dramatikkens hus

Arkiv

Teatret som skammekrok

Tekst: Inger Astri Kobbevik

rss Bookmark and Share

Vedrørende "Storkunstsolteddystatens dommedag" av Julian Blaue. En epilog og en dialog.


EPILOG
Julian Blaue benytter teatret som  skammekrok og skriftestol i sin avlatsforestilling «Storkunstsolteddystatens dommedag», 8. oktober på Dramatikkens hus.

Taus og ukomfortabel sittende på scenen, pepres han med anklagerens motiverte eller umotiverte sceniske beskyldninger, og/eller hennes private bekjennelser om sin kjærlighet til denne forsofne mannen. Eller kjærlighet? Hva det enn kan være - sammentvinnet lenge og ugjennomtrengelig ærlig, ikke motmæle, ingen forsvarstale er forberedt fra den anklagede diktatoren med kryssede ben. I stedet vises botsøvelsen, projisert, morbid eller poetisk – hvem kan dømme – i form av den purgatoriske svømmeturen til og fra Utøya. Vi ser Blaues hode forsvinne inn i den hjernebrente utsikten mot de mørkegrønne trærne der ute. Og vi ser det lille hodet dukke opp igjen, som en grotesk dupp, bilder fra i sommer legges på i hodet mitt –  forvrengte bilder som gråter.  Blaue står på bryggen, hvit og naken mann – ikke sint lenger, ikke gråtende. Kanskje  forklaret. Er ikke det et ord vi burde ta opp igjen nå tro – brenner flagget til den selvinnstiftede nasjonen av bestialitetsnaivisme. Vakkert? Nei. Absurd sårt heller, fragile, fragile, fragile -  over og under og til siden. Er det ingen politi der lenger - Storkunstsolteddystaten smuldrer opp, sprekker i scenelyset,  en inntørket vannflekk , renner inn. Det hvite omrisset er tilbake på gulvet.  Men en dialog lyser opp og skjærer bløtt i skammekrokens klamhet. Forklarende, det å ane noe som kan minne om visdom, i disse tider. Takk Vetlesen, takk Blaue.

 

DIALOG

Mandag, 26.9.2011, 09:22 skrev julianblaue@yahoo.de:

Hei Arne Johan Vetlesen.
Etter «skandaleperformancen» reagerer du sikkert med skepsis på at jeg kontakter deg. Likevel vil jeg herved spørre deg om det kunne tenkes at du har et bidrag på et arrangement jeg avholder den 8. oktober på Dramatikkens hus i Oslo. Du er sikkert enda mer skeptisk til igjen å delta personlig, derfor kunne et slikt bidrag gjerne bare være skriftlig (eller om du foretrekker i form av videoopptak). Jeg kan garantere deg at det blir et rolig arrangement, noe som vi også kan kontraktsfeste. Provoserende elementer ville slett ikke passe til emnet. For dette skal være en scenisk evaluering av siste performance. Det skal formuleres en spesifikk, men samtidig eksemplarisk kritikk av tankene jeg presenterte og handlingene jeg utførte den gang. Du kunne i den sammenheng gi en moralfilosofisk analyse av det som skjedde og gi utrykk for din personlige holdning eller annet du måtte ha på hjertet. Her kan du gjerne være veldig kritisk til mine ord og min aksjonisme. Jeg spør deg fordi du var til stede, men ikke kun derfor. Etter udåden den 22/7 er det umulig å ha et arrangement om emner som skyld, ideologisk fanatisme og umoralsk oppførsel uten samtidig å tematisere generelle radikaliseringsprosesser i samfunnet. Dine uttalelser i pressen om terroraksjonene er her for meg veldig relevante og jeg håper at du i et mulig bidrag også kunne komme inn på dette. Det er en overdrivelse å si at det finnes en parallell mellom meg og terroristen; jeg har jo ikke tilnærmelsesvis gjort noe, som kan sammenlignes med hans forbrytelse. Likevel: også jeg formulerte en ideologi, som i hodet mitt legitimerte min kvasi-terroristiske oppførsel på Black Box Teater. Jeg er i den forstand svært enig med utsagnet ditt om at det er en sterk forbindelse mellom ord og handlinger. Jeg vil under arrangementet på en selvkritisk måte komme inn på disse likhetstrekkene; og tar hensyn til innspillet ditt om at det er problematisk å gi gjerningsmannens perspektiv for mye rom. For jeg har gått igjennom en oppriktig angerprosess, som kom etter at jeg desperat hadde forsøkt å forsvare prosjektet mitt mot negative kommentarer i pressen. I forbindelse med denne angeren må jeg si at tesen, som du formulerer i boken «Perception, Empathy, and Judgment», gir mening for meg: emosjoner er helt essensielle i moralske spørsmål og vurderinger. Først etter at den ideologiske forblendingen min raknet, kom følelsene tilbake. Angerfølelser, skyldfølelser og som følge av dette også medfølelse og empati. Plutselig kunne jeg ikke la være å leve meg inn i menneskene jeg hadde såret under performancen. (Jeg vet ikke om du hører til dem. I tilfelle vil jeg herved si unnskyld, men har forståelse om du ikke tar imot unnskyldningen.) Dette var emosjoner jeg hadde klart å fortrenge i kraft av min egen ideologi eller «smertefilosofi».Jeg har lest en del av innleggene dine etter 22. juli. Bl.a. kronikken «Uakseptable ytringer» i Aftenposten 22. august, der dere sier at mani et land med ytringsfrihet må ha et ytringsansvar og at ABB nok ikke ville ha unnlatt å begå sin udåd om han hadde fått et leserbrev på trykk i sentrale aviser. Jeg er nok mer enig i utsagnet ditt du bl.a. formulerte i Morgenbladet fredagen etter ugjerningene; du fremhever her at terroristen har ytret seg på internettfora, der han ikke ble møtt med motargumenter og at dette kan ha medført en radikalisering hos ham.
Jeg selv radikaliserte meg i en tid, der jeg ikke fikk motargumenter, fordi jeg ikke offentliggjorde mine problematiske holdninger. Da jeg ble møtt med ekstrem motstand i pressen, kom tvilen etter hvert. Til slutt medførte dette at jeg angret på det jeg hadde gjort. Min konklusjon er derfor at vi trenger ytringsfrihet der alt kan sies -kanskje til og med i sentrale aviser. Men at det samtidig er helt essensielt å utsette slike ytringer for all mulig form for rasjonell, empirisk og moralsk kritikk. Arrangementet på Dramatikkens hus kan også forstås som en anledning til å formulere en slik kritikk.
Jeg går som sagt ikke ut fra at du har lyst å komme personlig. Men om du skulle bestemme deg for å sende en tekst vil den bli lest høyt under arrangementet av Aftenpostens kunstkritiker Kjetil Røed, som også selv bidrar med et kritisk innlegg. Du kan gjerne kontakte ham og i tilfelle også sende bidraget direkte til ham.
Kom gjerne med et honorarforslag.
Uansett hva du bestemmer deg for, takker jeg for at du leste dette og vil enda engang be deg om unnskyldning.

Beste hilsener, Julian Blaue.
 

Tirsdag, 27. 09. 2011 skrev a.j.vetlesen@ifikk.uio.no:

Hei, Takk for eposten.
Først: Jeg aksepterer din uttrykte unnskyldning og tror deg på din erklærte anger. Prosessen du beskriver du har gjennomgått - både før forestillingen, rett etter den, og lang tid etter den - er interessant (au, det høres tørt akademisk ut) og fremfor alt eksistensiell såvel som moralsk - hvilket gjør at ordet «forvandling» kanskje er mer veltruffet enn det nøkterne «prosess». Den belyser mange spørsmål som du riktig påpeker har opptatt meg i mange år. Det gleder meg at du i så måte har hatt utbytte av boken om persepsjon og empati.
Jeg er enig i det meste av dine refleksjoner etter 22.7. Det gjør inntrykk at du beskriver - og erkjenner - visse paralleller mellom ABB og din «kvasi-terroristiske» forestilling, der effekten i stor grad må ha vært basert på sjokk overfor publikum, i tillegg til tillitsbrudd overfor involverte på scenen. (Jeg synes mest synd på de unge jentene i koret.)
Det er også tankevekkende for meg når du skriver at motinnlegg etter hvert hadde virkning på den ideologien du tidligere hadde bygget opp og lukket deg inn i, monomant og ikke-dialogisk. Du lot deg på et tidspunkt (igjen) nå av den vanlige, gyldighets- og kritikkorienterte ordvekslingen i det offentlige rom. Vel og bra, og en historie til oppmuntring. Når det er sagt: Kan alle, enn si de fleste, nås på denne måten? Har noen vært så lenge og så intenst i de lukkede miljøer at de er tapt for nevnte kritiske rekkevidde, tapt for fellesskapet og empatien du beskriver vokste frem hos deg etter forestillingen, tapt for seg selv? Kom ABB til et punkt der det at alt han sto for blir motsagt av en «politisk korrekt» presse ikke kunne nå ham på korrigerende vis, men motsatt ble tolket av ham som bevis på hvor rett han har og hvor spesiell (utvalgt på elitistisk maner) han er? Så til det du spør om. 8.oktober er jeg opptatt med et annet arrangement, så jeg har ingen mulighet, dessverre. Jeg har heller ikke tid til å skrive noe som en annen person kunne lese opp (dårlig reserveløsning uansett). Hadde du vært tidligere ute, kunne jeg fått det til. Håper dog at denne lange eposten ikke lar deg stå tomhendt etter henvendelsen. Unnskyldningen kom sent, men den kom godt.
Lykke til videre, i ditt nye spor!

Hilsen, Arne Johan Vetlesen.

 

Fredag, 30. september 2011, klokken 08:43 skrev  julianblaue@yahoo.de:

Hei Arne Johan Vetlesen.

Takk for e-posten din. Det at du aksepterer unnskyldningen min føles som en forpliktelse på en positiv måte. For moralsk ansvar har vel også noe å gjøre med at man sier seg enig i et normfellesskap? Etter den voldsomme offentlige fordømmelsen i fjor, følte jeg at jeg sto utenfor fellesskapet, og det var ikke behagelig. Når du - som en av de mest reflekterte representanter for dette verdifellesskapet - tar imot unnskyldningen min, oppleves det også som en invitasjon til igjen å være del av fellesskapet. Og det innebærer et ansvar. Idéen om et «uenighetsfelleskap» er kanskje sentralt her? For det dreier seg jo ikke om at man er enig i alt. Men man deler grunnleggende verdier, som f.eks. troen på empati.  Ja, din lange e-post gjør at jeg ikke står tomhendt. Den er jo i grunnen en kritisk analyse av det som skjedde på Black Box, i lyset av andre radikaliseringsprossesser i samfunnet. Håper det er i orden at jeg derfor spør om følgende: Kan det tenkes at e-posten rett og slett leses høyt under arrangementet? Det som gjør den velegnet til å bli lest høyt er, synes jeg, den muntlige/litterære stilen (at du f.x. korrigerer ditt – og mitt - ordvalg og erstatter «prosess» med «forvandling»). Når man leser den i sin helhet, vil man skjønne at den er autentisk og man vil forstå at du ikke har hatt tid til å være til stede selv eller til å utformulere en lengre tekst. Nettopp slike detaljer gjør at det vil føles som et levende bidrag, tenker jeg.
Det er også viktig at f.x. min «positive» erfaring med ytringsfrihet perspektiveres av innspillet ditt om at noen muligens ikke kan nås av kritikken, fordi de bare vil tolke alt utifra eget politisk ukorrekte perspektiv. Jeg synes dette kommer godt frem i e-posten din. Jeg er jo vant til å stille ut mer personlige sider ved meg selv. Selvsagt respekterer jeg om du ikke vil at noe, som bare var tenkt som en e-post, gjøres offentlig. Men av ovennevnte grunner tenker jeg at dette hadde vært svært interessant.

Beste hilsener, Julian.

 

Fredag, 30. september 2011, klokken 09:27 skrev a.j.vetlesen@ifikk.uio.no:

Hei,Takk for eposten.

Det er tankevekkende det du skriver om at du opplevde at du ble stående utenfor fellesskapet etter å ha blitt så kraftig og unisont fordømt etter forestillingen i fjor. Om du hadde blitt værende der, på utsiden, enten fordi du selv hadde insistert på det (jeg er en outsider, jeg går min egen vei, med Nietzsches Zarathustra-bok på innerlomma), eller fordi andre hadde gjort det (han fortjener ikke være iblant oss lenger), så hadde det ikke ført noe godt med seg. Bare en forstening av frontene, en som kunne ha disponert for bitterhat og raseri hos den utstøtte, og dermed i sin tur kanskje til aggressive handlinger overfor et fellesskap som oppleves som selvgodt og som i strid med sitt tolerante selvbilde. Ja, du kan sitere fra eposten (den herværende også, hvis det virker riktig), forutsett du finner en passende måte å integrere det på i forestillingen du nå lager.

Lykke til!        
Hilsen Arne Johan Vetlesen.

Publisert: 14.02.12
     
aid=2049