dramatikkens hus

Arkiv

Smaken av den dramatiske undergrunnen

Tekst: Tale Næss

rss Bookmark and Share

«Smak på den dramatiske undergrunnen» skrev Sigurd Ziegler i Morgenbladet etter Propellen Teaters scenetekstmønstring i 2011. «Kjenn på lukten av sleivspark, kruttrøyk og opprør», skrev Lise Hovik i scenekunst.no.


Propellen Teater har de siste årene blitt kjennetegnet gjennom sine scenetekst-mønstringer, sine uortodokse metoder og tanker rundt teaterproduksjon og tekst, og ikke minst gjennom sine raskt produserte, friske og teaterkritiske fanziner. Arbeidet til Propellen har resultert i en rekke urpremierer, flere verkstedsvisninger og lesninger, og høsten 2011 gjestet tre av organisasjonens forestillinger Dramatikkens hus, da huset satte fokus på Propellens arbeid.

Organisasjonen har base i Midt-Norge, men samler teaterarbeidere, intellektuelle og scenekunstnere fra hele landet. I de siste årene har ulike gruppekonstellasjoner samt dramatikere som Eirik Fauske, Ellisiv Lindkvist, Arild Vange, Tale Næss og Toril Solvang arbeidet under denne paraplyen. Men hva er egentlig Propellen Teater og hva kjennetegner denne nettverksorganisasjonens arbeid?

Propellen Teater
Propellen Teater er en løst sammensatt organisasjon som arbeider for fremming og formidling av ny norsk scenetekst. Propellen oppstod da den gang påtroppende teatersjef ved Trøndelag Teater, Cathrine Telle, valgte å oppløse da avtroppende teatersjef Ola B Johannesens prosjekt, Trøndelag Dramatiske Selskab. Dette «selskabet» bestod av forfattere og dramatikere bosatt i Trøndelag og da Telle opphevet ordningen, var det tent en faglig nysgjerrighet i flere av de som hadde deltatt i selskabets aktiviteter.

I årene som fulgte søkte denne gruppen dramatikkinteresserte sammen. Resultatet var en rekke samlinger, seminarer diskusjoner og lesninger. Samlingen fikk et navn og ble til slutt en slags løs organisasjon der vi spurte: Hva er dramatikk? Er dette dramatikk? Og - Det er dramatikk!

Resultatet av arbeidet var Propellen Dramatikkfestival på Trøndelag Teater og Trondheim Kunstmuseum i 2004.

En tretrinnsrakett 
Det skulle vise seg at denne måten å tenke utforskning, så utprøvning og så visning på, var produktiv. Da festivalen var avsluttet i 2004, begynte propellene å interessere seg for grenseoppgangene mellom dramatikk og litteratur og ga seg i kast med å undersøke monologen. Dette endte så i en monologfestival i 2007. Denne gangen hadde vi innledet et samarbeid med skuespillerutdanningen ved Høyskolen i Nord-Trøndelag. Vi arrangerte visninger også på Verdal og mønstringen var ikke lenger et Trondheimsfenomen, men nådde regionalt ut. Flere av forestilingene fikk også et liv etter at festivalen var over.
På våren 2007 ga vi oss i kast med begrepet scenisk handling, noe som resulterte i scenetekstmønstringen fra Tekst – til Handling i Trondheim og på Verdal i 2011.

Et laboratorium
Propellen er i dag et teaterlaboratorium med en antihierarkisk/prosessorientert og undersøkende strategi, og våre scenetekstmønstringer produserer forestillinger som når langt utover det lokale. Etter mønstringen i 2011 skrev Amund Grimstad: «På relativt kort tid har «Propellen» vakse seg frå å vere en meir eller mindre lokal greie i Trondheim til å bli ein institusjon av nasjonal tyding.»
Vi er en medlemsorganisasjon og hvert år arrangerer vi et årsmøte der det velges et Arbeidsutvalg og et Kunstnerisk råd.

Innenfor vårt apparat etterstreber vi fleksible produksjoner. Vi ønsker å gripe prosessene mens de er ferske og energifylte. Vi får prosjektstøtte fra prosjekt til prosjekt og utgifter og inntekter fordeles etter en slags flat struktur, der man hele tiden kjenner etter hvor behovene er sterkest og hvor man bør sette inn kreftene både kunstnerisk og økonomisk.

I dag har Propellen rundt 60 medlemmer. Mange av disse er skapende skuespillere, flere arbeider tverrkunstnerisk og i mange ulike konstellasjoner. Vi arbeider med et vidt og utfordrende tekstbegrep og der skillet mellom skaper og utøver, iscenesetter og dramatiker ofte er uvesentlig eller overglidende. 

Hvordan arbeider vi
Propellen involverer altså i sitt arbeid forfattere, dramaturger, skuespillere, scenografer og intellektuelle som tar kontakt med andre forfattere, dramaturger, skuespillere, scenografer og intellektuelle i konstellasjoner som er åpne, handlende og lystbaserte.
  Vi mener at prosess og resultat er sterkt knyttet sammen og setter derfor prosjektet  og de som står bak det i fokus når det gjelder arbeidsform, hvem som skal være med på det og hvilke visningsforhold de skal ha. Våre arbeidsmetoder kan like gjerne bygge på tekstimprovisasjon som strenge formmessige forløp. Vi mener at det er i grenseoppgangene ting skjer og arbeider derfor ofte i spennet mellom klassisk dramatikk, installasjonskunst og andre dramatiske teksttyper.

Målet er å la kunstneren/kunstnerne og det enkelte prosjektet stå i fokus. Vi ønsker å la ting ta den tiden de skal ta, og det kan hende at dette like ofte betyr at ting skal skje fort som at de tar tid.
Vi jobber aktivt med en åpen genreforståelse og vi jobber med å utforske forholdet mellom tekst og scene, mellom iscenesettelse og lesning og mellom framførelse og publikum.

For oss er en scenetekst eller en forestilling aldri ferdig før den har møtt publikum. Propellens produksjoner har derfor møte med publikum som en målsetning og dette innbefatter også verkstedsvisninger, åpne lesninger og prosessvisninger.
Vi bruker ikke tiden på å bygge institusjoner eller sikre vår egen organisasjon. Samarbeid med andre institusjoner interesserer oss bare hvis de kan gi oss nye og relevante muligheter for produksjon og/eller undersøkelse av aktuelle prosjekter. Ergo – hvis det kan gi oss økte kunstneriske muligheter eller frihet gjennom bedre rammevilkår. Begrenser institusjonen oss, forlater vi den. Vi bruker ikke ressursene våre på å eie lokaler, på vaktmestere, på forsikring eller vedlikehold av eiendom.
Vi har ingen lokaler. Vi eier ikke annet enn to kontonummer og en blogg. Vi kan ikke forvises eller gå konkurs.Vi kan kort sagt ikke gå til grunne. Vi er som rizhomet. Er vi nede et år, betyr ikke det at det ikke kan sprute ut nye produksjoner to eller tre år senere.

Kunsten å tenke sidelengs
Da vi startet arbeidet med Propellen er det ingen hemmelighet at
vi møtte mye motstand. Vi skjønte snart at vi trengte å tenke nytt og at vi trengte nye verktøy.

Mens arbeidsformen vår utviklet seg kom vi over et begrep fra botanikken som kunstteoretikerne og filosofene Felix Guatarri og Gilles Deleuze hadde lånt. Begrepet rizhome.
 
I botanikken er rizhomet en type plante som sprer seg sidelengs i clustre, sirkler eller forgreninger.

Jordbærplanten er en slikt rizhome. Den er i seg selv ikke en plante, men mange. Plantens egenskap består i å stadig danne sideskudd og slik stadig ekspandere sidelengs i nye eksemplarer som ikke er identisk med, men variasjoner over hverandre. Andre rizhomer danner underjordiske knoller som igjen skyter skudd og danner nye underjordiske knoller. Slik dukker plantene opp på overflaten, gjerne samtidig og mange steder på en gang. Denne ekspansjonen beveger seg parallelt, horisontalt og i mange retninger.

Slik vi ser det har Propellen noe av den samme strukturelle oppbyggingen. Vi tenker ikke vertikalt eller hierarkisk. Vi opplever oss selv ikke adskilt fra hverandre, men forbundet med hverandre. Sammen eksisterer vi i et stadig ekspanderende system av selvstendige enheter som gjensidig gir næring til hverandre. Slik slipper vi å være i konkurranse med hverandre.

Vi ønsker
Å gjeninnføre solidariteten, ikke som noe utmattende, en plikt, men som noe frigjørende. Noe som forener krefter, gir energi, lyst og mot. Vi ønsker oss modige møter og et teater som kan romme disse. Kunsten er å ha mange tanker i hodet samtidig. Å skape et tilblivelsesrom som er fleksibelt nok og virksomt nok. Uten bunn eller topp. Tøyelig. Der hendelsene styrer forløpet og ikke omvendt.

Hva gjør vi nå?
Vi går nå inn i en treårig forskningsfase der vi stiller oss spørsmålet: Hva er egentlig dramatikk for barn og unge?
I 2011 arrangerte vi et større seminar i samarbeid med Norsk Skuespillersenter, som så på scenetekstproduksjonen som foregikk på dette feltet både lokalt og nasjonalt. Vi arrangerte også seks workshops der ulike konstellasjoner av scenekunstnere gikk sammen, for å utforske et materiale eller en metode for å utvikle tekster eller scenekunstkonsepter for barn og unge.
Seminaret, som alt i at samlet over 50 deltagere, innbefattet også visninger, lesninger og gjestespill.

I 2012 fortsetter vi med dette forskningsarbeidet der teori og praksis går hånd i hånd. Vi ønsker å se nærmere på ulike former for metoder, på politiske og strukturelle føringer og på de tankene som har vært gjeldende i feltet når det gjelder å se på barn og unge som unike publikumsgrupper. Vi ønsker å avlive noen myter og kanskje framelske noen nye, mer prosessorienterte produksjonsformer. Vi ønsker også å se på spennende og genre-overskridende scenekunstformer som musikkdramatikk og figurteater.

Dette arbeidet vil vi ta videre i 2013 i samarbeid med SceSam, Assitej, skuespiller- utdanningen ved Høyskolen i Nord-Trøndelag, grupper som Teater Visuell og Cirka Teater, og institusjoner som Dramatikkens hus, Trøndelag Teater, Teaterhuset Avant Garden og Norsk Skuespillersenter. Dette arbeidet vil så munne ut i en større nasjonal scenetekstmønstring med internasjonale gjester og gjestespill i 2014.

Arbeidet vil ha base i Midt-Norge, men strekke seg nasjonalt, og som alltid vil vi knytte til oss noen norske og internasjonale gjestepropeller for å gi prosjektet og visningene våre et faglig løft.
Vi vil i den forbindelse fortsette med å publisere teaterpolitiske og teaterfilosofiske fanziner. Vi er klar over at vårt arbeid inngår i en samfunnskropp, at teateret er et symptom på eller et utrykk for denne kroppen og at vi ikke kan utføre noen teatral praksis uten å komme i berøring med den. Gjennom fanzinepublikasjonene ønsker vi å sette våre aktiviteter inn i en offentlighet. Vi vil sparke fritt inn i diskursen med det største alvor og fullstendig blottet for selvhøytidelighet.

Teateret er et sted for direkte møter. Det er et sted der meninger, utsagn og virkelighetsforståelser settes i spill. Der ulike motsetninger kan aktualiseres, mangestemmigheten få et uttrykk og der ulike kunstuttrykk kan virke sammen i et her og nå. I et demokrati er nettopp denne flerstemmigheten en nødvendighet. Propellen Teater ønsker derfor å gi ny norsk scenetekst en mulighet for å være grensesprengende og tydelig.

     
aid=2047