dramatikkens hus

Arkiv

Et monster av en festival

Tekst og foto: Chris Erichsen

rss Bookmark and Share

”Monsters of Reality” var et monster av en festival, et stort og tungt løft for Dramatikkens hus, men antakelig enda større og tyngre for initiativtaker Siri Forberg, som arbeider med en masteroppgave med samme tittel. Gjennom fire tettpakkete dager kom de faglige og kunstneriske innslagene som perler på en snor. Bakgrunnen for festivalen var det som Forberg i programmet kalte ”virkelighetshungeren” i teatret. Gjennom disse fire dagene skulle ”publikum presenteres for ulike kunstneriske strategier i dokumentariske, politiske og interaktive iscenesettelser av den sosiale virkeligheten”.


-Vi får håpe at folk holder ut, og fortsetter å snakke sammen, sier Siri Forberg etter ”Monsters of Reality”.

Etter festivalen rømte Forberg til Spania, på et velfortjent opphold i skuespillerforbundets leilighet på Costa Blanca. Derfra, mellom solbad og regnskyll, svarer hun på spørsmålene våre:

Hva er din umiddelbare og helt generelle følelse etter fullgått løp?

- I og med at regnskap ikke er gjort, opptak ikke er lyttet gjennom, Norsk Kulturråd ikke har mottatt rapport, dokumentasjon overhodet ikke er påbegynt, og sist men ikke minst – masteroppgaven fremdeles er «work in progress» som det så fint heter, så sitter jeg nok ikke igjen med en følelse av fullgått løp. Det er likevel usannsynlig deilig å være ferdig med selve arrangementet. I og med at jeg tidligere aldri har arrangert et bittelite seminar i et bittelite møterom engang, men i stedet valgte å kaste meg rett ut i å arrangere en festival med 4 internasjonale gjestespill, internasjonale teoretikere blandet sammen med norske scenekunstnere så vil jeg vel beskrive det som en følelse av tilfredshet.
Jeg er også fornøyd med å gjøre meg den erfaringen at det er mulig å sette i gang og arrangere større ting selv om man ikke er del av en større institusjon. Jeg må understreke at dette hadde selvfølgelig ikke vært mulig uten Dramatikkens hus, Norsk Kulturråd og Efteruddannelsen på Statens Teaterskole i København.

Fungerte festivalen etter hensikten?

- Jeg må vel være ærlig og innrømme at jeg ikke har formulert ferdig hva som var hensikten med festivalen – men det er klart at jeg er veldig fornøyd med å ha brakt sammen folk som er opptatt av å reflektere rundt teatret som fenomen. Det virker som om det er et momentum i norsk teaterdiskurs for tiden – det må jo være en slags rekord i seminarer og paneler som har blitt arrangert det siste året. Vi får håpe at folk holder ut, og fortsetter å snakke sammen. Her vil jeg skynde meg å tilføye at Dramatikkens hus og Kai Johnsen betyr uendelig mye for det norske scenekunstlandskapet.

- Videre gjentar jeg det jeg sa under åpningen; å stille spørsmålet how to stage reality and why? kan oppleves som ganske håpløst og umulig – men jeg har ingen problemer med at dette kan oppfattes som naivt og banalt. Hver gang man skal diskutere teater så vil det alltid være noen som vil si at: dette har vi jo diskutert for lenge siden, er vi ikke ferdig med dette nå? Hvordan teatret forholder seg til virkeligheten har man jo alltid snakket om, og vi kan jo likegodt fortsette…. jeg forsøker jo å stille spørsmålet hvordan skal vi snakke om dette? Og det spørsmålet bunner jo i at jeg etter hvert har lest en del litteratur som kan virke som om det er besatt av en slags språklig virkelighetshunger – så sånn sett stiller jeg meg kanskje også kritisk til mitt eget prosjekt. Kanskje jeg ønsker å komme meg videre ut av denne diskursen, og finne andre måter å snakke om det på. Dette blir veldig teori-spesifikt og internt, særlig fordi man i Norge nesten ikke skriver om det, mens man internasjonalt har opparbeidet seg et helt eget språk rundt dette. Og noe av det jeg ønsker å problematisere i oppgaven min er altså dette språket.  Jeg vet ikke om vi klarte dette i løpet av festivalen.

Hva fungerte best?

- Jeg er fremdeles fornøyd med tittelen Monsters of Reality. Jeg er stolt og imponert over scenekunstnerne som deltok med innslag. De var med på å løfte festivalen for min del.  Det er også stas å få tilbakemeldinger fra teoretikere som er del av et teatervitenskapelig og performance-teoretisk pensum -  de var begeistret for programmet – og de har også bemerket at det virker som om det «skjer noe i Norge» så det får vi jo bare ta med oss videre!

Hva fungerte dårligst?

- For å fortsette tråden med internasjonale teoretikere – jeg er skuffet over at ikke flere studenter fra Universitetet i Oslo dukket opp, og at ikke flere meldte seg som frivillige. Stor takk til Lise, Magnus og Rasmus for at de stilte opp. Det var en del veldig fine norske teaterforskere som deltok, men i følge deltakerlisten var det flere studenter fra teaterskolen i Danmark og Universitetet i København og Århus som deltok, enn norske studenter. Særlig med tanke på den situasjonen teatervitenskap befinner seg i, synes jeg at studentene burde vist en større hunger… jeg tar selvkritikk på at vi ikke fikk spredt tidlig nok og godt nok informasjon om festivalen. Og det finnes sikkert en rekke gode grunner til at de ikke deltok. Og de må gjerne gi meg en tilbakemelding om hvorfor!

- Jeg tror også jeg gjorde meg den erfaringen at å arrangere panelsamtaler er vanskelig – det er en form som kan synes ugjennomtrengelig både for paneldeltagere og for tilhørere. Scenekunstnerne er engstelige for å sitte i panel med teoretikere, og de synes generelt det er vanskelig å bli satt i bås – og det opplever man kanskje hvis man blir spurt om å delta i et panel? I ettertid ville jeg kanskje valgt en annen form. Jeg synes Shannon Jacksons intervju med de greske aktørene fra "Promethevs i Athen" var veldig konkret og nedpå. Og akkurat i det vi måtte avslutte føltes det som om det begynte å komme innspill og spørsmål fra salen som kanskje kunne blitt en samtale mellom aktører og tilskuere? Kanskje jeg skulle lagt opp til flere intervju-samtaler med enkeltpersoner/enkeltteoretikere, og bare droppet panel? Og hvordan sørge for at publikum føler at det er nok tid til deres spørsmål og innspill? Jeg skulle gjerne sett at jeg hadde tenkt enda bedre gjennom dette, og latt publikum komme enda mer på banen – her var det jo rimelig mange oppegående folk som kunne bidratt til at masteroppgaven endelig kanskje kunne skrevet seg av seg selv…. Jeg tar veldig gjerne imot innspill på hvordan man «iscenesetter et bra panel» - for å holde meg til fagspråket her. Eventuelt hva man skal gjøre i stedet?

På hvilken måte ser du for deg at denne festivalen setter spor etter seg i det norske scenekunstlandskapet?

- Det er umulig for meg å si noe om hvilke spor festivalen etterlater seg. Jeg er fremdeles i et slags jetlag av logistikk og praktisk arrangements-messig gjennomføring. Her er det på sin plass å rette uforbeholden ros til Marit Eggen Grimstad og også til teknikerne og de andre ved huset. Jeg velger ellers foreløpig å være beskjeden og kun uttale meg om at festivalen har satt spor i meg - helt konkret så har den ført til at jeg ønsker å arrangere ny festival. Jeg har fått forespørsel fra en spansk deltager om vi skal forsøke å arrangere noe sammen. Den har også ført til at noen av de internasjonale teoretikerne har tatt kontakt for å få nærmere informasjon om de kunstneriske innslagene for eventuelt å skrive noe rundt disse. Så tja, om den ikke setter spor etter seg i Norge, så setter den i hvert fall spor etter seg andre steder. Ønsker jo ikke å være altfor beskjeden heller..

Har festivalen brakt deg nærmere din egen masteroppgave?

- I hvertfall har den bragt meg videre. Det er jo rimelig stormannsgalskap å arrangere festival basert på en masteroppgave som ennå ikke er ferdigstilt. Jeg takker alle for at de tillot meg dette. Jeg setter pris på at min veileder Siren Leirvåg deltok på festivalen, jeg kommer til å måtte ty til henne for et analytisk overblikk – jeg selv brukte for en stor del festivalhjernen til praktisk arrangering og logistikk - det er for eksempel ikke lett å følge med på innhold da det tikket inn sms’er om at flyet med de greske aktørene var kansellert…

 

     
aid=2157