dramatikkens hus

Arkiv

Trommetaleren

Tekst: Thomas Reinertsen Berg

rss Bookmark and Share

Amund Sjølie Sveen er trommeslageren som fikk behov for å formulere seg. Resultatet befinner seg i skjæringspunktet mellom foredrag og konsert. Og en Hedda-nominasjon.


Amund Sjølie Sveen bør være et kjent navn for gjengangere på Dramatikkens hus. To ganger tidligere har han fremført ting her: «The Norwegian Way» (2010) og «Sound of Freedom» (2011) var begge det han selv beskriver som performance lecture – Sveen som snakker og snakker mens han viser bilder og trommer litt. Han er utdannet perkusjonist, og spiller med gruppene Ning og Slagr, men har de senere årene beveget seg over mot mer tekstuelle uttrykk.
 
Sveen er fra Vadsø, der de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland utgjør Barentsregionen, en region preget av både språklige og kulturelle forskjeller. Er det noe mer enn geografi som forener dem?

– Jeg forsøker i «United States of Barents» å føye Ikea inn som en samlende markør. Russere og nordmenn møtes på like fot i sine roller som globale konsumenter. Ikea er det samme uansett hvor i verden du går inn til dem. Kjøttbollene er de samme, bokhyllen Billy er den samme. Da de åpnet en ny butikk i Haparanda, på grensen mellom Sverige og Finland, tok de hele Barents-retorikken med skilt på fem språk og fem flagg, og snakket om dette som et Ikea for hele regionen. Sveen husker den første gangen han var i Murmansk.

– Vi var på skoleteatertur, i 1990 eller 1991, og jeg syntes det var enormt forskjellig fra Norge. Som en annen planet. De snakket ikke engang engelsk. Da jeg var der ti år senere, var de mye likere oss når det gjaldt klær, internett, alt dette globale.
«The Norwegian Way» handler, som tittelen røper, mer om Norge.

– Vi lever med en rekke paradokser. På den ene siden har vi et selvbilde som miljøvennlige i alle mulige sammenhenger; på den andre er vi en av verdens største produsenter av fossilt brensel. Jeg prøver å se på alle mulige sammenhenger mellom olje, lykke og kunst. For det er ikke bare nasjonen Norge som ser seg selv som god – også kunstfeltet har et selvbilde der det arbeider for det gode og er et kritisk korrektiv. Samtidig har vi et kunstfelt som blomstrer nettopp på grunn av den rikdommen oljen gir oss. Dette er lite debattert blant kunstnere. Min personlige utfordring er hvordan jeg kombinerer ambisjonen om å lage kritisk kunst med det faktum at pengene kommer fra oljen.

Han har et eksempel på da det spisset seg til:

– Jeg lagde en installasjon i en park i Tromsø med lyden av bølger. Ideen var å få frem at opp dit vil havet nå om all isen på Grønland smelter. Men et magasin intervjuet en mann om hva han syntes om installasjonen, og han var så fornøyd, for han syntes det eneste som manglet i parken var den koselige lyden av bølger. Det illustrerer problemet med å nå frem med kritisk kunst og skape forandringer i vårt trygge, gode, frie og rike samfunn.

Den nyeste forestillingen, «Sound of Freedom», diskuterer blant annet Norges rolle som våpeneksportør og krigens evne til å skape mening.

– Den er inspirert av en bok av Chris Hedges som heter «War is a force that gives us meaning». Krig skaper venner og fiender, målet er klart, mens det i fredstid er vanskeligere å finne mening i tilværelsen. Kanskje særlig når man bor i et så materielt sett rikt land som Norge. Før var mye av meningen at barna dine skulle få det bedre enn deg selv. Men nå? Skal de få tre biler i stedet for en?

Forestillingen tematiserer også krigens lyder.

– Jeg googlet «sound of freedom» før forestillingen min hadde hatt premiere. De tre øverste treffene var ganske symptomatiske. Det første du ble henvist til, var en skytebane i USA, og navnet spilte på den grunnlovsfestede retten til å eie et skytevåpen. Dernest kom det opp en reggaelåt med glade barn som sang, «yeah, yeah, sound of freedom». Nummer tre var en øyevitneskildring fra Afghanistan, der lyden av jagerfly som brøt lydmuren ble beskrevet som lyden av frihet. De tre til sammen rammer inn forestillingen på en god måte.
Lyd påvirker hjernen fysiologisk, og all mulig musikk, fra heavy til barnesanger, blir brukt i både krigføring og tortur. For musikeren Sveen er det et stort paradoks at musikk kan brukes som tortur.

– For meg og de fleste andre er musikk noe positivt som skaper mening i tilværelsen. Det viser jo at vi har begrenset kontroll på hva musikken blir brukt til.

Sveen bruker musikk i begrenset grad i alle de tre forestillingene. I «Sound of Freedom» bruker han en skarptromme fordi den er et militært instrument. I «United States of Barents» spiller han i
stykker suppeboller fra Ikea.

– Når de knuses, oppstår det ny musikk som en fugl Føniks fra bitene som jeg fortsetter å spille på. Mer interessant musikk, ettersom tonematerialet øker.

– Alle barn liker å slå på tromme. Hvorfor er det noen som ikke gir seg?

– I mange år spilte jeg i korps, men det var nok mer for det sosiale enn musikken. Planen var ikke å studere musikk da jeg dro til Tromsø. Så trengte musikkonservatoriet der øvingselever. Ja, jeg tenkte jeg kunne prøvespille, og da jeg kom inn var det fristende å fortsette. Tromme er jo det morsomste instrumentet.

– Hvorfor har du foretatt en dreining i retning tekst?

– To grunner. Den ene er at det innenfor det moderne repertoaret for slagverk finnes en del komposisjoner der det tas i bruke andre virkemidler enn de musikalske; som bevegelse, ord eller andre teatrale elementer. Rolf Wallin har for eksempel skrevet et stykke der du både spiller på en ballong og bysser den som en baby. Den andre var behovet for å si noe mer konkret om verden som jeg ikke fikk til gjennom musikk – jamfør eksempelet med reaksjonen på bølgelyden i Tromsø.

Dreiningen har ifølge ham selv vært forbausende naturlig.

– Kanskje fordi jeg også har arbeidet som journalist, så jeg er vant til å skrive. Og det er da heller ikke så teatralt det jeg gjør. Egentlig holder jeg foredrag.

– Så hvordan er det å samarbeide med Dramatikkens hus? Du føler deg ikke fremmed her?

– Absolutt ikke. De er utrolig åpne i sin definisjon av sjangere og syn på hvilken rolle teksten kan ha i et teaterrom, så det er hyggelig å være her.

music to watch girls by
andy williams
in the lounge with andy williams

funky stuff
kool & the gang
the very best of …

express yourself
charles wright & the the watts 103re street rhythm band
express yourself. the best of …

the clapping song
shirley ellis
shirley ellis congress recordings

paper planes (dfa remix)
m.i.a.
paper planes

     
aid=2048