeret har Vannebo og Furunes en enighet omkring at de har tillit til hverandres prosess og kunstuttrykk, og Vannebo synes det er en spennende samarbeidsform. Musikken i Grankammeret er ved Kari Beate Tandberg. 
Konsulent for tekstutvikling og dramaturgi- og regiassistanse har vært ved Marit Solbu.

- For mæ sjøl, hvis æ skal fortelle om mæ sjøl, da må æ tenke meg inn i et gravkammer
førr å ha motet tell å snakke sant. 
- Æ er 70 år- æ kom frå ein nynorskheim, og har holdt meg i målrørsla og kjenner til dei nynorske forfattere: Økland, Fløgstad, Hoem og fleire. Æ sjøl gav ikkje ut noko, anna enn det som blei trygt i avisa. Hvilke nynorsk-kvinner på denne tida kom seg fram? tenker Ragnhild høyt. - Det var ikkje berre lett å skulle hevde seg.

Hvilken dikter setter du høyest?
- Duun. Vesaas. Gunvor Hofmo. - Ho var jo opptatt av å gå inn i sitt liv så sant ho kunne.

Om du fikk leve på nytt igjen, og kunne omgjøre ett valg du har gjort - hva valgte du annerledes da?
- Det å såre andre- å vite at æ kan ha krenka andre er det verste. Æ huske en mann som ville gi meg en gave, og så avslo æ. Det va en bagatell, men allikevel. Æ prøve å leve etter disse orda (Så deklamerer Ragnhild fra Olav Duun og Juvikfolket):
Den eine har ikkje rett til å rå og rike over den andre.
Forbanna om han det har.
Likeverd, det gjeld innom dei fire fjøler.

Og avrunder med å understreke at likeverd har vært hennes pedagogiske prinsipp når hun laget teater med barn. Likeverd betyr ikke likt for alle, men å gi utfoldelsesmuligheter for alle ut i fra forutsetningene.

Vannebo har hentet frem tekster hun har skrevet selv. Grankammeret blir en styrkeprøve:
- Æ må reise ryggen for det!, sier hun rolig men ettertrykkelig.

     
aid=2189